Hanne (20) måtte reise hjem fra førstegangstjenesten etter tre uker

Den dagen Hanne Elgåen stod i kø utenfor våpenlageret i Garnisonen i Sør-Varanger med en våpenbag i hånda, klarte hun ikke å være med i samtalen til de andre rekruttene.

Hun var topptrent og hadde gledet seg til førstegangstjenesten i to år.

Den nærmest fysiske reaksjonen på å stå med våpenet i hånda denne januardagen var helt uventet.

Hanne var en av flere i venninnegjengen som hadde valgt Forsvaret etter videregående.

Våpentreninga hadde vært et tema. Flere var skeptiske, men Hanne hadde tenkt at det skulle gå bra.

Nå stod hun med et gevær i hånda. Et våpen som skulle bli en stor del av hverdagen fremover.

De andre rekruttene snakket om at det var litt kult å få våpenet. Det eneste hun klarte å tenke var:

«Shit! Kommer jeg bort i feil knapp nå, kan jeg ta livet av noen».

Å øve på å ta liv

De neste ukene ble en stor garasje tømt for kjøretøy. Inne i den tomme garasjen stod hun og de andre rekruttene i mange timer i strekk og drillet med våpenet.

Kroppen skulle lære seg noen bevegelser med våpenet på automatikk for å kunne gjøre det uten å tenke i en stresset situasjon.

– Du må stå og øve, øve, øve på de tingene du har lært. Men det å stå med våpenet og drille i åtte-ni timer og «angste» kjempehardt hele veien var vanskelig.

I Forsvaret lærer man at det å skyte er en siste utvei.

– Men vi var der for et formål og det formålet var til syvende og sist, i verst tenkelige utfall, å ta livet av noen. Og det ser jeg for meg at jeg aldri kunne gjort. Det ble så tydelig da jeg hadde våpenet i hånda.

Dette har major Syver Eskestrand sett flere ganger hos ungdommer i førstegangstjenesten. Han har sammen med kollega kaptein Atle Langeby Nilsen tatt imot omtrent 1400 soldater på Gardeskolen i Elverum.

– Det at noen dreper er forbundet med tabu, tragedie og lovbrudd. Disse dyptsittende verdiene vil ikke endres, eller settes på vent, bare fordi man tar på seg uniform og lærer å skyte, forklarer Eskestrand.

Mange kan dermed komme i en verdikonflikt i sitt første møte med Forsvaret.

Mener verdier bør tidlig på banen

De to tidligere troppssjefene utviklet derfor i 2015, på eget initiativ, en metode for å gjøre rekruttene tryggere i rollen som soldater.

De syntes nemlig at Hæren manglet et godt opplegg for verdier og mentalitet i førstegangstjenesten. Samtidig hadde de fått høre at det ikke var lurt å snakke om det å ta liv fordi det førte til mange reaksjoner.

Denne holdningen var de to troppssjefene uenige i.

Kjernen i opplegget de laget og gjennomførte på Gardeskolen, er refleksjon rundt verdier og holdninger. Og ikke minst mener de det er viktig å ta opp vanskelige tema, som krigens krav og død, tidlig.

– Jeg mener vi må være ærlige, ta opp vanskelige tema og veilede uten å pushe et budskap. Vi skal ikke endre folks grunnleggende verdier, men å åpne for refleksjon fjerner stressreaksjoner. Da vi startet med dette hadde nesten ingen bruk for psykologhjelp lenger, sier Eskestrand.

Når de snakket om etikk, kom det frem at de fleste kjente på ubehag ved å lære seg å bruke våpen.

1-2 prosent kom frem til at de ikke ville kunne ta liv.

– De beste er å finne ut dette så tidlig så mulig, slik at ingen tråkker over sine egne moralske grenser og må skifte personlighet, sier Eskestrand.

De første ukene Hanne Elgåen var i førstegangstjeneste ved grensevakta i Finnmark, grudde hun seg hele tiden til å holde på med våpenet.

Hanne slet med å sove og hadde mareritt om at hele troppen bortsett fra henne døde. Hun klarte ikke spise og gikk ned i vekt.

– Det ble ganske ødeleggende, overveldende, utrolig slitsomt.

Hanne ble helt tappet for krefter.

Klarte ikke å løfte sekken

En tidlig morgen etter omtrent tre uker, skulle troppen ut på en marsj med ski. De skulle ha på seg stridsvest, våpen og storsekk.

I den mørke lufta var det lett snø. Hanne strevde med å få på seg alt utstyret. Hun måtte ta av seg sekken og lot noen andre holde våpenet mens hun fikk på seg skiene. Til slutt stod hun med ski og våpen og skulle løfte opp den omtrent 25 kilo tunge sekken igjen.

– Det var en vekt som var null stress for meg å løfte. Jeg var sterk, men jeg klarte ikke å rikke på sekken.

Det kokte i hodet til Hanne.

