– Jeg trodde jeg hadde hjerteinfarkt, eller at det var noe alvorlig galt. Jeg ble så varm at jeg måtte ta av meg klær og gå ut i snøen. Jeg kokte.

Legevakta sa det var et angstanfall. Han måtte bare roe seg ned og få tak i pusten igjen.

– Den aller første gangen var det helt jævlig. Det var så skremmende fordi jeg trodde jeg kom til å dø. Jeg var heldigvis ikke alene, som gjorde at jeg fikk hjelp.

Første gangen Mathias har angst er i 2011. Han er 19 år gammel og vet ikke hva det er.

– Jeg hadde aldri hørt om det på skolen, eller i media eller noen plass.

Vil vise at det er håp for dem som lever med angst

Ti år etter første møte med angsten er Mathias 29 år.

Han har nå vært ufør i fire år og bor i hjembygda Lødingen i Nordland.

De siste årene har han gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. Han er født i feil kropp, som han selv sier.

– Mange tror det har vært vanskelig på en liten plass. Men jeg hadde gode venner, godt klassemiljø på skolen og alltid støtte fra foreldre. Alltid vært inkludert og aldri blitt mobbet. Jeg har kunnet være som jeg er, uten å måtte legge skjul på noe, sier han.

Han har likevel vært langt nede flere ganger. Ikke fordi han ville bytte kjønn, men på grunn av angst.

Angsten bryr seg ikke om Mathias har verdens beste venner og familie, eller om at han elsker plassen han bor på.

Angsten kommer og går og endrer seg over årene, men han har kjempet seg ut av den når det har sett som mørkest ut.

– Det er mindre nå enn før. Men det har vært ganske heftig i perioder. Før kunne jeg ha angstanfall flere dager i uka, forteller Mathias.

Mathias vil at vi skal tørre å snakke mer om angsten, som for mange oppleves som skambelagt.

Angst er mer utbredt enn mange tror. Omtrent hver fjerde nordmann opplever en angstlidelse i løpet av livet.

Angst for angsten

Etter at han først innså at angst var en greie, tok det lang tid før han begynte å sette seg inn i hva det var.

På denne tida har han mange venner som bor i hjembygda, og det er alltid noen å være med.

Det kan gå lang tid mellom hvert angstanfall, men når det først kommer er det kraftig. Etter hvert får Mathias hjelp av en psykiatrisk sykepleier i kommunen.

– Jeg lå i et ras og jeg fikk hjelp opp på føttene. Det var fint å ha en person der som lyttet og tok meg på alvor. Det bygde meg litt opp igjen.

Han begynner på skole og tar opp allmennfag på Sortland videregående skole. Han har god kontakt med klassen og trives.

Men panikkangsten kommer uforvarende fra tid til annen.

– Jeg husker at jeg skulle ha fremlegg foran klassen. Jeg hadde ikke lyst, og prøvde å si at jeg var dårlig. Men jeg ble litt presset til det.

Han får et panikkanfall foran klassen.

– Jeg datt ned på gulvet i fosterstilling og slet med å finne pusten. Det var helt jævlig. Læreren hjalp meg opp og ut, forteller Mathias.

Det kommer plutselig, og ofte ligger det noe i underbevisstheten som man ikke er helt klar over som utløser angsten.

– Panikkangst gjør gjerne at du er redd for å få panikk eller miste kontroll. Angst for angsten, som det kalles, forklarer Mathias.

Mathias går til psykiatrisk sykepleier på Sortland ukentlig. Det hjelper å ha en plass å roe seg ned. I tillegg lærer han om hva som skjer med kroppen når den får angst.

Han trives i lærlingtida, får mange venner og reiser på turer både til Sverige og Russland. Det er ei givende tid, men det virker også fjernt for Mathias å se tilbake på seg selv.

– Når jeg ser tilbake på den tida, føltes det ikke ut som jeg var meg selv. Jeg bare var med og eksisterte.

