Karlheinz Stockhausen

Karlheinz Stockhausen er etterkrigstidens største tyske komponist, og ble på 1960- og 70-tallet betraktet som den førende stemmen innenfor den elektroniske musikkens avantgarde. Han lærte piano, fiolin og obo allerede som ung, under krigen, og fra 1945 arbeidet han en stund som gårdsgutt, og spilte faktisk også piano i et danseband.

Men det var komponist han drømte om å bli, og etter teori- og klaverstudier i Köln fra 1947, studerte han komposisjon i 1950 med Frank Martin og begynte sine egne analytiske studier av Schönberg, Bartók og Webern.

Sett i ettertidens lys, var 1950-tallet på mange måter et utrolig tiår for den nye musikken. Store deler av Europa var ødelagt, og sto i gjenoppbyggingens tegn, rent fysisk. Men de europeiske statene gjorde samtidig hva de kunne for å bøte på den kulturelle ødeleggelsen som den andre verdenskrigen hadde ført med seg, og sentralt i gjenoppbyggingsarbeidet sto de store, statlige radiostasjonene. Det var på en måte ikke snakk om hva publikum ”ville ha” – snarere hva de ”burde få”. Radiostasjonene tok på seg en rolle som samfunnsoppdrager uten å ta kommersielle hensyn.

Det ble musikklivet i det nye Vest-Tyskland som kom til å ta på seg en førende rolle i gjenoppbyggingen. Allerede i 1948 ble det første internasjonale sommerkurset i Darmstadt arrangert, og da Stockhausen kom dit i 1951, møtte han de franske komponistene Olivier Messiaen og Pierre Boulez. Messiaen var der som lærer, og ble en viktig inspirasjonskilde for den generasjonen som kom ut av krigsårene som tenåringer, og som nå kunne begynne å skape den nye tidens musikk. Sammen med den italienske komponisten Luciano Berio skulle Stockhausen og Boulez komme til å danne ryggraden i den fryktede Darmstadtskolen på 1950-tallet.

På dette tidspunktet skrev Stockhausen verket Kreuzspiel for klaver, obo, bassklarinett og slagverk. Han dro til Paris 1952-53, og studerte der med Messiaen. Han ble snart invitert inn til fransk radios nye studio for Musique Concrète, som var den nye retningen i fransk musikk – der man tok utgangspunkt i naturlig eller industrielt frembrakt lyd , og eksperimenterte med bruk av elektroniske tonegeneratorer. I 1953 kom han tilbake til Köln, og ble assistenten til Herbert Eimert som da var leder av det nystartede studioet for elektronisk musikk i vesttysk radio, og fra 1963 av var Stockhausen selv direktør for studioet.

Men Stockhausen forsto at hans musikkunnskaper ikke var nok grunnlag til å skape den musikken han hørte for sitt indre øre, så fra 1954 til 1956 studerte han fonetikk og akustikk ved universitetet i Bonn. Dette gjorde at han kunne få bedre forståelse av det musikalske materialet, og han utviklet en unik evne til å produsere et uendelig antall lyder og deres permutasjoner (omvendinger), samtidig som han la vekt på å analysere dem vitenskapelig.

I 1954 ble han redaktør av et nytt magasin for seriell musik - ”Die Reihe”, som også var grunnlagt av Eimert. Han gjorde sine første forelesningskonserter i USA i 1958 og siden da reiste han ofte på turneer, både som foreleser og dirigent for små ensembler. Han fikk elever fra hele verden, som kom til Köln for å studere med ham, og i 1957 ble han utnevnt til leder av komposisjonskurset i Darmstadt. Etter hvert ble han også professor i komposisjon ved Musikkhøgskolen i Köln, og han skrev stadig nye tekster som bidro til forståelsen av hans estetikk. Hans samlede tekstproduksjon omfatter flere store bind.

Få - om noen - komponister fra det 20. århundre kan nærme seg Stockhausen i lengden og omfanget av hans studier for sin oppgave. Selv om han studerte med Messiaen, var nok den viktigste innflytelsen på hans utvikling å finne i livsverket til Anton Webern, som dessverre ved en feiltakelse ble drept av en amerikansk soldat helt mot slutten av krigen. Gjennom detaljerte og grundige analyser av Weberns musikk skjønte han hvor mye lenger han kunne ta Weberns serielle teknikker. Han utviklet teorien om "parametere" eller ulike dimensjoner av lyd: tonehøyde, intensitet, varighet, klangfarge og posisjon i rommet.

