Mannen som kjøpte livet

Hvor mye er et liv verdt?

Hvor langt skal du kunne gå for å redde det?

Og hva kan man forvente at dine og mine skattepenger skal dekke?

I rettssal 10 i Stavanger tingrett skal man prøve å få svar på disse spørsmålene. Men først må vi spole tilbake i tid.

Dette er historien om en dødsdømt mann, en selger av håp og en behandling som egentlig ikke skulle funke.

Dødsdommen

Den er ondartet.

Rolf Iversen legger på telefonen. Det hadde vært en fin dag i september 2012. Varmt og sol. Han hadde benyttet anledningen til jobbe på båten som ligger i Sandvigå i Sandnes. Nå orker han ikke mer. Han setter seg i bilen og kjører hjemover. Hjem til kona.

Med dårlige nyheter.

Noen dager før hadde han vært på sykehuset i Stavanger. Han hadde fått vondt i lysken når han satt seg ned. Smertene hadde vært der noen uker. Han hadde tatt røntgen og ultralyd. Han var innlagt på sykehuset. En kvinnelig lege kom med beskjeden. Det var en blodpropp i lysken. Men det hun hadde sagt videre var mye verre. Det var noe i leveren. Noe stort. De måtte ta en biopsi for å finne ut hva det var.

Nå hadde han nettopp fått vite svaret.

Svulst. Ondartet.

Det var ikke første gang Rolf var syk.

Kiloene hadde rast av ham de siste årene. Magesekken var operert vekk. Han har kronisk nyresvikt og er nyretransplantert tre ganger. I 2009 fant de kreft i magesekken. Da ble magesekken operert vekk. Rolf ønsket etterkontroll, men det skjedde ikke før i oktober 2011. Rolf møtte opp og møtte samme kirurg som hadde operert ham i 2009. Det ble tatt nye bilder. Legen sa at faren for spredning var over. Rolf var kreftfri. Et år senere hadde han imidlertid en stor svulst i leveren. Senere skulle han få vite at legene hadde sett svulsten allerede året før, men ikke visst hva det var. De hadde ikke gjort noe med det.

Rolf tenker ikke på det nå, mens han kjører bortover veien. I solskinnet. Han tenker bare på hva som skjer nå. Hva han må fortelle hjemme.

I leiligheten på Ganddal i Sandnes venter kona Kanlaya Inthong. Hun er mye yngre enn 52 år gamle Rolf. Hun ønsker seg barn. Hun har ingen fra før. Rolf har tre.

Men denne dagen blir alle planer lagt på is. De gråter begge to.

Rolf blir innkalt til sykehuset for å starte med cellegiftbehandling måneden etter.

Neste sjokk.

Cellegiftbehandlingen er bare palliativ, altså smertelindrende. For at det ikke skal gjøre så vondt frem til Rolf skal dø.

Det er ingenting de kan gjøre.

Han tør ikke spørre om hvor lenge det blir til.

Han vet bare at han har dårlig tid. Han går ut av sykehuset, setter seg i bilen og kjører hjemover.

På et år hadde svulsten gått fra å være noe som legene var usikre på hva var til å bli en svulst som var umulig å operere.

Hadde den forsinkede diagnosen kostet Rolf livet?

Han var ikke klar til å gi opp. Hjemme satte han seg foran PC-en.

Et navn dukket opp. Et navn som ga ham håp.

Selgeren

– Vi jobber mest med de behandlinger som ikke finnes i Norge.

Torkel Oftedal lener seg henslengt bak på stolen. Skjorta er kneppet opp øverst. Stilen hans er uformell i de stilrene, moderne kontorene på Forus. Oftedal er ikke lege, men han kjenner mange. Han er en selger. Eller mellommann. Han selger «second opinions» til kreftpasienter. Og håp.

– Regional cellegiftbehandling, partikkelterapi, stråleterapi med CyberKnife, Immunterapi, kliniske studier ..., Oftedal ramser opp behandlinger i utlandet som kan være relevante.