Hver søndag drar han hjem til Lødingen for å være med på korpsøving. Det er bare da han føler at han er seg selv på ordentlig.

– Da jeg kom hjem til Lødingen følte jeg at jeg fikk landet igjen, og fikk gjøre det jeg elsket å gjøre.

Møtet med Mary Poppins

Mathias tar fagbrev i kontor og administrasjon. Men han merker etter hvert at han ikke greier å sitte foran en dataskjerm hele dagen lang.

I 2017 blir Mathias arbeidsufør på grunn av angsten. I forbindelse med arbeidsavklaringspenger skal miljøterapeuten i kommunen følge opp Mathias.

I Lødingen kjenner alle hverandre. Miljøterapeuten Ann-Ingrid Erikstad Kanstad har visst av Mathias siden han var barn. Han er like gammel som hennes eldste sønn.

Mathias gruer seg. Han er redd for at det blir rart å få hjelp av noen han kjenner så godt fra før.

Men det skulle vise seg at hun var en person som ingen andre han har møtt før.

– Jeg følte at jeg bare var et skall. Et skall med angst. Det føltes ikke som om jeg var meg selv. Hun hjalp meg å finne Mathias, der jeg er i livet, dit jeg vil og skal være.

Han kaller henne bare for Mary Poppins. Disneys fiktive barnepike med magisk paraply, som alltid rydder opp.

Ann-Ingrid slenger ved en paraply-emoji når hun vil minne han på noe viktig, men samtidig kan tulle litt.

– Hun tør å spøke om alvorlige ting, men tar det samtidig på alvor. Når man flirer gjør det noe med hodet og kroppen. Det er som en medisin.

– Om det er noe jeg tenker mye på som ikke er viktig, så sier hun: «Men gje nu faen i det. Tenk på noe som er viktig, tenk på ting som gjør deg glad.»

Han innrømmer at det er tungt til tider, men klarer sakte, men sikkert å gi mer faen i det uviktige.

Hvordan kan du gi faen i angst?

Humor er den aller beste medisinen. For Mathias hjelper det å ufarliggjøre angsten. Hvis han har angstanfall, kan hun alltid få han til å flire. Angsten kan gå over med et knips.

– Vi har litt lik humor. Vi tør å tulle med angsten. Det har vært veldig godt å kunne le, sier Mathias.

Ann-Ingrid Kanstad Erikstad kaller det for galgenhumor. Hun tror det er kjempeviktig med humor i hverdagen for alle. Evnen til å se seg selv fra siden.

Humoren har vært viktig i jobben. Hun hadde ikke kunne jobba som hun har gjort uten humoren og gleden ved det.

– Det er viktig uansett hvis du klarer å flire en god latter og sende ut noen endorfiner. Men det er også viktig å kunne gråte i lag. Det å vise følelser, forklarer hun.

Men det er en balansegang. Det er viktig å flire med noen, og ikke av dem.

– Det er ikke alle man kan møte med den nordnorske humoren. Om jeg var som jeg var i hverdagen til alle jeg møtte, ville jeg støtet mange vekk, tror hun.

Men hun tror humor og overdrivelse kan gjøre det lettere å håndtere det meste. Viktig både for dem som yter helsehjelp og de som får helsehjelp.

For Mathias utgjør det en stor forskjell når han ikke er helt til stede i eget hode. Å sette små ting på spissen setter livet i perspektiv.

– Jeg føler at hun bryr seg på ekte. Hun bruker ikke bare hodet når hun jobber, men bruker hjertet like mye. Alt hun gjør er ekte og gjort med kjærlighet. Hun vil bare mitt beste.

Samtidig er hun veldig profesjonell. Og ifølge Mathias er hun tydelig på at han ikke må bli avhengig av henne.

– Hun har pushet meg hardt. Jeg har vært mye forbanna på henne fordi hun har sagt at jeg må klare ting selv. Men jeg er glad for at hun har gjort det, sier han.

For hvordan vil det gå med Mathias når Ann-Ingrid ikke kan være der lengre?

