Wolfgang Amadeus Mozart (1756 - 1791)

Vidunderbarn

Wolfgang var et vidunderbarn utover hva et slikt begrep kan inneholde. Faren, som var musiker og komponist, skjønte naturligvis dette kjapt og kastet Wolfgang inn i et turnéliv som sikkert stjal hans barndom og sannsynligvis også hans helse, men som ga ham en unik anledning til å lytte til musikk fra forskjellige musikalske sentra rundt om i Europa.

Det sensasjonelle ved Wolfgang som vidunderbarn var bredden i det han utførte. Klaverspill, fiolinspill, framføring av egne komposisjoner og improvisasjon over spontant foreslåtte temaer fra publikum var ikke hverdagskost for en femåring.

Blant stykkene han framførte var noen av hans egne menuetter. Som du ser av eksemplet, er det naturlig nok veldig enkle stykker det er snakk om. Wolfgang har tydeligvis snappet opp rokokkoens bruk av binærform og periodisert melodikk, fulgt opp av klare og logiske kadenser.

Gjennom sine mange reiser i barndoms- og ungdomstiden, får Wolfgang en perfekt utdannelse innen musikk. Hans utrolige musikalske hukommelse lagret alt han fikk hørt. Dette ble en musikkbase som inneholdt det meste av tidens musikkformer. I Mannheim fikk han høre et moderne symfoniorkester med dets fokus på klang og dynamikk. Paris ga ham en innføring i den franske operaformen og til Schoberts symfonier. I London spilte han firhendig med Johann Christian Bach og hørte Händels operaer. I Bologna lærte han kontrapunktets kunst hos padre Martini.

I Peterskirken hørte han for første gang Allegris Miserere som han ifølge flere kilder skal ha skrevet ned etter hukommelsen med svært få feil. Prestasjonen ble ekstra pikant fordi dette musikkstykket ikke skulle kopieres eller framføres andre steder. Paven skal senere ha tilgitt ham dette stuntet. Det kan være vanskelig å tro at det var mulig å huske musikk av slik varighet, men Miserere består av musikk som gjentas identisk flere ganger, noe som gjorde det mulig for Wolfgang å forstå hele det musikalske forløpet i løpet av en framførelse.

Personlighet

Det finnes mange framstillinger og mye spekulasjoner rundt Wolfgangs personlighet. Filmen Amadeus er kanskje det mest kjente forsøket, og det har faktisk ikke vært så mange innvendinger mot denne skildringen av ham. Mange fokuserer på at han var umoden, nesten litt barnslig i sin væremåte. Hans omfattende brevveksling med familien kan tilsynelatende tyde på dette fordi den inneholder så mange fjollete formuleringer. Men samme brevveksling viser faktisk også et bråmodent sinn som har en særegen observasjonsevne spesielt for mennesker og deres adferd. Brevene viser også at han behersket mange språk; han skal til og med vært i stand til å snakke flytende baklengs. Det skal noe til å oppføre seg normalt med alle disse evnene.

Forholdet til faren Leopold kan sikkert utforskes i det uendelige, men det er ganske sikkert at det etterhvert ble problematisk. På den ene siden kan man gjennom brevene se at han søkte råd hos faren, på den andre siden vet vi at de var ganske uenige om Wolfgangs livsstil og veivalg. Leopold motsatte seg både Wolfgangs ekteskap og forsøk på å livnære seg som frilanser i Wien.

Filmen Amadeus mer ann antyder at Wolfgang ser sin far i kommandanten i operaen Don Giovanni. Det vanvittige oppgjøret mellom Don Giovanni og kommandanten i finalen av operaen er skrevet kort etter at Leopold døde. I denne scenen nekter Don Giovanni å endre sin livsstil, selv om han av kommandanten blir truet med evig fortapelse. Wolfgang viser noe av den samme kompromissløse holdningen når han bryter med autoriteter som erkebiskopen av Salzburg og sin egen far, og staker ut kursen for de ti siste årene av sitt korte liv.

Fri kunstner

Wolfgangs usedvanlige musikalitet imponerte nok mange i samtiden. Men tiden da man dyrket genier var ennå ikke kommet, og kunsten og dens utøvere hadde ingen særlig høy sosial rang. Slik sett ville det kanskje vært fornuftig av Wolfgang å fortsette i tjeneste hos en eller annen øvrighetsperson, slik Haydn gjorde det.

Men de oppdragene han hadde fått i en slik tjeneste samsvarte ikke med den musikken som ustanselig boblet opp i hodet hans. Under erkebiskop Colloredo måtte han f. eks. skrive en god del messer med klare retningslinjer for form og innhold. Wolfgang hadde en helt annen oppfatning av musikkens funksjon og form i en messe enn oppdragsgiveren. Slik sett er hans store Messe i c-moll (1782-83) interessant. Denne skriver han på eget initiativ som en feiring av sitt giftermål med Contanze, og er en messe som har helt andre dimensjoner enn de han måtte skrive på bestilling. Han fikk aldri fullført den, men flere satser ble framført i Salzburg, pussig nok med musikerne til den samme erkebiskop som bokstavelig talt hadde sparket ham (med grev Arcos skotupp) ut av tjenesten i 1781.