Noe av dette høres kanskje gresk ut, men vi kommer tilbake til det som er relevant i denne saken.

Selskapet hans, Oncolomed, hjelper norske kreftpasienter med å finne behandlinger i utlandet. De fleste som kommer til ham, er gitt opp av det norske helsevesenet. Oftedal kan selv bli med til sykehuset i utlandet, eller i alle fall formidle kontakt. Ifølge Brønnøysundregistrene omsatte selskapet for snaut 26 millioner kroner i 2016 og hadde et årsresultat på 1,1 millioner.

– Vi legger ikke noe press, vi selger ikke noe sånt. Vi gir dem en «second opinion» fra ulike hold. Om de da vil reise ut eller ei, bestemmer de helt selv.

Oftedal forklarer at han aldri lover pasientene noe. Men Forbrukerombudet mener likevel at han har gått for langt. Tidligere i år skrev Aftenposten i en større artikkelserie at Forbrukerombudet hadde kalt markedsføringen til Oncolomed «villedende», «urimelig», «mangelfull» og «ulovlig». For eksempel skrev Oncolomed på sine hjemmesider at «Oncolomed har samlet de beste avdelingene fra et globalt nettverk av sykehus». At de er de «beste» er vanskelige å bevise.

Et av sykehusene Oncolomed har vært med å sende nordmenn til, ble sjekket ekstra nøye av Aftenposten. Medias-klinikken i Tyskland. Over 70 nordmenn har dratt til stedet som ble kalt «Håpets hotell» i en VG Pluss sak. Ifølge Aftenposten hadde 31 av 38 pasienter som de hadde kartlagt, dødd innen et halvt år etter de hadde fått behandling ved Medias-klinikken.

Oftedal protesterer både på Forbrukerombudets konklusjon og Aftenpostens saker.

– De som kommer til oss, er i stadiet tre og fire og er oppgitt her hjemme. Det blir helt absurd å sammenligne dem med en ny pasient som kommer i et system her hjemme.

Oftedal har skrevet både leserinnlegg og protestert på andre måter mot mediesakene, men likevel har helseminister Bent Høie gått ut og ment at Oncolomed skor seg på andres lidelse.

Uansett.

Oncolomed og Oftedal dukket opp under Rolf Iversens desperate googling i 2012. Han hadde fått en dødsdom, og eposter til USA, Tyskland, Thailand og England hadde ikke gitt noen resultater. Fra Oftedal fikk han vite hvor redningen kunne ligge.

Hos en klinikk i en liten by i Tyskland og en kontroversiell professor.

Behandlingen

November 2012. Burghausen helt sør i Tyskland, mot grensen til Østerrike.

Det snør. Det er tåke.

Rolf Iversen blir møtt av et hvitt og blått sykehusbygg. Det er sent på ettermiddagen. Medias Klinikum står det på skiltet. Han har aldri vært her før, men det har legen som er med ham. Han er ansatt hos Torkel Oftedal. Kona er også med. De går inn. De blir vist til et rom. Hun får en madrass. Han har en sykeseng. Her skal de overnatte.

Prof. Dr.med. Karl R. Aigner. Ärzlicher Direktor.

Slik presenteres legen som skal behandle Rolf dagen etter.

Det er tynnhåret tysker med briller og hvit frakk. Han kalles pioneren innen såkalt regional cellegiftbehandling. Han hevder å ha over 30 års erfaring med denne behandlingsformen. I motsetning til vanlig cellegiftbehandling, der cellegiften enten blir gitt intravenøst eller via piller, så skal denne cellegiften kun siktes inn mot selve svulsten. Men i Rolfs tilfelle har den kommet langt. Aigner er usikker. Den kan ha kommet for langt. Nesten 10 centimeter i diameter. Han forteller Rolf at han vil prøve én behandling og sjekke effekten. Hvis den virker så går de videre. Virker den ikke, så er det slutt.

