Politietterforsker: Ble nektet å undersøke dokument-funn

I 20 år har politimannen Bård Dyrdal lurt på hvorfor hans funn i etterforskningen av to attentatforsøk mot ekteparet Per og Anne Orderud Paust ikke ble tatt på større alvor av politiledelsen.

Bård Dyrdal

KRITISK: Bård Dyrdal jobbet med å etterforske angrepene mot Anne Orderud Paust på Oslos vestkant sommeren 1998. Han er kritisk til jobben politiet gjorde for å oppklare saken.

Foto: Per Øyvind Fange / NRK

– Jeg fikk ikke jeg lov til å gjøre mer. Det ble avslått av etterforskningsledelsen. Dermed ble det ikke gjort flere undersøkelser før etter at drapene hadde skjedd, sier politietterforsker Bård Dyrdal.

Onsdag 22.mai er det 20 år siden Anne Orderud Paust og foreldrene Kristian og Marie ble drept i Sørumsand. Etter drapene begynte politiet umiddelbart å jobbe ut fra en teori om at en familiekrangel rundt hvem som egentlig eide Orderud gård kunne være viktig for å oppklare trippeldrapet.

Denne teorien var sentral også da fire personer ble dømt for å ha medvirket til drapene.

I etterkant har Dyrdal spurt seg hva som hadde skjedd om politiet hadde tatt mer tak i den samme krangelen allerede før drapene.

Han mener nemlig han så noe som kunne være sentralt mer enn et halvt år tidligere.

Bitter krangel

Sommeren 1998 ble ekteparet Per og Anne Orderud Paust utsatt for to attentatforsøk. Først plasserte noen en halv kilo dynamitt under parets bil. Noen uker senere ble en tank med propangass plassert utenfor leiligheten deres mens de sov.

Orderud: Dynamitt funnet på bilen til Anne Orderud og Per Paust

Dynamitt av typen «Solex» ble funnet under bilen til Anne Orderud Paust sommeren 1998.

Foto: Politiet

Ingen er dømt for attentatforsøkene – selv om angrepene fikk mye medieoppmerksomhet og politiet satte inn store ressurser.

Som ung politimann var Dyrdal en av mange som etterforsket saken høsten 1998. Først avhørte han Anne Orderud Pausts mor Marie, som da var 83 år gammel.

I referatet fra avhøret kommer det tydelig frem at krangelen om overtakelsen av gården var tøff. Kristian og Marie Orderud hadde nettopp møtt sønnen Per Orderud i retten, og de ventet på å få dommen.

Stridens kjerne var om de gamle hadde signert på dokumentene som Per Orderud brukte for å bevise at det nå var han som nå eide familiegården. Foreldrene mente nemlig de aldri hadde godkjent at sønnen skulle overta.

Spurte om sønnen kunne ha forfalsket

Marie Orderud mente hun ikke kunne ha signert kjøpekontrakten 15. desember i 1995 da den var datert. Hun var også sikker på at hun heller ikke kunne ha underskrevet skjøtet den dagen det ble påstått at hun signerte.

Politimannen noterte at Marie Orderud fremsto troverdig blant annet fordi hun hadde en 7. sans der hun hadde notert hva hun gjorde de ulike dagene.

Dyrdal mente det var mye som skurret rundt overtakelsen av gården. Så mye at han til slutt spurte Marie Orderud både om hun trodde sønnen kunne ha forfalsket dokumentene, og om hun trodde det kunne være noen sammenheng mellom attentatene og gårdskrangelen.

Det hadde hun vanskelig for å tro, men hun la til:

– Det er jo klart man kan gjøre seg noen tanker.

Vitne innrømmet feil

Dyrdal mente det var mulig å kontrollere noe av det Marie Orderud fortalte. Derfor oppsøkte han en regnskapsfører som hadde skrevet under på at han var til stede i juli 1996, da et av de omstridte dokumentene var datert.

Regnskapsføreren innrømmet at han aldri hadde vært til stede da dokumentet ble underskrevet. I stedet hadde han signert på et senere tidspunkt. Regnskapsføreren vitnet ikke i retten, selv om det var et tema at øyenvitnene kunne ha signert på et senere tidspunkt.

Etter funnene ble Dyrdal styrket i troen på at noe skurret rundt dokumentene. Han mente det var åpenbart at politiet burde gjøre mer for å finne ut om det kunne være et mulig motiv knyttet til gårdskonflikten, og for å avklare situasjonen slik at konflikten ikke skulle eskalere.

Han mener motivet bestandig er sentralt om man ønsker å oppklare en sak.

– Vi snakker om mulig dokumentfalsk, bedrageri og falsk forklaring i retten. Det var en alvorlig sak å forfalske dokumenter for å overta en gård på falske premisser og forklare seg uriktig om dette i retten, sier Dyrdal.

Han nevner nye vitneavhør, skriftsgransking og leting etter fingeravtrykk på dokumenter som mulige etterforskningsskritt han foreslo, men som så langt han vet aldri ble gjort av politiet.

– Fortalte hvor hun befant seg

Fra slutten av september 1998 er det registrert få nye etterforskningsdokumenter hos politiet. Det finnes enkelte tekniske rapporter, et avhør av en taxisjåfør og et siste avhør av Per Orderud. Der fikk han ikke spørsmål om gårdskonflikten.

Verken Anne eller Per Paust ble avhørt flere ganger. Det ble heller ikke advokatene som var tett på den betente gårdskrangelen eller det andre vitnet som hadde signert på at han var til stede under signeringen av det omstridte skjøtet.

