Hopp til innhold

30 år siden okkupasjonen

For Inger Anne og Ellen er 6. februar en merkedag på flere måter.

Inger Anne Sara Gaup og Elle Turi Guttormsen

Inger Anne Sara Gaup og Elle Turi Guttormsen glemmer aldri 6. februar 1981.

6. februar 1981, fikk norges nye statsminister Gro Harlem Brundtland et noe uvanlig besøk av 13 samekvinner, og en liten jente på fem år.

Kvinnene hilste høflig på Gro, før de satte seg rundt bordet ved Statsministerens kontor. Og ble sittende.

Stilla var tapt tre uker tidligere , og kvinnene fremla følgende budskap for kvinnen som tre dager tidligere var blitt norges nye statsminister:

– Vi blir sittende, og vi rører oss ikke av flekken før anleggsarbeidet i Stilla stanser.

14 samekvinner hilser på statsministeren

På sin tredje dag som statsminister, fikk Gro gjester som ikke hadde det særlig travelt med å dra igjen.

Foto: Tom A. Kolstad / Scanpix/Aftenposten

– Spennende tider

NRK treffer to av aktivistene fra okkupasjonen i 1981, Inger Anne Sara Gaup og Ellen Turi Guttormsen, i hjembygda deres Masi. Mye vann har runnet gjennom demningen i Sautso siden okkupasjonen, og Inger Anne henter frem et gammelt fotoalbum for å vekke minnene:

– Gro var veldig hyggelig, men hun sa bestemt at hun ikke kunne gjøre om et vedtak som stortinget hadde fattet. Så dro hun ut døren, og vi ble sittende og vente på at hun skulle komme tilbake. Vi hadde det ikke så travelt.

Aktivisten med salmeboka

Kvinnene ventet, timene gikk. Utenfor strømmet folk til Regjeringskvartalet, og ropte ut støtteerklæringer til samekvinnene som nå hadde overtatt kontoret på toppen av Høyblokka.

– "Stå på! Vi støtter dere, dere har rett", hørte vi dem rope nede på bakken. Og mens vi satt der og ventet, tok jeg frem salmeboken fra væsken min, og leste en bønn, forteller Ellen Turi Guttormsen.

Hun drar frem den samme salmeboken, og slår opp på den samme bønnen fra 30 år tilbake, og leser den høyt mens vi sitter og blar i fotoalbumet. En bønn for reisende, står det i den gamle men velstelte salmeboken.

Hentet ut etter 18 timer

Inger Anne Sara Gaup

– Jeg traff Gro flere år senere i Karasjok, men vi snakket ikke noe om den dagen vi overtok kontoret hennes, forteller Inger Anne Sara Gaup.

Klokkan fem på natta er det derimot over, da har kvinnene sittet der i 18 timer. Gro kom aldri tilbake til kvinnene, men det gjorde politiet. En gruppe kvinnelige politibetjenter, anført av en mannlig kommandør, vekker de sovende aktivistene og geleider de fredfullt ut av Statsministerens kontor.

– Det var spennende tider, ja. Den gangen var det fullt alvor, og hele Altasaken var forferdelig. Men når man nå sitter og ser tilbake, kan man også smile og le litt av den tiden, sier Inger Anne mens Ellen nikker samtykkende.

Dro inn i stormen

I 1987 åpnet Alta kraftverk slusene. Aktivistene tapte som kjent slaget om Stilla, men viktigheten av alle demonstrasjoner har i ettertid skapt mange verdier. Om kvinnenes okkupasjon, forteller Inger Anne følgende:

– Jeg tenkte at om vi kvinner også dro inn i den sterke stormen som den gang herjet, kanskje vi kunne bidra med å banke ned noen små teltplugger, slik at teltet til slutt ikke skulle bli tatt av stormen.

Feirer og mimrer på samme dag

I 1993 blir samenes nasjonaldag feiret for første gang, den 6. februar. Først flere år senere, blir Inger Anne oppmerksom på at det faktisk er den samme datoen som deres lille okkupasjone fant sted:

– Jeg satt og leste i en bok hvor okkupasjonen vår ble omtalt, og da plutselig oppdaget jeg datoen for det hele. Det er jo bare tilfeldigheter at det ble slik, men jeg synes det er fint; nå kan jeg feire samenes nasjonaldag og samtidig minnes tilbake til de timene vi satt i Oslo og ventet på Gro.

Inger Anne Sara Gaup og Pave Johannes Paul II

Inger Annes fotoalbum forteller forøvrig også historien om da hun senere møtte Pave Johannes Paul II, for å fortelle om samefolkets kamp.

Korte nyheter

  • Digáštallan áigomušain gaikut museadálu

    Máŋga dáiddára atnet unohassan ja vuosttaldit Sámedikki áigomušaid gaikut Sámiid Vuorká-Dávviriid Kárášjogas.

    – Dát lei midjiide dego friijabáiki vearrámus dáruiduhttináigge, čilge girječálli Inga Ravna Eira.

    Son gohčoda museadálu «bassibáikin». Dasa lassin eli dá dat vuosttaš sámi kulturviessu man ovddas stáhta lea máksán.

    Okta ákkain gaikut museadálu lea, ahte dat lea garrasit gollan ja doppe lea guohpa.

    Sámediggi mearridii guovtte jagi dassái gaikut Sámiid-Vuorká-Dávviriid go de Kárášjohkii huksejuvvo ođæa musea.

  • Kajsa Balto slipper et personlig album

    På Norges nasjonaldag slapp Kajsa Balto sitt nye album «Rájás».

    Sammen med bandet sitt har hun skapt en musikalsk plattform der urkraft og modernitet smelter sammen.

    På en sømløs og intuitiv måte beveger de seg fritt i lydlandskapet indiepop, rock og world.

    – Albumet er basert på min egen familiehistorie. Den heter «Rájás» som betyr «på grensen» på nordsamisk. Tittelen har dobbel betydning; pappa gikk på Grensen internatskole, så det er en fysisk plass hvor samiske barn ble sendt for å assimileres, forklarer Balto.

    Loga sámegillii

    Kajsa Balto
    Foto: June Bjørnback / Pressebilde
  • Kajsa Balto almmuhii persovnnálaš skearru

    Norgga nationálabeaivve almmuhii Kajsa Balto ođđa skearrus «Rájás».

    Ovttas joavkkuinis lea Balto ráhkadan musihkalaš vuođu, mas eamifápmu ja ođđaáigásaš musihkka čatnašuvvet oktii. Musihkka lea sihke indiepop, rock og world, čállo preassadieđáhusas.

    – Skearru vuođđu lea mu iežan bearašhistorjá. Dan namma lea «Rájás». Namas lea duppal mearkkašupmi; go áhččán váccii rájá skuvllas. Deikke sáddejuvvojedje sámemánát assimilerejuvvot, čilge Balto.

    Les på norsk

    Kajsa Balto
    Foto: June Bjørnback / Pressebilde