«Får en knekk i identiteten min når jeg hører at innvandrere er til bry»

«Jeg kom til Norge for nesten 7 år siden. Det var først faren min som komet her i Norge, deretter kommer vi. Det første årene det var vanskelig å ta kontakt med folk, det er det nå også. Men jeg trives kjempe her og jeg studerer nå som bioingeniør», skriver afghanske Fatima Asgari.

Denne uken har NRK.no satt fokus på myter om innvandring. I fem dager har vi ettergått påstander om hvorvidt økonomien er avhengig av mer innvandring, om integreringen har mislyktes, om vi blir minoritet i eget land, om innvandrere er kriminelle eller trygdemisbrukere og om nordmenn er et inkluderende og åpent folkeslag.

Foruten å bringe fakta og eksperter på banen, har vi vært opptatt av å få innvandrernes stemmer frem. Hva tenker de om temaene vi har belyst, og hva er deres historie? I tillegg til å intervjue innvandrere i ulike miljøer om ulike tema, ba vi lesere med innvandrerbakgrunn sende inn sin historie til vår multimediale fremstilling.

– Vil lære andre innvandrere norsk

Blant de mange som har bidratt, er Hassan Karani fra Somalia, som nå bor i Grong i Sør-Trøndelag. I likhet med svært mange andre innvandrere som har bidratt til serien, fremhever han viktigheten av å lære seg norsk. Selv har han brukt mye tid på norskkurs, og håper han kan bruke sin nyvunne kunnskap for å hjelpe andre innvandrere med å finne seg til rette.

• TYRKISKE SENER: – Folk har ropt «Skal det ikke komme en nordmann her snart» etter meg

«Nå er det mulig for meg å snakke norsk. Jeg trives i Norge, og vil gjerne være profesjonell tolk, fordi jeg ønsker jeg liker å hjelpe innvandrere som bor i asylmottak som ikke forstår norske systemer. Jeg tror flyktninger ikke er like, det er veldig forskjellige, noen liker å gjøre noe som er ulovlig i Norge og noen respekterer norsk lov. Det er bedre å kjenne at det er veldig mange fine innvandrere i Norge», skriver han.

Flere er opptatt å ikke vil bli stemplet som gruppe, men tatt for den de er og det de bidrar med personlig. Admir kom til Norge fra Bosnia i 1993. Etter noen år som rørlegger, studerte han til barnevernspedagog. Nå jobber han som miljøterapeut ved en akuttinstitusjon.

• FORSKER: – Må tørre å snakke om rasisme i Norge

«Jeg elsker Norge og er evig takknemlig for alt jeg har fått til, og ser på meg selv som en stor ressurs. Ikke en del av problemet og alt som er galt med innvandring i Norge. Det er viktig å se på oss som individer, ikke en gruppe, det er over 200 nasjonaliteter i Norge, og ingen er like. Samme er det med Norge, over fire millioner, og ingen er like», skriver han.

– Kultursjokk å komme hit

Å komme til et fremmed land med nye tradisjoner, kultur, språk og folk er ikke alltid like enkelt, går det frem av flere av innleggene. Og ikke alle har opplevd velkomsten fra nordmenn på en like positiv måte. Men det er åpenbart at kombinasjonen egen innsats og å ta tiden til hjelp har vært en nyttig kombinasjon for mange av Norges nye landsmenn og –kvinner.

«Da jeg startet på skolen i Bergen hadde jeg dårlige norskferdigheter. Jeg hadde nesten ingen venner og var veldig mye alene. Jeg opplevde å bli behandlet dårlig, og jeg ble også ganske mye mobbet, uten at jeg sa det til noen. Da jeg flyttet til oslo i 2002 bestemte jeg meg for å vise meg fra en annen side. Raskt merket jeg at jeg ikke ble mobbet, og jeg fikk noen venner. Jeg har hatt både innvandrere og nordmenn som venner gjennom hele barndommen og frem til nå. Noe jeg har lært veldig mye av. Idretten har vært en av de desidert viktigste faktorene for min integrering i Norge», skriver Mohammed Ahmed fra Irak.

• RUMENSKE VASILI ROBBET NORDMENN: – Dere får jo igjen på forsikringen

«Da jeg kom til Norge var det virkelig et kultursjokk. Det var ikke lett å bo i et land med så kaldt klima og så annerledes væremåte. Men nå er det gått snart 40 år. Det er jo helt utrolig! Det har ikke vært så enkelt å komme hit fra den tredje verden, men jeg kjempet for å få min utdannelse godkjent, tok tilleggsutdannelse, ble adjunkt, har jobbet på videregående skoler og har utviklet mange strategier for å klare å leve så langt fra mitt land. Jeg føler vi har bidratt med mye positivt i Norge. Vi har to barn og ett barnebarn. Jeg føler at jeg tilhører de to landene som har gitt meg mye i livet», skriver Goméz Brekke fra Colombia.

