Collage - eller "kunsten å stjele med teft"

Gjennom musikkhistorien er det en gammel tradisjon at komponistene tar i bruk materiale og sitater fra andre komponister eller musikktradisjoner og fletter det inn i sine egne verk. Dette var vanlig i middelalderen og renessansen , ble benyttet i mindre grad gjennom 1700- og 1800-tallet, men på 1900-tallet ble det igjen mer vanlig blant komponistene å anvende andre komponisters musikk, og også kommentere denne.

Spesielt i utviklingen av kunstmusikken fra 1960-tallet og frem mot vår tid har man sett en interessant utvikling i bruken av sitater og collageteknikker. Selv om det altså ikke var noe nytt fenomen i og for seg, ble det etterhvert mer kjent og akseptert å ta i bruk musikk fra tidligere tider og flette den direkte inn i nye verk.

Forskning på collage-musikk

I løpet av det 20.århundre vokste det også frem en flom av ny forskning rundt sitatbruken i musikk siden Beethovens tid, og man begynte å se på tidligere tiders sitatbruk med nye øyne. Det har vært mange forsøk på å skape begreper for å kategorisere og beskrive bruk av sitater i musikk fra tidligere tider til i dag, for å forsøke å beskrive hvilke prinsipper som kan finnes i de ulike perioder eller som er unike for enkelte perioder eller komponister.

Musikkforskere har også begynt å skjele til andre kunstfelt for å se hvordan sitater, lån og stilmessige hentydninger kan finne tilsvarende paralleller innen samtidig billedkunst og litteratur. Hensikten er å forstå musikken bedre gjennom å forstå forholdet mellom kunstartene.

I vår tid er hele musikkhistorien for første gang tilgjengelig via plater og digitale medier. Det gjør det mulig å se alle former for gjenbruk av eksisterende musikk, fra contrafactum, organum og cantus firmus til collage, jazzens bruk av sitat fra andre tradisjoner og digital sampling som aspekter av ett og samme felt, som går på tvers av tidligere tiders oppfatninger av historiske perioder og stilretninger.

Begrepet collage

“Collage” er et begrep som egentlig er lånt fra billedkunst, hvor det refererer til den handlingen der kunstneren limer eller monterer diverse gjenstander, sitater, fragmenter eller utklipp på en bakgrunn, eller til kunstverk som forstås som et resultat av flere uttrykk.

“Musikalsk collage” er derfor et begrep vi kan bruke om sammenstillingen av flere musikalske sitater, stiler eller strukturer, slik at hvert element opprettholder sin individualitet og elementene oppfattes som hentet fra mange kilder og er satt sammen, heller enn å dele felles opprinnelse.

Andre ord som brukes for å beskrive denne effekten inkluderer 'montasje' eller (i kunstteorien) 'Bricolage'. Begrepet "collage" har blitt anvendt på musikk med en rekke betydninger, først og fremst for å beskrive verk skapt i det 20.århundret som låner musikalsk materiale fra flere kilder.

Collage er forskjellig fra quodlibet, medley, potpourri og andre tradisjonelle prosedyrer ved at de ulike elementene ikke passer jevnt sammen.

”Humoren” eller idéen bak en quodlibet stammer for en stor del fra en uoverensstemmelse når man hører et kontrapunkt eller melodier i rekkefølge som man ikke ville trodd kunne knyttes sammen, mens en medley mer kan forstås som en friksjonsfri sammenføyning av velkjente melodier som plutselig synes å høre sammen.

I en collage finner man ofte elementer som avviker i toneart, klang, tekstur, rytme eller tempo, og man kan også finne fremmedelementer som er montert inn uten noen videre tilpasning, som for å understreke at stykket har mange inspirasjonskilder, eller som noe som tilføyer en kommentar til verket.

Collage før 1900

Collage er likevel ikke noe nytt. Man kan finne former for collage også i musikk før 1900. Den andre satsen av Heinrich Bibers programmatiske ensemblesonate Battalia (1673) presenterer soldater før en kamp ved hjelp av et quodlibet bestående av åtte folketoner i fem forskjellige tonearter, som kommer inn på forskjellige tider og støter sammen i dissonanser.

Finalen i 1.akt av Mozarts Don Giovanni (1787) har tre orkestre på scenen som spiller en menuett, en contredanse og en vals samtidig. Richard Strauss siterer seg selv i tonediktet Ein Heldenleben (1897-8), der han lager sammenflettede kontrapunkt med sitater med temaer fra sine egne verk i satsen ”Des Helden Friedenswerke”.

Man finner også passasjer i Mahlers symfonier der han sidestilte referanser til folkeviser, dans, marsjer og andre populære sjangre, som kan forstås som collage.

Collage på begynnelsen av det 20. århundre

De første fullt utviklede collager i den moderne musikken i det 20.århundre oppstår i en håndfull verk av Charles Ives, selv om han ikke bruker begrepet. I mange av hans verk dukker det opp sitater og lånt materiale; han kan la fragmenter og varianter av så mange som to dusin andre sanger eller melodier bli lagt oppå hverandre, knyttet til hovedtemaet eller til hverandre gjennom melodisk og rytmisk likhet. Typisk er at Ives skaper parodier på ”country tunes” eller på religiøse salmer samtidig som han skriver sangen fullstendig fra grunnen av.