Viktig å ha noen å snakke med

Mathias synes det er lettere å prate med noen som står utenfor.

– Da kan jeg bare være sønn og barnebarn med familien, og kompis med venner.

Vennene er likevel viktige støttespillere. Presten i bygda har også vært en god person å snakke ut om vanskelig ting med.

Men hjelpen han får fra Ann-Ingrid er mer konkret.

– Sammen med henne kan gå gjennom de aller tyngste tankene. Hun greier å få meg ut av dem, som oftest med humor, som hjelper meg mye, forklarer han.

Uansett hvem det er, tror han det er viktig med profesjonell hjelp i kommunen som kan hjelpe alle typer mennesker med sine utfordringer.

– Jeg tror ikke det er en selvfølge å få så god hjelp i en liten kommune, men jeg har i hvert fall fått den hjelpa jeg trenger her. De er alle profesjonelle, flinke og varme mennesker som bryr seg.

Mathias tror kanskje båndene blir sterkere på en liten plass, siden man er så nær i utgangspunktet.

– Jeg hadde ikke klart meg så bra uten denne hjelpa.

Sårbart system

Lødingen er en liten bygdekommune midt imellom Vesterålen og Lofoten. Her bor det litt over 2000 personer.

Det er få ansatte i kommunen, og det kan være vanskelig å rekruttere folk hit.

Små kommuner har ofte utfordringer med økonomien, og samtidig har kommunene fått mer ansvar de siste årene.

– Det ventes at kommunene skal stille med kompetanse og personell. Men det er begrenset for hva man kan klare, sier Ann-Ingrid Erikstad Kanstad.

Samtidig er det et veldig sårbart system.

– Ferie og sykdom kan være nok til at noen ikke får hjelpa de trenger, når det trengs som mest, sier Ann-Ingrid.

Hun mener hjelpeapparatet må være godt for at folk skal ha best hjelp i nærmiljøet sitt. Hun frykter at mange faller mellom to stoler og ikke får den hjelpen de trenger.

– Tanken er god, men mange kommuner klarer ikke fordi det blir for dyrt og sårbart. Spesialisthelsepleien er heller ikke lagt opp til å ta imot sånne som Mathias, fordi han ikke er syk nok, hun.

Alle kommuner skal likevel ha psykolog i en eller annen form. Det sier loven. I Lødingen har de ikke fått besatt den stillinga.

En undersøkelse fra Sintef i 2020, viser at mer enn halvparten av kommunene i Norge sliter med å rekruttere psykologer:

Får du bedre hjelp i storbyen?

Gretha Helen Evensen er rådgiver hos Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA).

Evensen tror kanskje ikke staten har lyktes helt med å bygge opp ressurser i kommunene, like fort som ansvaret har blitt overført dit.

Men hun tror likevel det er riktig at hjelpa skal gis i kommunene.

– Det er slutt på den tida der folk skulle tas ut av hjemplassen og inn i et sykehus for å bli friske, sier hun.

Svært lite av den positive endringa hos folk kommer kun fra behandling. Den største jobben må de gjøre selv. Hun mener det viser hvor lite hjelpeapparatet betyr i det store og hele.

Måten folk lever livene sine er det viktigste, og derfor skal mesteparten av hjelpa gis der folk bor i lokalsamfunnene.

– Inntrykket er at folk får like god og kanskje bedre hjelp i mange små kommuner. Det handler ofte om at det er et mer inkluderende lokalsamfunn, sier Evensen.

Det er nemlig ikke nødvendigvis alltid de profesjonelle hjelperne som hjelper best. Kanskje er det naboen som leder idrettslaget, arbeidskompisen eller frisøren som ser deg.

– Jeg har selv jobba på psykiatrisk sykehus i en stor by. I flere tilfeller lyktes vi først når vi fikk hjulpet folk til å etablere seg i mindre kommuner.

Her ute på ble de sett og fikk en rolle i lokalsamfunnet, arbeid eller oppgaver knyttet til idrettslag og lignende.

