Hopp til innhold

Mikkel (2) døde i dødsbrannen – Blir husket 80 år etter

Dødsbrannen på barnehjemmet har preget folk i generasjoner. Nå er det 80 år siden brannen i Kolvik der ni mennesker mistet livet.

Gammelt fotografi av et hus. En bilde av en liten gutt er limt inn i bildet.

FINNEMISJONEN: Barnehjemmet ble drevet av Finnemisjonen. Senere ble de kalt Norsk Samemisjon.

Foto: KOLLASJE / Norges Samemisjon

– Mamma var livredd brann. Vi har alle lært å passe på at det ikke blir brann, og det gjør vi fortsatt, forteller Svanhild Wilhelmsen.

Svanhild Wilhelmsen

PREGET LIVET: Svanhild Wilhelmsen og søsknene opplevde en mor som var livredd brann hele livet.

Foto: Ann Marita Eriksen / NRK

Hennes mor Britta opplevde brannen på nært hold da hun jobbet på barnehjemmet i Kolvik, Porsanger. Brittas lillebror døde i brannen, noe som preget henne resten av livet. Den dagen døde 8 barn og en voksen i brannen.

Eldre dame

GLEMTE ALDRI: Britta Wilhelmsen glemte aldri det hun hadde opplevd på barnehjemmet, og snakket mye om det.

Foto: Privat

Det var bare tilfeldigheter som gjorde at Britta selv overlevde brannen.

Barnehjemmet

Vi møter Solveig Tangeraas ved minnesmerke for de som døde i brannen.

Hennes mor jobbet på barnehjemmet før brannen skjedde, og har fortalt hvordan det var å jobbe der.

Dame ved minnesmerke

MINNEMARKERING: Solveig Tangeraas er sammen med Billefjord Kapellforening med og arrangerer minnemarkering for dødsbrannen på barnehjemmet.

Foto: Vanja Ulfsnes / NRK

– Jeg tror ungene hadde det godt. De som jobbet der snakket både samisk og norsk. Ungene gikk på skole sammen med andre barn i bygda, og de fikk være med på alle slags gjøremål, forteller Solveig.

Gammelt fotografi med en hel gjeng samlet for å ta bilde.

BARNEHJEMMET: Barn og ansatte er samlet for å forevige øyeblikket. Ukjent årstall og ukjente personer.

Foto: Norges Samemisjon

Barnehjemmet var en plass hvor folk samlet seg, nesten som et gjestgiveri, forteller Solveig.

Men idyllen skulle ikke vare.

Tyskerne kommer til barnehjemmet

Under krigen okkuperte tyskerne mange boliger i Norge. Barnehjemmet var en av dem.

Det kunne ha vært flere barn der, men siden tyskerne hadde tatt 1. etasje, var det plass til bare 17 barn, forteller historiker og forfatter Arvid Petterson.

Man på et kontor smiler til kamera

HISTORIKER: Arvid Petterson er utdannet historiker og har forfattet flere bøker.

Foto: Vanja Ulfsnes / NRK

Arvid kommer selv fra Porsanger og kjenner godt til barnehjemsbrannen.

Hvilke barn var det som var på barnehjemmet?

Det var barn som ikke hadde foreldre lengre, det var barn som kom fra hjem med fattigdom, og det var barn som kom fra hjem som tyskerne hadde okkupert, forteller Arvid.

Svanhilds mor, Britta, opplevde nettopp det. Tyskerne hadde tatt hjemmet deres, uten at de hadde en annen plass å dra.

Brittas foreldre og hennes søsken ble hjemløse.

Det å prøve å finne bolig til familien med flere barn var ikke lett. Men til slutt fikk de leie et rom av en snill familie i Billefjord, forteller Svanhild.

Et gammelt svart hvitt fotografi med flere folk som er stilt opp for kamera

HJELPER HVERANDRE: Brittas familie står her sammen med familien de fikk bo hos etter at tyskerne tok huset deres. Mikkel er nederst til venstre og Britta står rett bak han.

Foto: Privat

Så kom det et jobbtilbud til den eldste datteren Britta.

Mamma kunne arbeide på barnehjemmet og hun fikk lov å ta med ett lite søsken, forteller Svanhild.

Slik Britta og lillebroren Mikkel var på barnehjemmet den dagen det brant.

Foreldrene gikk fra Billefjord til Kolvik med Britta og Mikkel. Mikkel på tre år fikk sitte på kjelke.

Brannen

Britta og Mikkel hadde vært på barnehjemmet i tre uker da brannen startet.

Bestyrerinnen hadde bestemt at mamma og to andre jenter av de ansatte skulle stryke klær i tredje etasje, samtidig som de passet de minste barna, forteller Svanhild.

Men da brannen startet i barnehjemmet var Britta fortsatt i fjøset for å gi småpoteter til kyrne.

Mamma fortalte mye om at det var et Guds under at hun ikke hadde rukket å gå opp til tredje etasje, sier Svanhild.

