Steve Reich- minimalismens mester

Han regnes for minimalismens mester i dag, og veien dit oppdaget han nærmest ved en tilfeldighet.

Steve Reich, på en pressekonferanse i Tokoy i 2006

Steve Reich fra en pressekonferanse i Tokyo (2006)

Foto: SHIZUO KAMBAYASHI / AP

Steve Reichs navn ble tidlig forbundet med begrepet minimalisme, og da først retningen kom til anerkjennelse fra begynnelsen av 1970-tallet, var det hans og Philip Glass’ navn som ble kjent verden over. Det som blir omtalt som minimalistisk musikk, er egentlig en musikk basert på kontinuerlige gjentakelser av rytmisk materiale, gjenkjennelige figurer som langsomt omformes gjennom endring av klang eller tilføyelse av nye musikalske elementer.

Som ung studerte han slagverk og filosofi, og det var vel ikke gitt at han skulle bli komponist før han kom til Juilliard School som 20-åring. Heldigvis for ham hadde den italienske komponisten Luciano Berio på denne tiden et gjesteprofessorat ved Mills College i California, og Steve Reich studerte med ham i to år.

Det var på denne tiden Reich ble opptatt av faseforskyvning, det vil si at når samme materiale spilles på litt forskjellig tidspunkt, oppstår det interessante rytmiske strukturer som man ikke kunne forutsi. Dette skulle bli et grunnprinsipp i hans musikk gjennom flere årtier. Etter studiene med Berio involverte han seg i San Franciscos nye musikkscene, og var bl.a. med på en fremføring av Terry Riley’s ikoniske verk In C, og arbeidet videre både med faseforskyvning og med å kutte opp musikken i mindre deler. Båndspillere ble tilgjengelig til en overkommelig pris, tidlgiere hadde de bare vært tilgjengelige for store radiostasjoner og studios, men det ble nå mulig for ”hvem som helst!” å eksperimentere med effekter som sound-on-sound (overlagring) og å kutte i det musikalske forløpet – forløpere for dagens samplingteknikker.

I løpet av 1960-tallet utviklet Steve Reich sin stil gjennom slike forsøk, og gjennom å utvikle teknikker for å kontrollere gradvis forandring, men det som skulle gi ham ny innsikt, var et fem uker langt studium av rytmisk musikk fra Ghana i Afrika i 1970. Da han kom hjem til New York, skrev han det verket som for alvor skulle gjøre ham kjent, Drumming.

Du kan lese mer om minimalismen i Minimalismen – musikk uten retning?

Det er så mange av Steve Reichs verk som har nådd internasjonal anerkjennelse at vi må begrense oss til å nevne to verk her:

Drumming er skrevet for ni slagverkere, to sangere og en piccolofløyte i 1970-71.

Verket er i fire satser og varte i sin opprinnelige utgave i 90 minutter. Man kan si at Drumming representerte en oppsummering av det Reich hadde lært seg til da, men samtidig hadde verket en variasjon, en dybde og en lekenhet som tiltalte både musikere og publikum. Selv om det hele er skrevet ut på noter, er det med angivelser av hvor mange ganger de enkelte delene skal gjentas, og verket spilles alltid uten dirigent. I stedet flytter initiativet til videre utvikling seg fra musiker til musiker. Verket har jo stort sett bare trommer og noen partier for marimbaer og xylofoner, og sangerne er nærmest å betegne som bakgrunnskor. Uten at det harmoniske eller melodiske ved stykket er særlig utviklet.

Ideene fra Drumming ble videreført i hans neste store ensembleverk, Music for 18 musicians. Der også harmonisk og melodisk materiale spiller en mye større rolle, og her kommer bruken av faseforskyvning inn som klangfarge-element. Hele verket er egentlig bygget opp rundt nettopp skiftene i klangfarger.

Different Trains ble skrevet på slutten av 1980-tallet og har allerede blitt en moderne klassiker. Steve Reich blander her strykekvartettens klang med et forhåndsinnspilt lydbånd som består av korte fragmenter av tekst blandet med lyden fra togfløyter. Det innspilte materialet inneholder fragmenter av intervjuer som forteller om minner fra komponistens barndom, og fortellinger om togene som fraktet opposisjonelle, jøder og andre ofre for nazismens brutalitet til konsentrasjonsleirene Tyskland. Reich har tatt utgangspunkt i tonefallet til de talte stemmene, og lar strykekvartetten akkompagnere dette. Verket har i seg selv blitt en musikalsk fortelling av et nytt slag. Replikkene fra forskjellige stemmer forteller ikke en logisk historie, men strukturerer likevel selve komposisjonen, og det er nesten vanskelig å si hva som sørger for musikalsk utvikling, er det tonefallet eller er det det rytmiske forløpet. Hele verket blir episodisk, basert på stemmene som forteller, og der musikken akkompagnerer disse.

Her en innspillingen med KRONOS Quartet.