– Har du rørt et instrument før må du være med i korpset. Og selv om du har litt problemer må du uansett være med i 17. mai-komiteen, var beskjeden fra dem som bodde der ute, forteller Evensen.

Forskning viser at det å ha en verdsatt rolle i et lokalsamfunn, med ansvar og plikter, som for eksempel å spille i korps gir god helse og gode liv.

Ann-Ingrid blir pensjonist

Ann-Ingrid bestemmer seg for å gå av med pensjon ved årsskiftet. Hun vil bruke mer tid på familien, mens helsa fortsatt er god.

– Jeg gikk noen runder med meg selv om hvordan jeg skulle kunne gi en varsom overgang til Mathias. Det er sårt og vanskelig når man har jobbet tett over så lang tid.

Mathias får et angstanfall når han får høre at hun ikke skal være der på jobb for ham lenger.

– I mitt hode tenkte jeg at hun ble helt borte, sier han.

Hvordan skal han klare å gå inn i et nytt år uten hjelpa hennes?

– Ukene før hun skulle slutte var det veldig tungt, sier Mathias.

Men så kom 2021. Det har vært utfordrende, selv om Ann-Ingrid valgte å holde litt kontakt med Mathias.

– Nå er jeg der som et medmenneske som kjenner han nært. Hvis ting er vanskelig, går det an å snakke sammen. Men det er mer på mine premisser, og det er en god følelse, sier hun.

For Ann-Ingrid det har vært viktig for henne at overgangen har gått bra for alle dem hun har hjulpet de siste årene.

– Jeg har prøvd å få noen til å ta over stafettpinnen for alle. Mathias har hatt et tilbud som ikke blir det samme. Jeg svarer på melding av og til. Vi går noen turer når jeg har tid.

Samtidig må hun fortsatt overholde den profesjonelle biten, fordi det er den personen hun alltid har vært.

– Det er ikke sånn at nå som jeg har slutta i jobben, er det fritt fram for å komme hjem hit. Det blir feil. Men jeg tror det er viktig at man ikke kutter livlina helt brått, fordi vi har jobbet tett såpass lenge. Jeg støtter ham og tror han blir å klare seg bra.

Etter at Ann-Ingrid gikk av med pensjon er det ikke lenger noe miljøterapeut i Lødingen. Hennes oppgaver ble fordelt på resten av hjelpeapparatet i kommunen.

For Mathias var det tilfeldig at det var akkurat en miljøterapeut som skulle bli den store hjelpa.

– I en liten kommune blir tilfeldighetene mer synlige både på godt og vondt. Man kan bli ivaretatt av den lille hjelpa som er, men vi klarer kanskje ikke komme frem med hjelpa til alle, tror Ann-Ingrid.

Ser fremover

Mathias har nå fått seg hund, og gleder seg over å endelig kunne spille med korpset etter lang koronapause. Nå vil han prøve å komme seg tilbake i arbeid.

– Kontor og administrasjon er ikke noe for meg lengre. Jeg har lyst til å bli tømrer, rørlegger eller gjøre noe annet praktisk. Jeg vil være mer ute og bruke kroppen aktivt.

Hverdagen har endret seg mye nå som han ikke har så mye kontakt med Ann-Ingrid.

Den største forskjellen er at han må stå mer i ting på egen hånd.

– Jeg må klare de tunge dagene helt alene. Men det er godt å vite at hun er der hvis det sku gå ille.

Hvordan er det å klare seg mer på egen hånd?

– Jeg er mer bevisst på hva jeg må gjøre selv for å få det bedre. Jeg gjør ting som gjør meg glad, og prøver å gi faen i det som ikke er bra for meg, sier han.

Han tror grunnmuren som han og Ann-Ingrid har bygd opp sammen har vært viktig for at han klarer seg bedre for hver dag som går.

– Den står støtt, også må jeg selv gjøre det som må til for å bygge videre på huset. Det føler jeg at jeg er i gang med, selv om et kan være tøft til tider. Men jeg står han jo av.