Da er håpet ute.

Rolf har troen på tyskeren. Han virker erfaren og kompetent. Det går noen dager før Rolf legger seg på operasjonsbenken. Professorens team setter et kateter inn i lysken på ham. Giften sendes inn i svulsten i leveren. Det tar 15–20 minutter. Rolf går ut fra operasjonssalen. Formen er god. Han kjenner ingen kvalme. Ingen smerter.

De neste fire dagene er det samme prosedyre.

Så kommer bildene.

Pengene

Behandlingen har effekt. Svulsten har krympet med flere centimeter.

Det er julaften, 17. mai og alt på én gang for Rolf. Kona er veldig glad. Det blir fire turer til de neste månedene. Men gratis er det ikke. Rolf må belåne leiligheten og låne penger fra venner og slektninger. For hver gang har svulsten blitt mindre. Midt i behandlingen må Rolf feire. Han går ut alene og spiser kinamat og drikker pils. Legene sier det er greit. Så er det tid for CyberKnife.

Det er en slags høyfokusert strålebehandling som ikke finnes i Norge. Noe lignende finnes, Gammakniv, men det er for hodet. Behandlingen «brenner» opp det meste av det som er igjen av svulsten. Rundt to centimeter er igjen på bildene, men legene tror det bare er arrvev.

Regninga kommer på om lag én million kroner. 975.000 kroner for å være nøyaktig. Dette har han betalt Oncolomed som videre gjør opp med sykehuset. I tillegg kom reiseutgifter.

Så begynner krangelen. Hvem skal ta regningen?

Søksmålet

– Det han søker erstatning for er, kostnadene for denne behandlingen i Tyskland som var livreddende for ham.

Advokat Christian Thrane Asserson har en 20 til 25 centimeter høy bunke med papirer foran seg. Erstatningssaken til Rolf Iversen har egentlig vart i over fire år allerede. Først søkte han om erstatning for den forsinkede diagnosen fra NPE, Norsk pasientskadeerstatning.

NPE mente først at det ikke var svikt, men Rolf klaget inn vedtaket til Pasientskadenemnda. Nemnda opphevet vedtaket etter å ha hentet inn to spesialisterklæringer.

Begge spesialistene mener det er mangler ved CT-beskrivelsen i 2011. Én av dem mener Rolf burde vært diagnostisert da.

Han beskriver videre at «svulsten teknisk sett var operabel» på dette tidspunktet, men at man likevel ville vært tilbakeholden med å anbefale kirurgi.

Uansett sett ble det oppsummert med at forsinkelsen førte til:

«1. Noe kortere levetid

2. Noe mer belastende onkologisk behandling (selv om det også kan hevdes at tiltakene i Tyskland er eksperimentelle)

3. Noe redusert livskvalitet»

Rolf burde få erstatning. Saken gikk tilbake til NPE, som nå erkjente ansvar og ville tilby erstatning.

Men:

I sitt utmålingsvedtak avslo NPE å tilby erstatning for varige mén fordi:

«I dette tilfellet står vi da overfor et tilfelle hvor belastningen for pasienten er betydelig, og som gir seg uttrykk for tapt livskvalitet i en periode. Den perioden det gjelder er imidlertid sett i forhold til varighetskriteriet så beskjeden, at det ikke kan sies å være grunnlag for menerstatning»

Med andre ord: han får ikke erstatning for varige mén siden de ikke vil være varige nok. NPE regnet med at han skulle jo dø snart uansett.

Rolf fikk heller ikke erstatning for inntektstap fordi:

«I denne saken tilsier de medisinske opplysninger at grunnsykdommen i seg selv ville ha medført sykefravær og etter hvert en situasjon med uføretrygd»

Men erstatning for ekstra utgifter ble tilkjent.

Pasientskadenemnda opprettholdt dette vedtaket.

15.000 kroner var det Rolf fikk. Derfor gikk han til advokat.