På sett og vis kunne kanskje Wolfgang klart seg som fri kunstner i sine år i Wien; det var først og fremst et overdrevent pengeforbruk og manglende økonomisk innsikt som brakte ham i en uhåndterbar gjeldssituasjon på tampen av livet. Men selv om han hadde klart å leve som frilans, ville han likevel måttet slite med sin status i et klassedelt samfunn, som bare såvidt var begynt å mykne opp. Beethoven klarte i større grad å innta den status, som han mente et geni burde ha i et samfunn, og ga tydelig uttrykk for sitt mishag med dem som hadde arvet sin posisjon.

Mozarts plass i musikkhistorien

De fleste av dem som skriver om Wolfgang A. Mozart beskriver ham mer som en fullender enn en fornyer. Yehudi Menuhin uttrykker det slik:

«I løpet av utrolig kort tid utviklet hans stil seg til å bli et modent musikalsk språk som kunne meddele sterke følelser uten noensinne å overtrå elegansens grenser. Min lærer Enesco sammenlignet Mozarts musikk med smilende vingårder på vulkanens skråninger. Mozart med den urbaneste av stemmer taler nemlig for det forpinte hjerte. All hans musikk er tenkt som opera. Da Mozart ble født, levde Händel fremdeles. Da han døde knapt 36 år senere, var Beethoven, som ønsket å bli elev av Mozart, allerede i ferd med å sprenge tidens konvensjoner. Mozart var mellomleddet mellom Bachs strukturformalisme og Beethovens vulkanske utfordrende kraft. Med en siste gestus av eleganse og behersket form bringer Mozarts musikk oss til det som vi kaller den romantiske perioden og som fortsatte inn i det 19. århundre.» (Musikken og mennesket 1980, s. 140)

Tygg litt på dette. Bedre kan det knapt sies.

• Les mer om Mozarts operaer
• Les mer om Mozarts Requiem

Viktige verk

(Listen er hentet fra Wikipedia)

Symfonier

• Symfoni nr. 20 i D-dur K. 133
• Symfoni nr. 25 i g-moll, K. 183
• Symfoni nr. 29, i A-dur, K. 201
• Symfoni nr. 31, Paris, i D-dur, K. 297
• Symfoni nr. 35, Haffner, i D-dur, K. 385
• Symfoni nr. 36, Linz, i C-dur, K. 425
• Symfoni nr. 38, Prag, i D-dur, K. 504
• Symfoni nr. 39 i Ess-dur, K. 543
• Symfoni nr. 40 i g-moll, K. 550
• Symfoni nr. 41, Jupiter, i C-dur, K. 551

Konserter

• Konsert for fagott og orkester i B-dur (K.191)
• Konsert for klarinett og orkester i A-dur (K.622)
• Konsert for obo og orkester i C-dur, K. 314
• Konsert for klaver og orkester nr. 17 i G-dur, K. 453
• Konsert for klaver og orkester nr. 19 i F-dur, K. 459
• Konsert for klaver og orkester nr. 20 i d-moll, K. 466
• Konsert for klaver og orkester nr. 21 i C-dur, K. 467
• Konsert for klaver og orkesternr. 23 i A-dur, K. 488
• Konsert for klaver og orkester nr. 24 i c-moll, K. 491
• Konsert for klaver og orkester nr. 25 i C-dur, K. 503
• Konsert for klaver og orkesternr. 27 i B-dur, K. 595
• Konsert for fiolin og orkester nr. 3 i G-dur, K. 216
• Konsert for fiolin og orkester nr. 4 i D-dur, K. 218
• Konsert for fiolin og orkester nr. 5 i A-dur, K. 219
• Sinfonia concertante for fiolin, bratsj og orkester i Ess-dur K. 364
• Konsert for fløyte og orkester nr. 1 i G-dur, K. 313
• Konsert for fløyte og orkester nr. 2 i D-dur, K. 314

Pianosonater

• Klaversonate i A-dur, K. 331, med den berømte Rondo alla Turca som siste sats
• Klaversonate i C-dur, K. 545

Serenader mv.

• Eine kleine Nachtmusik (for strykere), K. 525
• Serenade for tretten blåseinstrumenter (Serenade nr. 10 for blåsere) i B-dur, K. 361

Sakral musikk

• Exsultate, jubilate, K. 165
• Messe i C-dur, Kroningsmesse, K. 317
• Laudate Dominum fra Vesperae solenne de confessore, K. 339
• Messe i c-moll, «Große Messe», K. 427 (ufullendt)
• Ave verum corpus, K. 618
• Requiem i d-moll, K. 626

Operaer

• Apollo et Hyacinthus, K. 38 (1767)
• Bastien et Bastienne, K. 50 (1768)
• La finta semplice, K. 51 (1768)
• Mitridate, re di Ponto, K. 87 (1770)
• Ascanio in Alba, K. 111 (1771)
• Il sogno di Scipione, K. 126 (1772)
• Lucio Silla, K. 135 (1772)
• Thamos, König in Ägypten, K. 345 (1773, 1775)
• La finta giardiniera, K. 196 (1774)
• Il re pastore, K. 208 (1775)
• Zaide, K. 344 (1780) (ufullendt)
• Idomeneo, K. 366 (1780)
• Die Entführung aus dem Serail, K. 384 (1782)
• L'oca del Cairo, K. 422 (ufullendt)
• Lo sposo deluso, K. 430 (ufullendt)
• Der Schauspieldirektor, K. 486
• Le nozze di Figaro (Figaros bryllup), K. 492 (1786)
• Don Giovanni (Don Juan), K. 527 (1787)
• Così fan tutte, K. 588 (1789)
• Die Zauberflöte (Tryllefløyten), K. 620 (1791)
• La clemenza di Tito, K. 621 (1791)