Hun tok av seg skiene, ga fra seg våpenet og gikk til befalet og sa at dette ikke gikk. Hun fikk beskjed om å sette seg i kasernen og avvente ny beskjed. Tårene rant.

– Jeg hadde bestemt meg for at det var dette jeg skulle gjøre. Hvis det ikke gikk, hva ville skje med meg da?

Et av livets største nederlag

Feltpresten kom og snakket med Hanne da hun satt og ventet i kasernen. Også troppssjefen tok seg godt av henne. Etter hvert kom en psykolog fra Oslo. Hanne fortalte psykologen om alt som hadde plaget henne.

– Det var deilig å få luftet tankene, men det var skummelt å innrømme det siden jeg ikke visste hva som skulle skje.

I samråd med Hanne valgte psykologen å dimittere henne på grunn av våpenfobi.

– Det var en lettelse da det ble bestemt, for da visste jeg at jeg ikke måtte drive på med våpenet mer. Men så var det veldig trist siden jeg trivdes veldig godt med alt det andre.

Hjemme i Trondheim igjen kjentes det hele som et stort nederlag.

– Det føltes som jeg hadde feilet, og at det var noe galt med meg. Jeg måtte snu om på den tankegangen, og prøve å innse at det tross alt er en fin ting at jeg ikke er så glad i våpen og ikke har lyst til å ta livet av noen.

De siste to årene hadde hun tenkt at Forsvaret var perfekt for henne. Hun hadde sett for seg å fortsette også etter det første året.

Nå stod hun uten en plan. Det ble viktig for henne å finne ut hva hun skulle gjøre videre.

Rart det ikke snakkes mer om det

Sju måneder etter et av livets største nederlag, har Hanne bare ett bilde av seg selv fra de tre ukene hun var i Forsvaret. Det er en skjermdump av en snap som moren lagret på sin telefon.

Hun vil fortelle om opplevelsen slik at andre kan være bedre forberedt enn det hun selv var.

– Jeg synes det er rart at det ikke blir snakket mer om. Forsvaret blir litt romantisert: Du får venner for livet og lærer masse om deg selv. Du får litt disiplin og du oppfyller en plikt for fedrelandet.

Også major Syver Eskestrand og kaptein Atle Langeby Nilsen synes solskinnshistoriene får for mye oppmerksomhet.

De mener det har blitt mer fokus på verdispørsmål i rekruttopplæringen i Forsvaret de siste årene, men at det fortsatt er lite bevissthet om det blant folk flest.

Begge synes det er bra Hanne Elgåen går ut med sin opplevelse.

– Hun har gode refleksjoner som Forsvaret kan lære av. Det var bra hun oppdaget sine moralske grenser så tidlig. Det er et ønsket resultat, sier Langeby Nilsen.

På agendaen

Hæren er nå i gang med å systematisere opplegget de tidligere troppssjefene utviklet. Det vil bli mer fokus på refleksjon og militær profesjon, altså hva det egentlig innebærer å være soldat. I tillegg jobber Forsvaret med hvilket budskap de vil nå ut med til de som skal inn i førstegangstjenesten.

– Vi tror vi vil gjøre norske soldater bedre informert og forberedt ved å få dem til å reflektere over hva dette egentlig betyr så tidlig som mulig, sier Odd Einar Nygård. Han er sjefsersjant på Hærens skole for Rekrutt og Fagutdanning.

Han får støtte av psykolog og forsker Andreas Nordstrand som jobber ved Institutt for militærpsykiatri og stressmestring.

Han mener det er viktig at det blir mer åpenhet i samfunnet om hva Forsvaret i bunn og grunn driver med: Forsvaret trener på å ta liv, sender folk ut i krig som tar liv og at soldater kan dø.

– Spørsmålet er om samfunnet, som et vestlig demokrati med humanistiske verdier, er villig til å kjenne på ubehaget det kan være knyttet til å si at vi har et militærvesen som har våpen, som øver seg på å skyte på folk, og at de faktisk gjør det også, sier Nordstrand.

Hanne Elgåen er ikke kritisk til Forsvaret, og synes det er helt i orden at andre har et uproblematisk forhold til våpen. Hun oppfordrer likevel andre til å tenke over det verdimessige knyttet til våpenbruk før man drar i førstegangstjenesten.

– Det kan også være lurt å prøve å holde på med et våpen for å se hvordan man reagerer på det.

Hanne har nå flyttet til Bergen for å studere molekylærbiologi, og hun tatt med seg en viktig lærdom for livet fra møtet med Forsvaret.

– Det er jo greit å innse at det ikke er alt jeg klarer, og at jeg ikke alltid må pushe, pushe, pushe hele tiden.

Vi gjør oppmerksom på at Hanne Elgåen er datter av distriktsredaktør i NRK Trøndelag, Joar Elgåen. Han har ikke hatt noen rolle i publiseringen av denne artikkelen.