O jul med din lysende glede
Noen er mer besatt av jula enn andre. Vi har møtt dem som hvert år overgår seg selv med julepynt, julepynt og enda mer julepynt.
Denne julen oppfordret helseminister Bent Høie (H) folk til å finne frem julelysene og tenne dem tidlig. Det har ført til at mange flere pynter både ute og inne.
Men det finnes også de som har lyst opp hver krik og krok i årevis.
Vi skal besøke husene som har blitt attraksjoner i Moss, Alta og Høyanger.
«Det blir ikke jul uten Pongo»
Langs den trafikkerte Ryggeveien i Moss, er det hver jul ett hus som skiller seg fra de andre. Hagen er nærmest som et eventyr.
Denne vinterdagen faller det regn og ikke snø, fra himmelen. Men det setter ingen demper på julestemningen hos familien i Moss.
Det lyses opp i trær og busker. Langs bakken står det et titalls figurer av dyr og nissesleder.
Man er nesten bekymret for å trå i stykker noe, mens man vandrer rundt i hagen.
Huset til Peter Henry Harry Pongo er nærmest blitt en attraksjon.
Noen bilister tuter når de kjører forbi, andre senker farten og glaner inn i hagen.
For noen år siden regnet vi ut at vi hadde 70.000 lyspærer, men det er mye mer nå.
Hvert eneste år brer pynten seg utover hagen. Det blir flere og flere lys og figurer.
Opp gjennom årene har Pongo brukt godt over 100.000 kroner på julepynt, anslår han.
Hvis pynten lar vente på seg, går det varmt i kommentarfeltet. Folk i nærmiljøet kommer bort til Pongo og lurer på hvor det blir av lysene.
Mange barn er forventningsfulle og gleder seg til å se pynten, forklarer han. Det er en av de største grunnene til at han pynter som han gjør.
I år har han vært litt «bakpå». Alt skulle jo stått ferdig til første advent. Han har ventet på ny pynt, og derfor rakk han ikke gjøre alt ferdig i tide.
At pynten ikke har vært klar, har ført til masse spørsmål fra lokalmiljøet.
– I fjor var det ramaskrik og i år var det ramaskrik fordi vi var sent ute.
For som så mange sier til han: «Det blir ikke jul uten Pongo».
Det hele startet med at Pongo bygde og pyntet en lekestue til sønnen da han var bare et par år.
Så vokste interessen hos faren. I dag kaller han det en dyr hobby. Men for Pongo og nærmiljøet er det verdt investeringen.
Familien elsker jula. Pongo er fornøyd når han kan sitte på terrassen og se utover hagen når den er ferdig pyntet.
De bruker halvannen uke på å gjøre alt ferdig. Da jobbes det hele dagen. Han får hjelp til å få alt på plass. Å få opp flere titalls tusen lys er ikke en smal sak.
Og i år er pynten ekstra viktig, mener Pongo. Et år med pandemi har vært krevende for mange, og kanskje kan julepynten gi folk litt glede.
Vi har hatt et veldig vanskelig år. Nå må folk ha jula hjemme og jeg tror at dette betyr litt ekstra både for meg og andre.
Og strømregningene de blir høye. Men å betale dem er det noen andre som tar seg av.
– Det er kona mi som betaler alle regninger, men den blir nok litt større i januar.
Tross høy strømregning og timevis med arbeid for å få opp alt, er alle i familien fornøyd med pynten.
Og kanskje kan lysene også være en fordel for julenissen, sier sønnen Kristoffer Attila Pongo (13).
Faren er enig.
– Han følger vel lysene.
– Men hvor skal han lande, det er jo så mye pynt her?
– Han tar pipa vel. Det er vel der han pleier å komme inn, sier Pongo og ler.
Men i Alta er det ikke bare i pipa du finner nissen.
Nissehuset i Alta
For Inger Johanne Pedersen startet det med ett reinsdyr på taket for 20 år siden.
Siden da har det ballet på seg for 80-åringen.
– Da barna var små hadde man ikke tid til sånt, men da de ble voksne, begynte jeg.
Jeg må jo ha noe å gjøre. Jeg klarer ikke sitte stille.
Den eneste julepynten de hadde da hun var liten var et juletre med stearinlys.
Og de ble kun tent på julaften da vi fikk gaver. Ellers var det ingenting.
Nå kan man si at hun kompenserer, og vel så det.
Inger Johanne har nærmest blitt besatt av jula.
– Hvis jeg kommer over noe julepynt, så kjøper jeg. Jeg bare må ha det.
Huset hennes ligger litt avsides til, men for dem som kommer forbi er det som å finne en skjult skatt.
