Utgravingen av Gjellestadskipet

I århundrer har Haralds slekt tråkket på vikingskipet

Arkeologene trodde de hadde funnet et helt ukjent vikingskip. Men nye funn tyder på at en bondeslekt slo dem med 140 år.

Harald Jellestad løfter foten.

Så setter han den forsiktig ned på jorda han har stelt i 25 år.

Åkeren i Halden i Østfold har vært i familiens eie siden 1700-tallet. Men nå er det fremmede mennesker som bestemmer hvor han kan tråkke.

For inni et langt og luftig telt graver norske arkeologer ut Gjellestadskipet – det første vikingskipet på 116 år.

Det var en arkeologisk verdenssensasjon da funnet ble kjent for to år siden. I løpet av høsten skal vikingskipet opp fra jorda.

Likevel er Harald trolig ikke den første i slekta som får se det.

Nye funn fra utgravingen tyder nemlig på at oldefaren og bestefaren kan ha funnet vikingskipet lenge før arkeologene.

Og ikke nok med det.

Haralds onkel kan ha gjort noe med skipet som får arkeologene til å vri seg i stolen.

Utgravingen av Gjellestadskipet

Harald Jellestad.

Blått lys over båthaugen

For vanlige folk er det ingenting som roper vikingtid rundt Jellestad gård. Den er som de fleste andre Østfold-gårder – en husklynge omgitt av et flatt åkerlandskap et stykke fra havet.

Men i den ene enden av jordet er det noe som skiller seg ut. Opp stikker en stor, rund haug.

Den har blitt kalt «båthaugen» på folkemunne. Det egentlige navnet er Jellhaugen.

I det flate åkerlandskapet stikker Jellhaugen seg ut. Gjellestadskipet.

– Det har lenge vært noe gammel overtro rundt den haugen, sier Harald, som er sjette generasjon Jellestad på gården.

En landmåler skrev for eksempel allerede i 1794 at folk hadde sett blått lys eller ild brenne over «Jell-Høj» nattetid.

– Men jeg har ikke sett noe rart selv, sier han.

Opp igjennom årene har stedet blitt brukt som danseplass for lokalbefolkningen, leirplass for svenske militærstyrker, potetkjeller og bedehus for Kinamisjonsforbundet. Ungene til Harald pleide å dra opp kjelkene når det var vinter og ake ned.

Haugen var også lenge preget av merker etter hakker og spader i overflaten.

Bygdesagnet sier nemlig at inni haugen ligger en konge begravet i et vikingskip.

Ikke trygt noe sted

Sagnet er ikke hentet fra løse lufta.

En gang seilte det nemlig flere tusen vikingskip ut fra norske kyster. Men i dag har vi bare tre delvis bevarte vikingskip i Skandinavia – i tillegg til en rekke vrakrester fra nærmere tjue andre skip.

I løpet av århundrene har de fleste forsvunnet på havet, råtnet opp eller blitt brent i krig eller gravferdsritualer.

De få som har overlevd fram til vår tid, er skipene som ble begravet sammen med en konge eller dronning under store mengder jord og stein – såkalte gravhauger.

Men selv der var det ikke alltid trygt.

På slutten av 1800-tallet ble flere gravhauger i Norge fjernet for å gi plass til stadig mer dyrket mark. Moderne redskaper gjorde det mulig å fjerne de store jordhaugene.

I dag er det ulovlig. Den gang var det helt greit.

Og på Jellestad gård gjorde de som alle andre.

Den mystiske båten

Harald forteller at oldefaren og bestefaren hans fjernet flere mindre gravhauger rett ved siden av den store Jellhaugen.

I den ene kom det noe til syne. Noe de ikke ante rekkevidden av den gang.

– Jeg har hørt at de fant rester av tre. Det fortalte faren min, og han hadde hørt det fra faren sin igjen, som var med og hjalp til, forteller Harald i dag.

