Solen stiger over horisonten og farger himmelen oransje over det canadisk-arktiske landskapet.

Karen Filbee-Dexter kan se det meste: den skyfrie himmelen, hvordan lyset reflekteres på havoverflaten og de rolige bølgene.

Landskapet er vilt og vakkert, men det er verdenen under båten hun ønsker å utforske.

Hvilke hemmeligheter bærer havbunnen på?

Hun befinner seg ved Southampton Islands. Kartene fra havbunnen rundt øya er 150 år gamle og ble tegnet av britiske utforskere.

De forteller en historie om sandbunn og ingenting om tareskog.

Selv om ingen faktisk har dykket ned for å utforske det, er den en fortelling folk flest har trodd på.

Men ikke Karen. Hun tror på en annen historie.

En som minner mer om et eventyr fra en ukjent verden, med en tareskog som strekker seg i flere kilometer og med grener som er høyere enn mennesker.

Hun ønsker å utforske dette eventyret. Se om det faktisk stemmer. Med seg har hun universitetet sitt, et helt dykkerteam og et skip på oppdagelsesferd.

I det hun gjør seg klar til å dykke ned, kjenner hun plutselig på usikkerheten.

Hva om jeg tar feil?

Den blå skogen

Få av oss vet hva som egentlig foregår i dypet under vannoverflaten.

Havet er stor og skummel, et ukjent terreng mennesker ikke er skapt for å mestre uten redskaper. Ikke kan vi puste under vann eller se særlig godt med kun våre øyne.

Men havet er også en kilde til livet selv. Vi har mye å takke det for: Mat, transport, energi – men også at den fanger vår CO₂.

Faktisk er det sånn at omtrent en fjerdedel av menneskeskapte CO₂-utslipp blir tatt opp av havet.

Deler av denne naturlige CO₂-fangsten er takket være taren, som tar opp karbondioksid i overflaten og lager karbohydrater gjennom fotosyntesen.

På samme måte som trær på land, binder tare opp en masse karbon i bladene sine. Det gjør den like effektivt som regnskogen og er dermed en viktig bidragsyter når det gjelder å bremse effekten av klimaendringene.

Når taren slipper bladet sitt, synker en stor del av det ned på dypet og begraves i bunnen. Med seg har den karbonet den har lagret, og dermed tas det ut av karbonkretsløpet i uoverskuelig fremtid.

Det betyr at taren fungerer som en pumpe som pumper CO₂ fra atmosfæren ned til havets bunn. Men når er denne pumpen mest effektiv?

I et globalt forsøk viste Karen sammen med forskere fra hele verden at nedbryting av tare skjer saktere i kaldt farvann, dermed lagres mer karbon. Det tyder på at kalde områder som Arktis er de viktigste områdene for slik lagring.

Men det betyr også at når havet blir varmere, svekkes tarens lagringsfunksjon.

På samme måte som Supermann er svak for kryptonitt, er vår egen superhelt svak for hetebølger.

Massedøden i Skagerrak

«Havet har feber» skriver NASA.

De siste årene har den registrerte gjennomsnittstemperaturen til verdenshavene økt. 2023 har vært et år for nye, dystre rekorder.

Konsekvensene av denne temperaturøkningen er mange: Kraftigere stormer, fiskebestander som fordrives og dør, korallrevpopulasjoner blir stresset, flere skadelig algeoppblomstringer og på lengre sikt stiger havnivået.

Og tareskogen, den kan dø.

Utenfor Arendal, langs sørlandskysten fulle av hvite trehus, ligger Skagerrak.

Et område som er rik på tareskog og som har kjent på konsekvensene av disse hetebølgene over de to siste tiårene.

Over halvparten av den kilometerlange tareskogen døde da den ble rammet av hetebølger.

I hundrevis av år hadde taren her tilpasset seg et visst klima. Så ble det for varmt.

Men samtidig vokser taren i rekordfart lenger nord.

For å forstå hvilken framtid tareskogen går i vente, må vi reise til Runde på Sunnmøre. Der jobber Karen i dag.

Lundefugler, skattekister og tareskog

Langs Norges kyst finner vi noe av den vakreste tareskogen i hele verden. I hvert fall hvis vi skal tro Karen, som har sett mye av taren som havet har å by på.

Norge har i tillegg den største tareskogen i hele Europa, og noe av den største i verden.

Karen og kollegaene hennes fra Havforskningsinstituttet (HI) er på den lille vestlandsøya Runde, som er mest kjent for sine lundefugler og skattekister.

Men det er ikke derfor NRK er her denne gangen.

Karen mener at vi må være mer takknemlig for taren, som er et dominerende økosystem langs Norges kyst.

– Den er vakker, hjem for biologisk mangfold, holder havet rent, lagrer CO₂ og hjelper oss begrense effekten av klimaendringene, forteller hun mens hun gjør seg klar for å dykke.

