Det nye dansegulvet
I denne artikkelen studerer vi det som forenklet kalles techno eller elektronika, med de mange subsjangre som utvikles i kjølvannet av disse begrepene. Viktig at denne artikkelen sees i sammenheng med stoffet om den teknologiske linjen under stileksplosjonen på 70-tallet.
Vi starter med å sitere fra boken "WOW populærmusikkens historie" fra omtalen av den teknologiske popmusikken (egen utheving):
House, techno og elektronika, med sine utallige undergrupper, utgjør musikalske uttrykk som i høy grad og mer enn noen gang før problematiserer hva som egentlig kan defineres inn under begrepet ”populærmusikk”. Disse musikkformene ligger nærmere den klassiske samtidsmusikken enn Beatles, Elvis eller Sinatra. De har forlatt de fleste vanlige prinsipper i populærmusikken, for eksempel form, harmonikk og instrumentasjon. Produksjonsmåtene i den elektroniske dansemusikken representerer en teknologisk revolusjon i musikkindustrien, og en sonisk nyskaping som ikke har paralleller tidligere i musikkhistorien. Den er digital, eklektisk, global, postmoderne – i sum det nyskapende populærmusikk på det tidlige 2000-tallet handler om. Elektronika ble mye mer enn den nye dansemusikken: I det eklektiske klimaet på 2000-tallet sprengte elektronika de musikalske, teknologiske, estetiske og sosiokulturelle grensene som uttrykkes i merkelapper som populærmusikk, rock, jazz eller klassisk musikk.
Det som i dagligtalen gjerne omtales som ”techno” (videre omtalt som teknologisk popmusikk) inviterer til et mangfold av stiler, røtter og uttrykk. Og som også sitatet overfor understreker har musikken en historisk dimensjon som er både spennende og krevende. Den teknologiske popmusikken knytter bånd mellom populærmusikken og det 20. århundres modernistiske kunstmusikk, to utgangspunkt som normalt ikke rekrutterer felles lyttere.
Bristolduoen Massive Attack er et godt eksempel på elektronikaens eklektiske utside.
Her i låta "Butterfly Caught"
Estetiske røtter / historisk utvikling
Vi velger i denne sammenhengen å plassere fokuset på teknologisk popmusikk i forbindelse med gjennomgangen av 90-tallsrocken, et valg som ikke sier seg selv. WOW-sitatet ovenfor plasserer estetikken inn i en kontekst av 2000-tallet, mens vi fort havner tilbake på 70- og 80-tallet om vi tar for oss den tidligste utviklingen. 90-tallet velges derimot fordi dette tiåret er det estetisk sett mest utviklende og stilskapende innen den teknologiske populærmusikken. Utviklingen trives godt innenfor det postmodernistiske popbegrepet, og i liket med så mye annet finner vi i denne perioden en stileksplosjon innenfor sjangeren.
Også en kommersiell innfallvinkel passer godt inn på 90-tallet i tidslinjen. Man regner gjerne 1994 som den teknologiske popmusikkens kommersielle gjennombruddsår, ettersom Orbital ble en av hovedattraksjonene på Glastonbury-festivalen. Videre pekes det på oppstarten av det ukentlige programmet Amp på MTV i 1997 om man skal tidfeste musikksjangerens gjennombrudd i USA.
Estetikk - Generelt om estetikk innen teknologisk populærmusikk
Den teknologiske popmusikkens estetikk har som sagt mye til felles med modernistiske retninger innen 1900-tallets europeiske kunstmusikk. Fokus på lydflater heller enn periodisk inndeling er et eksempel på dette. Fravær av funksjonsharmonisk prioritering et annet. Bruddet med disse strukturene står i en kontrast til mange av sjangrenes relasjon til dansegulvet og fokus på puls. Kontrastene lever derimot godt side om side, noe som kan sees i sammenheng med det man fra skeptisk hold hevder er en ukritisk holdning til rus og rusopplevelsens estetikk. Denne har tradisjon, blant annet fra den psykedeliske rocken, for å finne seg til rette på så vel pulserende dansegulv som flater av abstrakte lydlandskap.
Historikk - Den teknologiske populærmusikkens historiske linje
Forenklet sagt trekker den teknologiske popmusikkens en historisk linje fra etterkrigstidens modernistiske kunstmusikk (spesielt Darmstadt-miljøet), via modaljazzens brudd med funksjonsharmonikk, 60-åras fokus på lyd- og studioarbeid, den psykedeliske rockens rusflørt, det tyske bandet Kraftwerks pionerarbeid innen elektronika til det sene 70-tallets dansegulv. En såpass lang premissrekke gir selvsagt rom for mange og spennende treffpunkt, for eksempel geografisk.
Gjengangere innen populærmusikkens stedsnavn dukker også opp i den teknologiske geografitimen, så som Chicago (anker for utviklingen av housemusikken) og Detroit, hvor karer som Juan Atkins og Derrick May ledet an i gjennombruddet for den moderne technomusikken fra sitt senter i Gratiot Avenue (også kalt Techno Boulevard). Også Jamaica får sentral plass på kartet over ”teknologiske røtter” idet reggae og dub helt klart påvirket utviklingen av ulike sjangre, og dermed bekreftet den teknologiske pop’ens relasjon til rap og hip hop. Enkelte nye nøkkelbyer dukker derimot også opp, foreksempel fikk Bristol stor betydning som hovedbase for en aktivt trip-hop miljø tidlig på 90-tallet.
Linken til rusmiddel kan for øvrig også settes inn i en rockehistorisk kontekst, for eksempel ved det kjemiske stoffet MDMA. Stoffet ble fremstilt i Darmstadt tidlig på 1900-tallet, fikk sin renessanse i 60-åras California, og skal ha kommet til England fra Ibiza på slutten av 80-tallet med DJ’s som for eksempel Paul Oakenfold.
Låta "Smack My Bitch Up" (som i sin tid ble utestengt på MTV) med Prodigy, et band som for mange plasserer seg cross over i landskapet rock og elektronika på 90- og 00-tallet:
En litt dristig firedeling
Å enkelt sortere mangfoldet av sjangere innen den teknologiske populærmusikken er vanskelig. På mange måter opptrer mangfoldet på samme måte som innen for eksempel metallmusikken. Det finnes rett og slett en "techno" for det meste! Det blir for oss derfor viktigst å få på plass et fugleperspektiv, og få øye på noen gjennomgående stiltrekk som igjen grupperer noen sjangre naturlig sammen. Vi prøver oss med fire inndelinger:
Klassiske sjangre som house, techno og trance. I disse finner vi den teknologiske populærmusikkens tidlige prototyper, knyttet opp mot puls og betoningsmønstre tilpasset dansegulvet.
Nedtonte og til dels introverte sjangre som ambient, downbeat og trip-hop. I disse finner vi eksempler på mer abstrakte og flatebaserte uttrykk, i stor grad løsrevet fra dansepuls.
Oppstemte og til dels ekstroverte sjangre som big beat, jugle og d’n’b. I disse finner vi eksempler på eksplosive og rytmisk til dels aggressive uttrykk, skiftende dynamikk, komplekse breakbeats og ofte puls ut over det normale for dansegulvet.
Midt mellom det meste sjangre som for eksempel idm. Det er med teknologisk populærmusikk som det meste innen kunsten, alt går (heldigvis) ikke an å putte i båser…
Et klipp med britiske Underworld:
Oppgaver
Når du har jobbet med artikkelen kan du prøve deg på som er laget til artikkelen.