• MULTIMEDIALT RIGG: Les flere saker, se videoer, visualiserte tall og innvandrernes egne historier her

Noen føler at de faller litt mellom to stoler i Norge – født i Norge, men med utenlandske foreldre. Når er man norsk, og når er man innvandrer, spør Izra Zariat som har indisk og pakistansk bakgrunn. Faren kom til Norge som arbeidsinnvandrer og har førti års fartstid i Norge.

– Når blir jeg norsk

«Ifølge innvandringsstatistikken er jeg også en innvandrer, selv om jeg er vokst opp blant Norges fjell og daler. Selv om jeg har gått på norsk skole, har norske venner og prater norsk som nesten mitt morsmål, allikevel er jeg fortsatt innvandrer. Når blir jeg norsk? I Pakistan er jeg utlending fordi jeg oppfører meg og gestikulerer på norsk vis, i Norge er jeg utlending fordi jeg ser sånn ut, men bare til jeg åpner kjeften og motbeviser det med å prate flytende bokmål.

(…)

Selv om jeg er norsk, gir det en liten knekk i identiteten min når jeg får høre at innvandrere er til bry, da særlig de som er en sterk ressurs for landet også er en byrde», skriver hun.

• LES OGSÅ: Dette er norsk integrerings store problem

Av det mest positive med Norge, fremheves prinsippet om like muligheter for å lykkes. Selv om det, som NRK.no skrev tidligere i uken, ikke alltid er like lett å få til å fungere i praksis.

«Det beste med Norge er alle har like muligheter når det gjelder din egen fremtid. Spesielt med tanke på utdanning. Selv tar jeg i dag en master i økonomi (siv.øk, 4.år). Ser en nylig statistikk på arbeidsledighet blant nyutdannede studenter med innvandringsbakgrunn. Er litt enig med den. I noen tilfeller så merker man dette», skriver Arthur fra Sør-Russland.

Hva som bringer folk fra alle verdensdeler til Norge, er også svært varierende. For noen har situasjonen i hjemlandet vært så drøy at det ikke har vært noe annet alternativ enn å flykte.

«Jeg flykte fra mitt hjemland på grunn av situasjonen i Eritrea. I Eritrea har vi en diktator som knuser drømmen din og han gjør alt for å ikke realisere din framtid. (…) Jeg studerer som sosialt arbeid på HIL i Lillehammer. Jeg trives i Norge men savner familien min.»

– 22. juli brakte meg nærmere

«Mine foreldre kom til Norge i 1976 som følge av urolighetene i Chile. Selv ble jeg født 20.09.73, altså 9 dager etter militærkuppet. Faren min var utdannet mester i byggningsfag, og dette resulterte i at han fikk arbeid etter 3 måneder i Norge. Uten noen form for norskkunnskaper, men kunne sitt arbeid ble han ansatt i et byggefirma. Vi flyttet til Nedre Eiker, og var en av de få familier med innvandrerbakgrunn. Dette resulterte i at vi ble veldig fort integrert i nærsamfunnet», skriver Leonardo Rivas.

Romantikk har også brakt folk til det kalde nord. Fred Nederhoed møtte en norsk jente på norgesferie i 1966, og to år sidere satt han seg på toget i retning Oslo. Han dro ikke hjem.

«Kjærligheten brakte meg til Norge. Og ønsket om å oppleve en ordentlig vinter. (…) Vi fikk to sønner, og etter hvert to svigerdøtre og fem barnebarn. Jeg har fortsatt nederlandsk statsborgerskap, men føler meg endelig helt norsk. Men det tok sin tid», skriver han.

At Norge har hatt en svært høy arbeidsinnvandring de siste årene, går også klart frem av lesernes historie. Som for mange andre svensker i Norge, var det nettopp jobbutsikter som brakte svenske Kristian Heien hit. I 1993 var det så som så med mulighetene for en nyutdannet sykepleier i Sverige, forteller hun. I Oslo fikk hun imidlertid raskt jobb på et sykehjem i Oslo. Nå jobber hun på Diakomhjemmet Sykehus, og bor på Høybråten med mann og to barn.

• NHO: – På grensen av hva vi tåler av innvandring

«Jeg trives svært godt her, og har blitt glad i både Norge og Oslo», skriver hun.

Etter terrorangrepene i 2011 har hun følt seg enda sterkere knyttet til byen.

«Etter det forferdelige 22. juli i fjor føler jeg meg på en merkelig måte «nærmere» Oslo. Det er vanskelig å forklare nærmere, men det skjedde noe med meg da som gjør at jeg føler meg veldig knyttet til denne byen, som jeg nå føler er min by, som jeg gjerne vil fortsette å bo i. Jeg har ingen ønsker eller planer om å flytte tilbake til Sverige. For meg har Oslo blitt hjemme».