Spørsmål og svar om politiets bruk av DNA

Per april 2014 er det permanent registrert 39 075 personer i politiets felles DNA-register som drives av Kripos.

Samtidig tas det også prøver og lagres midlertidig informasjon om personer i forbindelse med konkrete etterforskninger. Dette legges i det som kalles Etterforskningsregisteret.

Både Identitetsregisteret og Etterforskningsregisteret samkjøres jevnlig med registeret over DNA-spor fra ulike etterforskninger. Sporene er da gjerne hentet inn fra åsteder og andre steder der biologiske spor har vært mulige å sikre.

Les også: Politiet tar flere ukjente voldtektsmenn med utvidet DNA-praksis
Les også: Her er de 30 som knyttes til voldtektsaker med DNA

Kan politiet ta DNA av alle?

Politiet har tillatelse i loven til å innhente DNA i alle tilfeller der det er skjellig grunn til mistanke mot personen (dvs. over 50 % sannsynlighet for at personen er skyldig), og straffen for lovbruddet vil kunne medføre frihetsstraff.

Hvis en person nekter å avgi DNA-prøve og det må brukes tvang er politiet nødt til å gå til retten for å få medhold i at prøvetakingen. I tillegg til dette kan politiet be personer frivillig om å gi sitt DNA for å bidra i etterforskninger.

Hvis jeg blir utsatt for kriminalitet og gir politiet DNA i en etterforskning. Hva skjer med informasjonen etterpå?

Alle DNA-prøver som gis i etterforskninger registreres midlertidig i det som kalles Etterforskningsregisteret. Informasjonen i dette registeret skal bare lagres så lenge den konkrete etterforskningen pågår eller til en person er sjekket ut av saken. Hvis personen som ga DNA dømmes i en sak med endelig avgjørelse og kravene for overføring til Identitetsregisteret er oppfylt kan informasjonen overflyttes dit og ikke slettes.

Hva kan politiet lagre av DNA?

Politiet har to ulike lovregler å forholde seg til rundt lagring av DNA. Skal DNA-profilen til en person lagres permanent er praksis i dag at den det gjelder må ha en endelig avsluttet sak med et av følgende resultater som hovedregel:

• Alle med ubetinget fengsel eller samfunnsstraff
• Betinget fengsel for narkotika, vold i nære relasjoner, vold eller drap, grovt tyveri og ran
• Bot eller vedtatt forelegg for grovt tyveri og ran.

I tillegg er det noe utvidet praksis for lagring av DNA i utlendingssaker. Blant annet kan politiet lagre DNA fra en person som er blitt utvist fra landet.

Politiet kan også lagre DNA midlertidig i et eget etterforskningsregister.

Kravet for å lagre informasjon der er at det finnes skjellig grunn til mistanke om lovbrudd som kan medføre frihetsstraff for den det gjelder. DNA-profilene i Etterforskningsregisteret skal slettes når sakene avsluttes hvis vilkårene for lagring og overføring til Identitetsregisteret er oppfylt.

Hvis man er i et DNA-register, er det for alltid?

Det kommer an på hvilket DNA-register det er snakk om.

Ingen skal få sitt DNA lagret permanent etter loven hvis de ikke er dømt til ubetinget fengsel eller har vedtatt forelegg slik som beskrevet over om identitetsregisteret.

DNA innhentet i etterforskninger skal i utgangspunktet alltid slettes når det ikke trengs mer.

De som derimot oppfyller kravene for lagring i Identitetsregisteret for DNA blir liggende der for alltid.

Hvordan tar politiet DNA?

DNA fra personer innhentes vanligvis ved at personen lar politiet stryke en vattpinne på innsiden av munnen. Prosessen er over på noen sekunder og DNA-materialet sendes så inn til analyse hos Folkehelseinstituttet som lager en DNA-profil.

Hvor vanskelig er det å teste DNA, og hvor lang tid tar det?

Å innhente DNA fra en person er i dag veldig enkelt. Analysene av personprøvene som innhentes med vattpinne i munnhulen har også med ny teknologi blitt stadig enklere.

Dette gjør at blant annet Folkehelseinstituttet har stor kapasitet for å behandle slike personprøver. Tiden fra prøven tas til politiet har en DNA-profil i sine registre varierer likevel med hvor alvorlig saken er.

Å sikre DNA-spor fra et åsted eller et offer kan derimot være komplisert.

Politifolk og krimteknikere sikrer og innhenter biologisk materiale i håp om å få fram DNA fra stedet der det har skjedd et lovbrudd. Det er da viktig med riktige metoder slik at de får med seg så mye som mulig og ikke ødelegger prøvene.

Analysene varierer i vanskelighetsgrad, men i alvorlige saker kan det være svært komplisert arbeid som gjøres hos Folkehelseinstituttet for å få fram DNA-profiler fra spor. Blant annet kan det være en utfordring hvis DNA fra flere personer er blandet sammen i prøven fra åstedet.

Kilder: Straffeprosessloven, Politiregisterloven, Riksadvokaten, Påtaleavsnittet ved Oslo politidistrikt, Kripos, Folkehelseinstituttet