Ives skaper musikk basert på minner fra sin egen oppvekst i New England eller forestilte hendelser, slik som barnas dans i ”Washington's Birthday” (komponert 1915-17) og nasjonaldagsfeiringen i The Fourth of July, eller som i den fjerde symfoniens andre sats, som er kanskje hans mest ekstreme bruk av overlagring, det vil si forskjellige stykker oppå hverandre, blant dem også religiøse salmer som Nærmere deg, min Gud. Verket har også vært tolket som et forsøk fra Ives på å beskrive en åndelig opplevelse av livets avrunding.

Hos den tyske komponisten Hanns Eisler ble bruken av collage del av en kulturpolitisk strategi. Eisler ville at hans publikum skulle kjenne igjen musikken eller tekstene han siterte fra. Han brukte sitatkunst for å ironisere over tradisjonelle holdninger, på mange interessante måter.

En av dem var å sitere Tristanakkorden fra Wagners opera "Tristan og Isolde", men gjøre det i forbindelse med en gledespikes sang. På denne måten fikk han fortalt publikum at det som femti år tidligere hadde vært Wagners drøm om den evige kjærlighet, hadde på 1930-tallet forfalt til prostitusjon.

Selv om de fleste av Ives' collager ble fremført og utgitt mellom 1927 og 1937, forble de uten etterfølgere til 1950-tallet, da hans musikk lenge var helt ukjent i Europa. Innen den tid hadde også kunstnere i andre tradisjoner gjort tilsvarende ting, inkludert dadaistenes blandinger av forskjellige stiler eller den nye bruken av sjansebegivenheter. Dertil kom en økende interesse for musikalske muligheter gjennom bruk av ny teknologi på båndopptak.

Collage etter andre verdenskrig

Både John Cage og Pierre Schaeffer hadde blandet inn materiale som ikke var skrevet av dem selv i egne verk. Musique concrète – den første egentlige elektroniske musikken som ble skapt i Paris fra slutten av 1940-tallet ved å kombinere eksisterende lyder på tape til skjøting og dubbing (se elektro-akustisk musikk) - kan fremstå som en parallell til collagen i bildende kunst, ved at den bare baserer seg på sammenstilling av inspilt lydmateriale uten særlig bearbeidelse. Her er Schaeffer & Henry's "Symphonie pour un homme seul"

Også når lydkilder inkluderer innspilt musikk sammen med originalt materiale, som i John Cage’s ”Imaginary Landscape no 5” (1952) eller som i Karlheinz Stockhausens ”Gesang der Jünglinge” (1955-56), kan effekten bli karakterisert som musikalsk collage. Stockhausen forsøkte senere selv å gi uttrykk for visjonen om at alle mennesker finner frem til en universell harmoni ved å kombinere musikk fra hele verden i Telemusik (1966) og HYMNEN (1966-7).

Det best kjente eksemplet på musikalsk collage, og ganske sikkert det rikeste og mest sammensatte, er den tredje satsen av Luciano Berio 's "Sinfonia" (1968-69) for åtte sangere og symfoniorkester. Ironisk nok motsatte Berio seg å bruke begrepet "collage" om dette arbeidet, og foretrakk å beskrive flere sitater som markører for ulike punkter i musikkhistorien.

Hele satsen er basert på at Berio integrerer nesten hele tredje sats fra Mahlers andre symfoni, riktignok med noen endringer, men publikum merker ikke dette. I tillegg krydrer Berio verket med direkte bruk av andre sitater fra over 100 musikalske arbeider over et bredt spekter av epoker og stilarter fra Bach til Boulez, Stockhausen, Globokar og Berio selv.

Hvert sitat er knyttet til Mahlers arbeid, enten musikalsk eller med tekstene som er sagt eller sunget over musikken, som resulterer i et stort, drømmeaktig nettverk av sammenknyttede litterære og musikalske idéer. Hovedteksten som sangerne formidler er Samuel Becketts The Unnamable, en fortelling om tiden etter døden fortalt i jeg-form, noe som antyder at satsen representerer en slags musikalsk obduksjon - en slags stream-of-consciousness som gjennomgår progressive forfall.

Mens Ives og Berio brukte collage med programmatiske implikasjoner, har det også blitt brukt til å dekonstruere tradisjonelle oppfatninger om musikk. Mauricio Kagels verk "Ludwig van" (1969-70) trekker ut individuelle stemmer fra Beethovens verker og setter dem sammen igjen i nye tidsmessige kombinasjoner, ødelegger deres opprinnelige syntaks og stiller spørsmål om hva musikken uttrykker når opphavsmannens stil brytes ned fordi sammensetning, uttrykk, musikalsk kontinuitet og det musikalske verket selv er forandret.