Et flammehav sperret imidlertid oppgangen og gjorde ett hvert forsøk på redning umulig. Stedets befolkning måtte stå som tause vitner til den grufulle katastrofen.

Tromsø: Organ for nasjonal samling. 5. mars 1943
Eldre hus

RESTER: Det eneste som er igjen av det originale barnehjemmet er deler av grunnmuren til dette huset.

Foto: Ann Marita Eriksen / NRK

Det var åtte barn og en voksen som døde i brannen den dagen.

Returnerte med tom kjelke

Nyheten om brannen nådde også Britta og Mikkel sine foreldre, forteller Svanhild.

De startet på den lange turen mot barnehjemmet og tok med seg kjelken som Mikkel skulle sitte på.

Da de returnerte så naboene at kjelken var tom. Da visste de at Mikkel var en av de omkomne.

Gammelt utydelig bilde av en liten gutt

OMKOM: Mikkel O. Persen Sundnes døde i barnehjemsbrannen i 1943.

Foto: Privat

Mikkel døde i brannen den 3. mars 1943 bare 2 år gammel.

Britta fortalte levende om denne hendelsen resten av sitt liv, og sånn har historiene levd videre gjennom hennes barn.

– En liten gutt har lekt med fyrstikker

Lensmannen på den tiden, mener han fant årsaken til brannen.

På spørsmål om hva brannårsaken er, svarer herr Gabrielsen at det etter de undersøkelser som han til no har kunnet foreta ser ut som at ilden er oppsatt ved at en liten gutt har lekt med fyrstikker.

Lensmann Gabrielsen / Finnmark Folkeblad 14. mars 1943

Historiker Arvid Petterson er ikke enig med herr Gabrielsen.

Man bør ikke gi barna skylda for noe man ikke vet. Det er antagelser, så det kan vi ikke sette vår lit til, mener Petterson.

Svanhild vet ikke hvor brannen startet.

Britta Wilhelmsen var 17 år og arbeidet på barnehjemmet da det brant.

Så BRANNEN: Britta Wilhelmsen var i fjøset da hun oppdaget brannen hvor hun mistet sin to år gamle bror.

Foto: Kurt Sandvik

Det begynte ikke å brenne i tredje etasje, det fortalte mamma. De som var i tredje luktet røyk fra etasjen under, sier Svanhild.

Hun forteller at en av barnearbeiderne skal ha luktet røyken og sa fra til en annen barnearbeider.

Men de skal ha ventet mens en av dem først ville undersøke hva det var.

Hun som gikk ned for å undersøke, overlevde brannen.

Kort tid før brannen var det en undersøkelse i barnehjemmet for å se om det branntekniske var i orden.

Et bilde av huset viser at det er en brannstige ned fra 2. etasje. Og i tillegg er det balkong på huset, forteller Petterson.

Et gammelt fotografi av et stort hvitt hus

BALKONG OG BRANNSTIGE: Barnehjemmet sånn som det så ut da det brant ned.

Foto: Privat

Tror man at tyskerne hadde noe med dette å gjøre?

Det kan jeg ikke tenke meg. De hadde nok personlig utstyr og krigsmateriell der i første etasje, tror Arvid Petterson.

Mann sitter på kne foran en gravstøtte

GRAVLAGT: Arvid Petterson viser oss hvor de som døde i brannen er gravlagt. De har en felles gravstøtte i Lakselv.

Foto: Ann Marita Eriksen / NRK

Hvordan brannen oppsto får vi nok aldri svar på. Resultatet er uansett de tragiske dødsfallene til åtte barn og en voksen.

Johan kunne se røyken da det brant

Johan Reidar Johnsen var bare 5 år da barnehjemmet brant ned. Men han husker fortsatt at han så røyken over fjellet fra der han bodde.

Mann peker ut vinduet

SVART RØYK: Johan Reidar Johnsen så svart røyk over fjellet i bakgrunnen den dagen barnehjemmet brant ned.

Foto: Ann Marita Eriksen / NRK

Det har satt seg i minnet, fordi slike opplevelser glemmer man ikke, forteller Johan.

At folk som opplevde brannen aldri glemmer, er ikke så rart. Men er det viktig at vi husker denne brannen i ettertiden?

Minnemarkering 80 år etter

3. mars var det minnemarkering arrangert av Kapellforeningen i Billefjord.

Det er viktig for Billefjord og Porsanger å ikke glemme Kolvik barnehjem og at 8 barn og 1 barnetante omkom i brannen, mener Svanhild Wilhelmsen.

Ett minnesmerke av stein

MINNESMERKE: Denne bautaen står i Kolvik for å minne oss om den tragiske brannen og de som døde.

Foto: Ann Marita Eriksen / NRK

Solveig Tangeraas fra Kapellforeningen er enig med Svanhild.

Det er veldig bra for ettertiden og for de kommende generasjonene som ikke vet om dette. Da vil ikke dette bli glemt, sier Solveig Tangeraas.

Korte nyheter