Livet tok en helomvending – nå følger hun drømmen

For to år siden ble Marit Ravnas liv snudd på hodet.

Elevene på skolen der hun jobber la merke til noe rart.

Leppene hennes rørte ikke hverandre da hun lukket munnen.

Hun fikk en legetime og ble sendt videre på røntgen for å utelukke noe alvorlig.

Siste skoledag før juleferien ringte legen.

– Du har en svulst i hjernen.

Noen måneder senere reiste hun til Haukeland universitetssykehus i Bergen for å opereres.

– De sa at det var veldig stor sjanse for at jeg kunne miste hørselen, men jeg trodde ikke helt på det. Jeg tenkte at jeg kanskje er en av de som ikke gjør det.

Tobarnsmoren holdt motet oppe. Det kunne gå bra.

Hun pakket med seg løpeskoene og treningsklærne sine.

Om hun ikke kunne løpe med det første, så ville hun gå på turer etter operasjonen.

Men sånn ble det ikke.

Etter operasjonen mistet hun hørselen på det ene øret, og kunne ikke gå.

Det gikk opp for henne at livet hadde endret seg for alltid.

Marit Ravna måtte finne kamplysten og komme seg hjem til barna sine. Hun skulle bli frisk nok til å gjøre det hun alltid hadde drømt om.

En dag skulle hun tørre å joike på Sápmis største scene, Sámi Grand Prix.

Sjelden sykdom

Hvert år henvises ca. 200–250 nye pasienter med svulst på balansenerven til sykehuset i Bergen. Det øker jevnt.

Svulsten er godartet, men kan gjøre skade om den vokser seg for stor. Foreløpig vet man ikke hvorfor noen blir syke.

– Det enkle svaret på det er uflaks. Under fem prosent av pasientene har arvelige sykdommer som gir den her type svulster.

Det sier Terje Sundstrøm, overlege ved nevrokirurgisk avdeling ved Haukeland universitetssykehus.

I Bergen har de spesialisert seg på den typen svulst Marit Ravna hadde, og operasjonsresultatene blir stadig bedre.

Som regel oppdages svulsten tidlig fordi pasienter oppsøker fastlegen med hørselstap og øresus. Ofte kan man behandle det uten operasjon.

I Marit Ravnas tilfelle var svulsten blitt så stor at den måtte opereres.

Det hører til de mer sjeldne tilfellene, forteller Sundstrøm som fraråder mot å bekymre seg for å få svulst i hodet.

– Jeg synes ikke folk skal være redd og bekymre seg. Personlig så er jeg en stor motstander av unødvendig diagnostikk. Det skal være en god grunn til at du gjør en MR-undersøkelse, understreker Sundstrøm.

Tar livet tilbake

Det ble en lang vei for å komme seg til en vanlig hverdag igjen.

Noen uker etter operasjonen klarte Marit Ravna å gå fire steg sammenhengende, og hun så frem til å komme hjem til barna.

Etter en måned på rehabilitering fikk hun flytte hjem igjen.

– Endelig fikk jeg stelle med barna mine igjen. Det var ganske tøft å skulle få hjelp, at andre skulle vaske huset mitt og lage mat. Jeg har jo alltid klart meg selv.

Hele familien måtte tilpasse seg den nye hverdagen. De første bursdagsfeiringene etter operasjonen var mindre enn før, og ved middagsbordet måtte de ikke snakke i munnen på hverandre.

Marit Ravna kjempet for at alt skulle bli bra. Om hun skulle joike på Sámi Grand Prix måtte hun tåle å høre sin egen stemme.

– I starten ble jeg helt svimmel og kvalm. Det var som å høre stemmen min i et lydopptak.

Hun brakk seg mange ganger før hun ble vant til høreapparatet.

Samtidig lengtet hun etter å få bruke løpeskoene sine igjen.

Hun vokste opp i en reindriftsfamilie i Karasjok og har elsket løping siden hun var barn.

– Det var ikke populært å løpe og holde på med sånt tull. Som barn brukte jeg å snike meg ut i skogen der ingen kunne se meg for å løpe, forteller Marit Ravna.

Med seg fra barndommen har hun også den gamle musikktradisjonen, joik.

– Mamma brukte alltid å joike, men vi fikk ikke joike hjemme. Hun syntes ikke det var rett å joike der, og brukte å si at det bare var fulle folk som joiket. Men når vi kjørte bil eller skulle til reinflokken så joiket hun, forteller Marit Ravna.

I sommer kom en spesiell joik til henne i naturen. Den har hun dedikert til sin sønn Piera Niillas (13).

Stemmen i hodet

Det tok nesten fem måneder før Marit Ravna fortalte noen historien bak joiken.

– Det virker jo litt spesielt, det er en veldig annerledes historie. Jeg har vært litt redd for at noen skal dømme meg for den.

Likevel har hun bestemt seg for å dele historien.

En gang hun var på vidda, skjedde det noe spesielt.

Marit Ravna dro ofte ut i naturen for å finne ro og balansere på de store steinene.

– Jeg hadde nesten sovnet, da jeg plutselig hørte noe. Det var som en kvinne joiket litt bortenfor teltet mitt. Det hørtes som om hun kom nærmere og nærmere, helt til hun stod utenfor teltet og joiket.

Da hun gikk ut for å se, var det ingen der. Joiken hun hørte var kun i hodet hennes.

– Jeg dro dit for å trene opp balansen, og skulle ikke egentlig lage noen joik, men den kom bare til meg.

Datteren hennes har allerede to joiker, og nå fikk sønnen også sin andre joik.

Påskeaften skal hun joike sønnen sin i musikkonkurransen som sendes direkte i både Norge, Sverige og Finland.

– Jeg har alltid drømt om å delta men har aldri turt. Det virket så skummelt. Men de siste årene har livet mitt endret seg veldig og jeg tenkte at nå prøver jeg.

Hjemme i Tana joiker hun hver dag.

Fra hun fikk vite at hun er en av årets deltakere i Sámi Grand Prix startet forberedelsene.

Påsken er en av årets største samiske begivenheter. Slekt og venner samles til både bryllup, konfirmasjoner, påskefestivaler og Sámi Grand Prix.

– Jeg tenker bare at livet er en gave og om du er frisk nok til det, så skal du gjøre det du vil. Du kan ikke vente, for plutselig kan det være en dag der du ikke kan oppfylle drømmene dine lengre.

Marit Ravna legger ikke skjul på at den dagen kan komme.

Hun har fortsatt rester av svulsten i hodet og må på kontroll årlig for å unngå at det skal bli alvorlig igjen.

– Det er litt spennende å vente på svar. Om den vokser og om jeg må ha stråling, eller om jeg får dra hjem igjen og fortsette å leve livet som vanlig.

Hun er fast bestemt på å leve livet til det fulle mens hun kan og lykkes med det.

Knappe tre måneder etter operasjonen stilte hun ved startstreken til Sámi maraton.

Hun fikk løpeskoene på seg og løp 10 kilometer.

– Jeg var skikkelig stolt over at jeg hadde klart det. Jeg har hatt små mål hele veien og nå får jeg delta i Sámi Grand Prix også.

I en alder av 47 år går drømmen endelig i oppfyllelse.

– Jeg gleder meg skikkelig til det, bare jeg holder meg på beina. Etter det vet jeg ikke helt hva jeg skal, det har vært en barndomsdrøm så nå må jeg finne et nytt mål.

Lurer du på hvem flere som deltar i Sámi Grand Prix 2024? Sjekk her.

Se Sámi Grand Prix 2024 på NRK 1 kl. 20.15 eller på NRK TV.