Rimelige og nødvendige

Advokat Asserson mener at dette er en sak som er helt spesiell og prinsipielt viktig.

– I denne saken er det gjort vedtak i Pasientskadenemnda fordi diagnosen for hans kreftsykdom ble stilt et år for sent. Rolf Iversen ble kjent med at det var et behandlingstilbud i Tyskland. Resultatet er at han i dag sannsynligvis er helt kreftfri. Kostnadene, som er rimelige og nødvendige, har han krav på å få dekket i norsk erstatningsrett.

– Og disse kostnadene vil du kalle rimelige og nødvendige?

– De anser jeg som rimelige og nødvendige fordi de i realiteten har vært livreddende for ham.

Det er fordi den forsinkede diagnosen gjorde behandlingen i Tyskland mye dyrere.

Staten ved Pasientskadenemnda er ikke enig.

Verken Stavanger universitetssykehus eller staten ønsker å kommentere saken før rettssaken neste uke.

– Vi ønsker oss ikke å uttale oss om rettssaken før den blir vurdert i domstolen, fordi etter vårt syn er det riktige å prosedere saken for dommeren og ikke i media, sier avdelingsdirektør i rettssaksavdelingen i Helseklage, Anita Bergh Ankarstrand.

Ut fra rettspapirene kan man imidlertid lese at statens advokater argumenterer med at Iversen ikke hadde kontaktet utenlandskontoret til helseforetaket i helseregionen de bodde i for å søke om å få dekket utgiftene. Staten gjør det også gjeldende at utgiftene til behandling til Tyskland ikke kan anes som rimelige og nødvendige.

– Dette er en prinsipielt viktig sak fordi vi har ikke veldig mange avgjørelser som omhandler dette med behandlingsutgifter i utlandet og i hvilken grad de er erstatningsrettslig vernet. Det finnes en del Høyesterettsavgjørelser, sier Asserson.

– Men så vidt vi kjenner til så er det ingen avgjørelser for denne type behandling som faktisk var livreddende.

Livet

– Er du pappa sin jente? Er du pappa sin jente?

Rolf Iversen (57) løfter beina til tre måneder gamle Emily for å tørke henne på rumpa. Håret har vokst ut igjen og han er ikke like tynn som han var. Bleieskift er en del av hverdagen nå. En hverdag han egentlig ikke skulle hatt noe av.

– Det er som å få to nye liv.

Kanlaya Inthong klarer ikke å slutte å smile der hun sitter i den sorte lenestolen hjemme i stua i Sandnes. Mannen kommer ut med barnet i armene. Han setter seg i sofaen. Stuen er pyntet med blomster. Det ligger leker på gulvet.

– Du er glad du også, Emily? Ellers hadde du ikke vært her i dag ... det er skjebnen.

Rolf Iversen har nå vært i jobb i nesten fire år som behandler hos LAR i Stavanger. Etter behandlingen i Tyskland var det meste av kreften forsvunnet. Det lille som er igjen, tror legene bare er arrvev.

– Det er ingen annen behandling som kunne reddet ham, sier doktor Karl R. Aigner på telefon fra Tyskland. Han erkjenner imidlertid at han også er overrasket over hvor bra det har gått med Rolf.

Så var det verdt det? Én million kroner for å redde livet hans? Og skal staten, altså skattebetalerne, ta regningen? Svaret kommer etter rettssaken som begynner tirsdag 3. oktober i Stavanger tingrett.

Rolf har uansett vunnet. Nå ser han for seg ham selv som pensjonist. Han ser for seg at han vil få se dattera vokse opp.

– Det er nesten som å bli født på nytt. Få en ny sjanse. Helt utrolig. Nå nyter jeg bare dagene.

• Les også:
  • 387 kreftpasienter har bedt ham om hjelp
  • Nektet å godta dødsdommen i Norge – fikk nytt håp i Tyskland
  • Kalles skamløse og villedende - nå skal selskap som bistår desperate kreftpasienter undersøkes