Manshaus' stemor var urolig – ville kontakte politiet – men så kom angrepet

Den samme dagen som Philip Manshaus drepte stesøsteren sin og angrep Al-Noor-moskeen, bestemte stemoren seg for å sende bekymringsmelding til politiet.

Domsavsigelse mot Philip Manshaus

I RETTEN: I forkant av drapet på sin stesøster og angrepet på moskeen Al-Noor Islamic Centre, var allerede familien bekymret for Philip Manshaus. Bildet er tatt i retten i juni 2020 der Manshaus ble dømt til 21 års forvaring.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Ellen Ihle-Hansen, moren til Johanne som ble drept 10. august i fjor, var bekymret for avisutklippene fra terrorangrepet på New Zealand og hakekorset som hang på soveromsveggen til stesønnen Philip.

Familien snakket sammen om det, og Johanne skal ha uttrykt bekymringer for broren sin.

– Johanne var bekymret for ham, men hun var ikke bekymret for seg selv. Når han kom med rasistiske uttalelser mot henne, ble hun lei seg, ikke redd, sier Ihle-Hansen i et intervju med Budstikka.

Skulle kontakte politiet

Stemoren var også bekymret for ham, sier hun i intervjuet. Men hun beskriver det som å prate til en vegg da hun forsøkte å snakke med ham om sin uro.

Den samme dagen som terrorhandlingen skjedde, bestemte Ihle-Hansen seg for å sende en bekymringsmelding til politiet. Hun forteller til Budstikka at hun snakket med venninnene sine om det på en restaurant den samme dagen.

Mens de satt på restauranten, kom meldingen om angrepet.

– Viktig å si ifra

Internasjonale studier viser at ved 60 prosent av alle terrorangrep, har de nærmeste vært bekymret, men ikke sagt fra til noen, skriver Budstikka.

– Har man en dårlig magefølelse om at noen man kjenner er i ferd med å radikaliseres, er det viktig å si fra. Selv om bekymringene er vage og ulne, sier Kathrine Holden i PST til avisen.

– Foreldre og andre i nær relasjon har nesten alltid hatt en bekymring for radikalisering på forhånd. De har sett at det har foregått noe uten å ta kontakt, sier Stian Lid, redaktør for boken «Forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme».

Han sier til Budstikka at en av grunnene til at folk ikke sier ifra, er fordi det er vanskelig å se for seg at en de er glad i, kan gjennomføre et terrorangrep.

Hvor kom tankene fra?

Det hender seg at Ellen Ihle-Hansen tenker på hva som hadde skjedd hvis hun ikke hadde dratt på restauranten, eller hvis hun og Johanne ikke hadde dratt hjem fra hytta en dag tidligere enn planlagt.

Eller om hun hadde sendt meldingen til politiet tidligere.

– Jeg vet godt at slike tanker ikke har noe for seg. Likevel klarer jeg ikke la være, sier hun til Budstikka.

Hun leste om radikalisering på nett, og tenkte at stesønnen passet inn i beskrivelsene. Mange ganger har hun stilt seg spørsmålet om når og hva som plantet de radikale tankene i hodet hans.

Lyspunkt

AKTUELT NÅ

SISTE NYTT

Siste meldinger