Etterpå ble det sagt at de hadde funnet en liten båt som var «mindre enn et vikingskip».

Men den store Jellhaugen ble aldri ordentlig undersøkt.

Ikke før en rørlegger som gjerne ville bli arkeolog fikk øye på den fra togvinduet.

Kong Jell

I 1949 var det fortsatt fem år til Harald skulle bli født. Den gang var det onkel Lars Jellestad som styrte gården.

Lars Jellestad på traktoren sin. Bildet er tatt fra NRK-programmet Epoke fra oktober 1968.

Lars Jellestad.

En dag fikk han besøk av rørleggeren Erling Johansen fra Fredrikstad, som var i ferd med å lære seg arkeologifaget på egen hånd og senere skulle bli en av Norges fremste formidlere.

Johansen forklarte at han på en av sine togturer hadde lagt merke til den enorme haugen på bondens eiendom. Den sto ikke registrert i myndighetenes oversikt over gravhauger. Kunne den rett og slett være glemt?

Bonden utbrøt nærmest overrasket:

«Vet ikke dere det? Det er jo Jellhaugen, der kong Jell ligger begravet i en båt.»

Johansen skjønte fort at han hadde skutt gullfuglen. Var dette en gravhaug, måtte den være en av de største i Norden.

Samtidig fikk arkeologen høre historien om den lille båten som tidligere Jellestad-bønder fant ved siden av Jellhaugen. Han noterte senere:

«Det er liten grunn til å tvile på disse opplysningene, for funnene kan fortsatt huskes av folk som har sett dem.»

Men den lille båten virket å være tapt for alltid, og Johansen slo den fra seg. Det sto tross alt en kjempegravhaug og ventet på ham med et mulig vikingskip inni.

Det var på tide å finne ut hva Jellhaugen skjulte.

Den store skuffelsen

Gravearbeidet startet høsten 1968. Det hele var sponset av en skipsreder fra Bærum, og NRK var på plass med kamera for å dokumentere en potensiell sensasjon. Forventningene var store.

Erling Johansen nede i en sjakt han har gravd gjennom Jellhaugen i Halden i Østfold. Fra 1968.

Erling Johansen i Jellhaugen.

Harald Jellestad var 14 år gammel, og var nede og så på flere ganger. Men det hele ble en stor skuffelse. Arkeologene fant ikke noe mer enn en ganske enkel branngrav – et ganske vanlig funn.

– De fant ikke noe særlig. Det er egentlig litt rart, sier Harald i dag.

Det mest dramatiske som skjedde var at deler av sjakten raste ut underveis. En trillebår og et fotostativ ble begravd i raset – noe som muligens vil få framtidens arkeologer til å klø seg i hodet.

Men ikke en eneste treflis fra et skip. Ikke en flik av en konge.

Den ukjente kong Jell var fortsatt ukjent.

Arkeologene pakket sakene sine, og onkel Lars fortsatte å pløye jordet rundt gravhaugen. Uten å vite det la han til og med et dreneringsrør tvers gjennom et vikingskip.

For mens alles øyne hadde vært rettet mot Jellhaugen, lå den virkelige skatten bare et steinkast unna.

Det skulle først bli kjent flere år seinere.

Da sjuende generasjon Jellestad skulle drenere jordet på nytt.

Utgravingen av Gjellestadskipet

Olav Jellestad.

Storfunnet på gården

For tre år siden sendte Haralds sønn, Olav Jellestad, en søknad til Halden kommune om å få drenere jordet. Men ettersom området renner over av kulturminner, sendte kommunen søknaden videre til fylkeskommunen.

De bestemte seg for å gjøre en grundig undersøkelse, og leide inn folk til å finkjemme hele åkeren med en georadar, som kan lage et bilde av hvordan det ser ut under bakken.

Fram fra jorda steg det en klar, gråhvit båtform, omgitt av en gravhaug markert i svart. Var dette vikingskipet alle hadde lett etter?