Samtidig tenker hun på hetebølgene som har tatt livet av tareskog på Sørlandet. Hun minner seg selv om at i Arktis vokser det i rekordfart.

Hun forteller at det er et viktig spørsmål hun ønsker å finne ut av:

– Hvordan ser fremtidens tareskog ut i Arktis som følge av klimaendringene? Hun dykker ned for å finne ut av det.

Ettersom hun ikke kan reise inn i fremtiden for å finne ut av det, må hun ty til andre metoder for å få et svar.

– I stedet for å reise i tid, reiser vi i rommet, forklarer Karen.

Havforskningsinstituttet har seks forskjellige stasjoner langs den norske kysten, med forskjellig klima fra sør til nord: Arendal, Runde, Holmfjord, Lofoten, Tromsø og Svalbard.

De måler alderen, størrelsen og hvor mye taren vokser i løpet av et år på hvert sted. Deretter sammenligner de dataene.

– Vi ønsker å finne ut hvor raskt de vokser og hva som skjer når de vokser.

Hvor mye karbon lagrer tareskogen?

Karen studerer taren fra Runde på laboratoriet på det lokale miljøsenteret. Der måler hun mengden karbon i tareplanter fra hele øya.

Man regner at verdens tang- og tareskog fanger over 200 millioner tonn CO₂ hvert år. Det tilsvarer over fire ganger Norges klimagassutslipp.

Norges tareskog kan lagre 7 millioner tonn CO₂ hvert år, noe som tilsvarer det gjennomsnittlige CO₂-utslippet til omtrent 720.000 nordmenn, forteller Karen.

Det store målet er å finne ut hvor mye av dette som synker ned på havbunnen og dermed tar med seg CO₂ ut av karbonkretsløpet.

Karen studerer taren fra Runde på laboratoriet på det lokale miljøsenteret. Der måler hun mengden karbon i en tareplanter fra hele øya.

Deretter ønsker hun å finne ut hvor stor denne andelen er under ulike klimascenarioer, både i dag og i fremtidens Arktis.

Finner de ut av dette, kan man bruke kunnskapen i strategier for å redusere klimaendringene.

Det uoppdagede Arktis

Det er likevel håp for tareskogen. Det håpet finner vi i Arktis.

Rundt 30 prosent av verdens kystlinje er i Arktis. Samtidig er havet rundt Arktis et av de mest grunne. Noen steder må man reise 50 kilometer fra land for å finne enden på en tareskog.

Det betyr at det er potensial for masse tare i dette området.

– Mange fokuserer på taren som går tapt i sør, men lenger nord så kan det være at vi får mer tare. Vårt arbeid viser tegn til at tareskogen i Arktis lagrer mer karbon enn tareskogen lenger sør.

Men dette må forskes mer på. En viktig del av denne jobben blir å kartlegge tareskogene.

Problemet er at store deler av denne tareskogen er skjult under isen, som gjør det vanskelig å utforske den.

Samtidig vet vi at isen i Arktis smelter som følge av global oppvarming. Konsekvensene av dette er mange, men det viser seg også å være gunstig for tareskogen.

Sammen med isen som forsvinner, går skyggen den medfører. Det betyr at kysten med tareskog får mer sollys. Mer sollys betyr at tareskogen vil vokse.

Jo mer tare det er, jo mer karbon vil den fange, og jo mer vil naturen hjelpe oss å begrense klimaendringene.

– Tareskogen i Arktis lagrer rundt 12 millioner tonn CO₂ hvert år. Dette tallet er mest sannsynlig svært undervurdert fordi vi ikke har kartlagt all tareskogen her.

Hva fant Karen i Canada?

Hva om jeg tar feil? Var Karens siste tanke i det hun dykket nedi vannet ved Southampton Island.

Hun sank sakte nedover mot bunnen. Etter omtrent ett minutt begynner hun å se glimt av de første tareplantene.

Så plutselig stod hun der. Omringet av tare så langt øyet kunne se. De fleste var fem meter høye.

Karen hadde tatt en sjanse og det lønnet seg. De gamle kartene tok feil: det var ikke en sandbunn her, det var en 16 kilometer lang tareskog med grener på opp mot fem meter lange.

Karen brøt ut i latter. Boblene fra masken fløt ut og reiste seg opp mot overflaten.

– Det var tusen ganger mer tare enn det jeg forventet, forteller hun.

Oppdagelsesferden ved canadiske-arktisk er et bevis på at menneskeheten fortsatt har uoppdagete steder på vår planet.

Det beviser også viktigheten av å kartlegge tareskogen i Arktis. For superhelten vår er åpenbart større og sterkere enn det vi har klart å finne ut av til nå.

Kartene rundt havbunnen ved Southampton Islands er oppdatert. Nå skal Karen og forskere fra Canada, Norge og Danmark fortsette med å finne flere tareskog som denne.