Anton Webern hadde jo selv vært student av Schönberg og hadde skapt begrepet ”seriell musikk”, og Stockhausen førte hans tanker videre i sine tidlige verk ved at han serialiserte alle parametere. Weberns metode for å komponere med små "celler" av motiver ble utviklet av Stockhausen til det han kalte "gruppesammensetning", en gruppe som var et stykke musikalsk tid – mens de større gruppene kalles 'øyeblikk'. Hvordan ulike grupper er sammenhengende bestemmer den formelle utformingen av et arbeid. Kulminasjonen av denne perioden kom i 1964 med verket Momente - som jo betyr ”øyeblikk”.

Det neste trinnet var en ny holdning til musikalsk bevegelse, hvor rekkefølgen av selvforsynte grupper kan varieres slik at musikalske sammenhengen forandres. Den 11. (1956) av sin serie pf. verk Klavierstücke er i mobilform, gruppene kan spilles i hvilken som helst rekkefølge som utøveren velger.

I Zyklus (1959) for solo slagverk kan utøveren starte på hvilken som helst av sine 17 sider og fortsette til han kommer tilbake til startpunktet (han kan lese fra venstre til høyre eller vende og gå fra høyre til venstre). Elementet av tilfeldighet i disse verkene betyr at det aldri vil bli to fremføringer som er identiske. I elektronisk musikk utforsket Stockhausen musikkens plass i rommet, og benyttet senere de samme prosedyrene for å skape verket Gruppen for tre orkestre.

På 1960-tallet var fortsatt ”elektronisk musikk” – det vil si musikk som var skapt i studio og ble avspilt uten musikere - svært uvant for ører som var vant til klassisk instrumentalmusikk, men Stockhausen fikk en enorm følgeskare, også blant ungdom som var opptatt av populærkultur. Han er blant annet avbildet på albumet Sgt. Pepper, som The Beatles utga i 1967.

Frem mot år 2000 viste det seg at den elektroniske lydkulturen vant frem over alt, selv om Stockhausens ideer fra 1950-tallet fortsatt var meget avanserte for andre enn det indre fagmiljøet. Selv fortsatte han stadig å revurdere sine teorier, omstrukturere sine verk og utforske nye medier, i motsetning til Boulez som syntes å finne sin kompositoriske stil langt tidligere, og holdt fast ved den. Stockhausen nådde et bredt publikum med slike verk som Gesang der Jünglinge, som kombinerer elektroniske klanger med stemmen av en guttesopran, som blir bearbeidet elektronisk, stemmen blir endret av ekkoeffekter, klangen blir filtrert og fordreid til den nesten ugjenkjennelige.

Etter mange år med seriell organisering av materialet, kom han inn i en helt annen fase mot slutten av 1960-tallet, forøvrig på samme tid som The Beatles også ble orientalsk inspirert, og verket Stimmung for seks sangere, er en 75 minutter lang meditasjon der sangerne har relativt stor frihet i utformingen av sine stemmer, selv om hele verket er basert på én akkord – noe som skaper en transelignende men stadig skiftende vokalisering. Med det neste store verket, Mantra for to klaverer og elektronikk fra 1971, introduserer han formelprinsippet, som han siden skulle bruke i utstrakt grad i mange verk.

I det hele tatt er en gjennomgang av Stockhausens overveldende livsverk nesten umulig på få sider. De siste 35 år av livet arbeidet Stockhausen på sitt største verk, en opera som skulle vare i 7 hele dager – som het Licht. Dessverre ble han aldri ferdig med dette verket, men deler av det spilles av og til rundt i ulike operahus. Hver del har tittel etter en av ukens syv dager.

For å sikre rettighetene til sin musikk i fremtiden, etablerte Stockhausen sitt eget forlag og sin egen stiftelse i Kürten i Tyskland. Der bodde han også, til han døde i 2007, 79 år gammel. Dette senteret er viktig å besøke for dem som ønsker å sette seg bedre inn i livsverket til denne ganske unike komponisten, musikeren og musikkfilosofen, som man vel kan kalle ham.

Karlheinz Stockhausen kom av og til på besøk til Norge, faktisk allerede tidlig på 1970-tallet var han gjest på Henie-Onstad kunstsenter, og en del av hans musikk har også blitt fremført her av forskjellige entusiaster blant norske musikere og komponister.