Radarbilde av Gjellestadskipet i Halden.
Foto: NIKU

Funnet fikk navnet Gjellestadskipet, og var det første vikingskipet i gravhaug siden 1904. Svært var det også. Over 19 meter langt.

En annen detalj på bildet er ikke like lett å skjønne med en gang. Fra venstre side skjærer en hvit stripe gjennom skipsformen.

Det er dreneringsrøret til onkel Lars fra 1950- eller 60-tallet.

I januar i år ble det kjent at dette røret har ført luft ned til skipet. Treverket er sterkt angrepet av sopp, og regjeringen åpnet pengesekken slik at utgravingene kunne begynne så fort som mulig.

I slutten av juni ble det lange og luftige teltet reist på åkeren i Halden. Nå skulle skipet opp etter 1200 år i jorda.

Fra starten av utgravingen av Gjellestadskipet.

Den store Jellhaugen har skapt mange myter opp igjennom årene. Men vikingskipet lå et steinkast unna. Her markerer arkeologene omrisset av skipet med hvite flagg før utgravingen.

Foto: Tomas Berger/NRK

En rekke med sjørøverflagg

Inni teltet er det øverste jordlaget tatt bort. En rekke med sjørøverflagg markerer hvor jernnaglene i skipet ligger.

Aldri før har et vikingskip blitt gravd ut så forsiktig i Norge.

Men i løpet av utgravingen har prosjektleder Christian Løchsen Rødsrud fra Kulturhistorisk museum også hatt tid til å tenke på en annen båt.

Den som dukket opp da oldefaren og bestefaren til Harald fjernet flere gravhauger på slutten av 1800-tallet.

– Jeg tenkte først det var fra en båt som var tapt for alltid. Men så har jeg gått og dvelt litt over det, sier Rødsrud.

Utgravingsleder Christian Løchsen Rødsrud og arkeolog Magnus Tangen undersøker noen bordganger i Gjellestadskipet som er lagt under plast for å bevare fuktigheten.

Christian Løchsen Rødsrud (foran).

Nå tror arkeologen at det var den øvre delen av Gjellestadskipet forfedrene til Harald fant på jordet den gangen.

I slutten av august i år ble teorien styrket.

Skodd med jern

På de første bildene av Gjellestadskipet fra 2018 viste spor i jorda at noen hadde gravd seg inn fra siden omtrent midt i skipet. Det kan bety at tyver har vært på jakt etter skatter mens haugen fortsatt lå der.

Men nylig fant arkeologene et nytt spor litt lenger sør i skipet. Det viser at noen har forsøkt å grave seg rett ned – altså etter at haugen var borte.

– Det er veldig tydelige spadestikk, som kan bety at spaden var skodd med jern. Slik spader kom en gang på 1800-tallet, sier Rødsrud.

Spadestikk fra 1800-tallet ved Gjellestadskipet.

Det gamle spadestikket går rett ned fra arkeologens finger og dreier til høyre i en bue.

Tidspunktet sammenfaller også med da Tuneskipet ble gravd ut i det som i dag er Fredrikstad og Gokstadskipet så dagens lys på andre siden av Oslofjorden.

– De har kanskje sett konturene av skipet, og spadd seg litt ned for å se nærmere på det de hadde funnet. De kan ha visst om utgravingene andre steder og vært nysgjerrige, sier Rødsrud.

Men fortsatt gjenstår et siste mysterium.

Det er nemlig ikke et helt vikingskip som blir hentet opp fra åkeren i Halden i løpet av høsten. I beste fall er den nederste delen av skipet bevart – det vil vi kanskje to-tre bordplanker. Vanligvis består vikingskipene av av mellom ti og seksten bordplanker.

Hva har skjedd med resten?

Her spriker kildene.

Brent eller gravd ned?

Da arkeologen Erling Johansen besøkte Jellestad for første gang like etter Andre verdenskrig, fikk han høre at skipsrestene hadde ligget på låven i mange år. Men at onkel Lars noen år tidligere hadde hatt opprydning og kastet dem på bålet.