Cages "HPSCHD" (1967-69), komponert i samarbeid med Lejaren Hiller, som var en av de første komponister innen kunstmusikken til å gjøre bruk av datamaskiner, er et stykke som inneholder en collage av sitater og fragmenter fra verk av Mozart, Beethoven, Chopin, Schumann, Gottschalk, Busoni, Cage og Hiller, arrangert for syv cembalosolister.

Cage og Hiller brukte tilfeldighetsteknikk, idet disse syv solopartiene spilles samtidig med tapemusikk, lysdesign, lysbilder og film til å lage en kollektiv multimediahappening der det som skjer i de enkelte linjer og hos den enkelte musiker forsvinner inn i en større helhet. Mens HPSCHD var abstrakt, ble Cage i sine siste år stadig mer konkret, og vender i flere verk tilbake til bruk av lange sitater av andre komponisters musikk.

I Cages siste hovedverk, "Europeras 1 - 5" (1987-91), finner vi kanskje den mest omfangsrike bruken av collage i det hele tatt. I disse fem operaene er ikke en eneste tone skapt av Cage selv. I stedet kombinerer han arier og arrangerte klaversatser fra den europeiske operahistorien framført av solister og pianister uten dirigent, og setter dem sammen igjen via tilfeldighetsprosedyrer, noe som resulterer i en ubestemmelig – og uforglemmelig collage - som gir en vittig kommentar til genren opera ved å unngå alle tilsiktede musikalske eller dramatiske effekter.

I tillegg har han laget et lydbånd kalt "Truckera" - som egentlig er hele operahistoriens viktigste verk innspilt oppå hverandre, med effekt som en enorm lyd av stemmer og orkester. Selv sa han i den forbindelse: ”I århundrer har europeerne skutt ut sine operaer mot resten av verden. Nå skyter jeg tilbake.”

Andre komponister som har vært flittige til å bruke collage inkluderer kanadieren R. Murray Schafer, estlenderen Arvo Pärt, tyske Helmut Lachenmann, californieren Frank Zappa, og New York-erne Laurie Anderson og John Zorn.

Collage i Norge

Det mest kjente eksemplet på bruken av collage i norsk musikk er antakelig Alfred Jansons ”Valse Triste” fra 1969, der han benytter seg av innleggenne i en TV-debatt om Melodi Grand Prix til å illustrere de mange motsetningene innen offentlig kulturdebatt i Norge, først og fremst knyttet til motsetningen mellom seriøs kunst og populærkultur.

Men også andre norske komponister har brukt sitater av eldre musikk i større verk. En komponist som Eivind Groven var tidlig opptatt av å komponere større verk over norske middelalderballader. Det største verket er ”Draumkvedet” for kor, solister og orkester, der hele den 55 vers lange balladen fra 1400-tallet er omskapt fra et stykke for en sanger til et helaftens oratorium.

Man kommer heller ikke utenom Olav Anton Thommessen, som i sitt hovedverk ”Et Glassperlespill” (1977-86) siterer musikk av blant andre Grieg, Verdi og Beethoven. Ja, andre satsen er i stykket er faktisk en hel klaverkonsert som er bygget som en makrofantasi over Griegs a-mollkonsert, der han ”torpederer” våre forventninger om å høre Griegs berømte konsert allerede i andre takt, ved å fjerne fortsettelsen etter den berømte åpningsakkorden.

Men publikum sitter med Grieg for sitt indre øre, og møter den kjente satsen igjen i brokker, mens Thommessen komponerer en ny klaverkonsert som gir en ny og frisk versjon av hvordan Griegs konsert burde høres ut i en moderne tid.

Hva handler sitat- og collageteknikker om?

På en måte kan man si at de er svar på en krise i musikken. De dukker opp som fenomen på et tidspunkt, da komponistene innser at de er i ferd med å skille lag med publikum. Å sitere eldre verk blir en måte å gjenoppbygge broen til publikums lytteevne, den evnen som gikk tapt da musikken ble en abstrakt kunstart med for stor avstand til ”vanlige folk”.

På sett og vis er den et svar på tonalitetens sammenbrudd, ikke for å gjenopprette tonalitet, men for å sette det kjente inn i en ny sammenheng og slik forsøke å forene publikums evne til gjenkjennelse med behovet for å skape nytt materiale. I mange sammenhenger viser det seg også at publikum setter pris på denne utfordringen.

Luciano Berios "Sinfonia" har uomtvistelig blitt en klassiker, som jevnlig spilles i konsertsaler verden over. Charles Ives’ musikk har blitt den viktigste amerikanske stemmen fra begynnelsen av det 20. århundre.

Også for mange andre komponister løste dette en konflikt mellom trangen til å skape noe stadig nytt, og samtidig ikke miste sitt publikum. Så kan man spørre seg om det var ”riktig” å gi etter for denne hangen til å tilpasse seg publikums smak. Skal ikke kunsten slåss for seg selv, og fortsette å utfordre smaken, uavhengig av hva publikum mener? Kanskje får vi aldri noe endegyldig svar på det.