Per Orderud skriver i en e-post til NRK at politiet brukte store ressurser på å knytte ham til attentatsakene, men understreker at han verken er anklaget eller dømt for dette. Han opplever denne typen omtale som stigmatiserende.

– Jeg imøteser at NRK og alle andre medier som ønsker å ettergå saken, virkelig gjør dette. Men jeg finner det underlig at pressens «etterforsking» er så ensidig, til dels feil og lite nøyaktig, skriver han.

Per Orderud på kontoret til privatetterforsker Tore Sandberg

Per Orderud opplevde at politiet brukte store ressurser på å knytte ham til attentatsaken mot søsteren Anne og svogeren Per Paust.

Foto: Patrick da Silva Saether / NRK

Orderud mener det søsteren sa og signaliserte til ham i tiden etter attentatforsøkene ikke tyder på at hun hadde noen mistanke mot ham.

– Om Anne skulle mistenke at jeg sto bak attentatene, hvorfor skulle hun da ringe og fortelle meg at hun ble sendt på hemmelig adresse? Og hvorfor skulle hun sende meg kort fra USA (der hun oppholdt seg en tid etter attentatene, red.anm.)? spør han.

Vant første runde i retten

Resultatet fra rettssaken om hvem som eide Orderud gård, kom samme dag som Dyrdal gjorde sitt siste avhør.

Dommeren konkluderte under sterk tvil med at Per Orderud var rettmessig eier av gården. I ukene etter ble flere omstridte dokumenter sendt til skriftgransking av advokatene til far og sønn Orderud, men uten det ble påvist at dokumentene var forfalsket.

Faren anket saken, men først etter at han var drept skulle det vise seg at ikke alt hadde kommet frem om de omstridte dokumentene.

Innrømmet forfalskning

Da politiet ransaket huset til Per Orderud, fant de nemlig en versjon av kjøpekontrakten det hadde vært kranglet om i familien. Den ble også undersøkt av skriftgranskere, som mente Kristian Orderuds signatur kunne være forfalsket.

Da drapssaken kom for retten, og Per Orderud var blant fire som ble dømt for medvirkning til trippeldrapet, innrømmet han å ha forfalsket underskriften. Han nektet imidlertid for å ha noe som helst å gjøre både med attentatene og drapene.

Dyrdal er åpen om at han kun hadde en begrenset rolle i etterforskningen etter attentatene, og understreker at han derfor ikke hadde full oversikt over alt som ble gjort.

Før han la bort saken, informerte Dyrdal Marie og Kristian Orderuds advokat om hva han hadde funnet ut. Advokat Ole Edward Hagen bekrefter at han på denne måten fikk nye opplysninger som han tok med i planleggingen av en senere ankesak knyttet til hvem som eide gården.

– Planla nye avhør

Daværende etterforskningsleder Sigmund Holt forteller at konflikten rundt gården etter hvert ble det mest sentrale for politiet – selv om det er lite i de offisielle etterforskningsdokumentene som tyder på dette.

Sigmund Holt

Sigmund Holt sier han som etterforskningsleder hadde god kontroll på etterforskningen av attentatforsøkene.

Foto: Monster/NRK

Han mener Dyrdal ikke var nok involvert i attentatetterforskningen til at han kan vite alt politiet gjorde for å granske gårdskonflikten og den mulige dokumentforfalskningen.

– Jeg hadde god kontakt med Anne Orderud Paust i tiden etter attentatene. Vi hadde en avtale om å møtes etter pinsa for å ta et nytt avhør. Da skulle hun fortelle mer detaljert om gårdskonflikten, noe hun hadde vært tilbakeholden med tidligere, sier Holt.

Det ble imidlertid aldri noe av ettersom Anne Orderud Paust ble drept samtidig med foreldrene nettopp i pinsa i mai 1999.

Holt sier han ikke kan erindre å ha diskutert direkte med Dyrdal hva som burde prioriteres videre i etterforskningen. Han forteller om en møysommelig etterforskningsprosess der de på den ene siden jobbet bredt, men samtidig var opptatt av å ettergå gårdskonflikten.

– Vi jobbet for å bygge opp saken frem mot en mulig rettssak, og gårdskonflikten ble den store, røde tråden. Utad virket vi kanskje passive, men for oss handlet det om å samle informasjon. Vi visste naturligvis ikke at drapene ville skje, sier Holt.

Han får støtte av politijuristen som jobbet med saken. Nicolai Bjønness begrunner valget om ikke å gjøre mer for å ettergå den mulige dokumentforfalskningen slik:

– Poenget med etterforskningen var å finne ut om det var konfliktstoff. Vi trengte ikke bevise at dokumentet var falskt, sier han.

– Er det noe dere burde gjort annerledes i etterforskningen?

– Vi gjorde det vi kunne. Vi vred oss for å se om vi kunne finne på noe nytt, men hadde ikke mer å gå på. Sett i ettertid, er det lett å legge til ordet «dessverre», sier han.

Per Orderud skriver at han mener politiet gjorde dårlig arbeid i etterforskningen av attentatsakene mot hans søster, noe han mener kommer frem i arbeidet Tore Sandberg har gjort med å få saken gjenopptatt. Orderud er derimot kritisk til at Dyrdal nå får komme til orde med sin kritikk.

Les hele kommentaren fra Per Orderud under

Marie Orderud, Kristian Orderud og datteren Anne Orderud Paust

Marie, Kristian og Anne Orderud ble drept i kårboligen på Orderud gård natt til 22. mai 1999.

Foto: Privat

SISTE NYTT

Siste meldinger