Derfor har det også begynt å gå gjetord om det. Folk tar gjerne en omvei for å se huset som lyser opp i en ellers mørklagt gate.
Huset kalles ofte for Nissehuset.
Ikke uten grunn – for mellom alle lyslenkene finnes det nisser i alle fasonger.
Ser du i buskene, finner du nisser til og med der.
– Jeg har over 400 nisser. Men det er jo ikke plass til alle, sier Inger Johanne, og ler godt.
Hedersplassen, fremst på verandaen, har «Gamlefar» fått.
En skikkelig fjøsnisse med krøllete hår, oppstoppernese og noen tenner for få.
– Han var en av de første jeg kjøpte, så han har vært med meg i alle år.
Men du holder vel ut ett år til, «Gamlefar»?
Inger Johanne bøyer seg ned til «Gamlefar» mens hun børster litt nyfalt snø av nesen. Det er viktig å vise nissene kjærlighet.
– De er kompisene mine.
Tross sin høye alder, setter Inger Johanne ut og pakker ned alle nisser og lys helt selv, hvert eneste år. Det blir mye orging og stelling på 80-åringen.
Men hun innrømmer at hun trenger hjelp til å henge opp det som skal oppunder taket.
Det er tungt, og så må du være lang. Og jeg er jo ikke så lang.
Inger Johanne legger heller ikke skjul på at all pyntinga tar sin bit av pensjonen. Hvor mye har hun ikke helt oversikt over, men det har blitt en god del tusenlapper opp igjennom.
Men når hun ser gleden spesielt hos barn, så tenker hun at alt er verdt det.
Barnehagen som ligger i nærheten pleier nemlig å ha utflukter for å se på huset. Når NRK er på besøk har barna fått det som en del av adventskalenderen.
De glaner med store øyne og tenna på tørk.
Dette er det beste Inger Johanne vet.
Jeg blir helt varm om hjertet. Adventstida er virkelig den beste tida.
Inger Johanne innrømmer at akkurat i år har det vært litt spesielt.
– Det er litt rart i år. Det må være det der viruset, sier hun tankefullt.
Derfor er hun sjeleglad for at barn og voksne likevel kommer forbi for å se på huset. Slik at hun kan glede dem med det lyset hun savnet selv da hun var liten.
Og i Høyanger bor det en mann med akkurat samme formål. Hans hus lyser virkelig opp fra kjeller til møne.
Ikke engang pipa får stå i fred
På mørke desemberkvelder i Høyanger lyser husene om kapp. Særlig i den ene gata har det nærmest blitt en konkurranse om å ha flest lys.
En av dem som pynter aller mest er Jarl Henning Norevik. I Høyanger kaller alle han for «Hjallis».
I 15 år har «Hjallis» brukt flere dager på pynte huset hver jul. Han står på stige og henger opp all pynten på egen hånd. Ikke engang pipa slipper unna.
– Arbeidstilsynet hadde sikkert ikke synes det var like greit. Jeg må være forsiktig når jeg setter det opp. Jeg bruker en stige som jeg legger på taket.
Motivasjonen er alle tilbakemeldingene han får fra barn som går forbi huset til skolen i desember.
De stopper opp og kikker mot huset, som lyser mer og mer for hvert år som går.
Sønnen hans Lars Fredrik og stedatteren Maya får være med på noe av julepyntingen. Men på stigen står «Hjallis» alene.
I fjor fikk han prisen for «årets julehus» i lokalavisa. Han anslår at prisen på all pynten beløper seg til «vel 70 000 kroner».
– Så nå er det kanskje på tide å stoppe, ler han.
Til vanlig jobber «Hjallis» offshore og gjør all pyntinga i et jafs når han har turnusfri.
Men da han vokste opp var det ikke like mye pynting.
Han mimrer tilbake til gården der han vokste opp med snø på bakken. Det er det han forbinder aller mest med jula.
– Den gangen var det mye snøvær. Og så tenker jeg på julepynt, men det var ikke så mye lys den gangen. Det var vel bare på juletreet.
Men nå synes hans eget hus langveisfra og det er han stolt over.
– Det er vel ingen som har i nærheten av så mye som jeg har på huset mitt.
Pynten lar han henge helt til 13. dag jul – de hellige tre kongers dag.
– Mange av naboene tar ned pynten før det, men jeg synes den skal henge til den dagen. Det er et slags prinsipp. Men da holder det. Da er det godt å bli ferdig, og heller se framover. Mot sommeren og lysere tider.
«Hjallis» synes ikke det er vemodig å ta det ned.
Da begynner han allerede å legge planer for hvordan huset skal pyntes til neste jul.
