SÁMEGILLII:
(Forteller: Beaska-Niillas)
For lenge, lenge siden, da noaidiene – sjamanene fantes overalt, bodde det i Biilujávri en ganske mektig noaidi. Han het Einar, og om han ble dette fortalt:
Det var kirkehøytid i Čohkkiras og folk hadde dratt dit på gudstjeneste. De hadde kjørerein de kjørte med. Når reinraidene hadde kommet til kirkeplassen, så hørte folk der en merkelig lyd. De var som en sterk vind som blåste og bruste, så kom det en veldig snøfokk, den blindet menneskene der på kirkeplassen.
Da menneskene begynte å få synet tilbake så var Einar der på plassen, men han hadde ingen kjørerein han kjørte med. Foran sleden hans var det en stor, grå og stygg ulv, et gråbein. Den hadde røde, brennende øyne og sikkel rant mellom de skarpe tennene dens.
Når Einar leide kjøredyret sitt, så ble all reinen som var tjoret rundt kirkeplassen redde. Etter gudstjenesten hadde folk samlet seg utenfor kirka. Da kom presten ut, han hilste på Einar og spurte: «Det er vel du som er den kjente mektige noaidien, fra Biilujávri?» Einar innrømmet ikke at han var en noaidi, han sa bare: «Ja fra Biilujávri.»
Siden presten, som var en religiøs mann, ikke trodde at noaidier kunne noenting så foreslo han:« Siden du Einar er den noaidien som folk snakker så mye om, så ville jeg likt å se om det er sannhet i det.» Da fortalte presten at han bodde i Gárasávvon, og at han har kona si der.
Det var langt fra Gárasavvon til Čohkkiras, hvertfall to dagers reise, og to tilbake. Så presten spurte: «Hvor lang tid hadde du brukt på å kjøre dit og tilbake hit?»
Einar skjønte at presten ville prøve om han virkelig hadde noen spesielle krefter. Han svarte: «Hvis du ikke sover så tungt så kommer jeg på besøk etter midnatt.» Han sa ikke mer, spente ulven for sleden og forsvant.
Om natten våknet presten, han hørte noen bak døra. Han gikk for å åpne og ser Einar der. Han ser smilende på presten, så rekker han frem to ting. En gullring og en sokk. Presten visste hvem tingene tilhørte og han ble vettskremt. Det var hans kones ring og sokk. Einar hadde i løpet av en kveld kjørt til Gárasavvon og tilbake til Čohkkiras med ulvesleden sin. Presten kunne ikke forstå hvordan han hadde klart det, og Einar fortalte det aldri.
Av og til kjempet og kranglet noaidiene seg imellom. I nærheten av Biilujávri bodde det en annen noaidi. Og med han hadde Einar ofte kranglet. De to hadde mange kunster til å ramme den andre. De kunne kaste sykdom på fiender. Hvis den andre ikke klarte å stagge den, så ble han syk. Dyr kunne de også kaste på dem de ville gjøre fortred.
En gang var Einar og gikk i skogen. Da kom plutselig en bjørn på han. Den knurret stygt og sto på bakbeina. Einar tok en trostokk og holdt den mot bjørnen. Og da bjørnen skulle renne på han, da falt den bakover, som om Einar hadde slått den med treet.
Det gikk ikke lange tia før den igjen fløy på han, og falt på samme viset. Bjørnen, som er et klokt dyr, skjønte at denne mannen var det ikke lurt å angripe. Den knurret, men snudde til skogs og forsvant.
Dagen etter hørte Einar hva som hadde hent. Den sinte bjørnen hadde dratt til noaidien som hadde sent den mot Einar. Og den hadde bitt og slått han ganske ille. Den stakkars noaidien hadde overlevd, men fra den dagen av turte han ikke krangle med Einar lenger.