Det er i så fall ikke første gang det har skjedd. Deler av Storhaugskipet på Karmøy i Rogaland ble brukt som fyringsved av bonden som fant det. I dag har vi bare noen smårester igjen av det.

Harald Jellestad sier at han ikke kan huske å ha hørt at treverket ble brent.

– Men du skal ikke se helt bort fra at deler av skipet har ligget på låven vår. Det var litt andre tider da, sier han.

Onkel Lars fortalte mye av den samme historien da «den syklende arkeologen» Elizabeth Skjelsvik besøkte gården i 1964. Men hun fikk høre en litt annen slutt:

«Sakene ble nedgravd igjen, ifølge gårdens eier», skrev hun etterpå.

Uansett om det ble brent eller gravd ned igjen: Det er svært sannsynlig at større deler av skipet kunne ha vært bevart hvis det hadde fått ligge i fred.

Dronebilde fra Gjellestadskipet under utgravingen.

Sporet av Gjellestadskipet vises tydelig i jorda.

Foto: Pierre Stine/ZED

Men samtidig er det nesten et under at såpass mye treverk har overlevd århundrene. Arkeolog Rødsrud har stor forståelse for at bønder på 1800-tallet ikke hadde de samme arkeologibrillene som fagfolk har i dag.

– Jeg blir likevel litt lei meg og vrir meg i stolen når jeg hører om hva som kan ha skjedd med skipet. Funnet hadde vært så mye mer verdifullt hvis det hadde ligget uforstyrret. Men vi får tenke at vi har det vi har. Det er fryktelig vanskelig å endre fortiden, sier han.

Og på slektsgården i Halden lurer de mest på hvordan framtiden vil bli.

Harald, Madelein og Elin Jellestad på gården der Gjellestadskipet blir gravd ut.

Harald og Elin Jellestad var sjette generasjon som har drevet gården i Halden. Hvis barnebarnet Madelein Jellestad tar over, blir hun den åttende.

Åttende generasjon Jellestad

Harald Jellestad myser mot dagslyset når han stiger ut av det store teltet. På vei tilbake til bilen etter omvisningen møter han barnebarnet og odelsjenta Madelein. Når Haralds sønn en gang gir seg som bonde, er det hun som kan bli åttende generasjon Jellestad-bonde.

Han smiler godmodig og litt ertende:

– Ja, for du skal vel ta over?

Spørsmålet er hva hun i så fall tar over. For hva som skjer med åkeren Gjellestadskipet graves ut fra, vet han ikke. Det eneste sikre er at vikingskipet skal være hentet ut i løpet av høsten. Sønnen Olav har foreløpig fått kompensasjon for tapt inntekt i ett år.

Samtidig har ordføreren i Halden luftet muligheten for en vikinglandsby på utgravingsstedet.

Kan det bety at en bonde i Jellestad-slekta har pløyd denne åkeren for siste gang?

Utgravingen av Gjellestadskipet

Harald Jellestad vandrer tankefull nedover veien. Gløtter bort på den store gravhaugen og teltet ved siden av der de graver ut den største arkeologiske sensasjonen på lang tid i Norge.

– Man vet aldri, sier han.

– Men jeg mener det vil være synd om så mye matjord skulle ligge urørt.

Hei!

Tenkte du på noe da du leste denne artikkelen? Eller har du et tips? Send meg gjerne en e-post!

Tidligere har jeg skrevet om Norges sykeste fylke som snart skal dø, hvordan 500 timer i stillhet forandrer tunge kriminelle og om den lille bygda på Vestlandet som vet hvem som drepte Karl XII

Jeg har også besøkt folkehøgskolen der du må være psykisk syk for å begynne, møtt miljøaktivisten som ga opp og fulgt byjenta som gjorde et ærlig forsøk på å finne friheten på småbruk