Fiskebygda som ble surfeparadis
I mange hundre år var bølgene på Unstad i Lofoten bygdas største hindring.
Det er årets høydepunkt. Surfere fra hele verden har samlet seg i den lille bygda i Lofoten. Nivået er høyere enn noen gang før, når Lofoten Masters arrangeres for ellevte år på rad.
En av de som er mest spent er 17 år gamle Anker. I år håper han å gjøre det bra i det som er verdens nordligste surfekonkurranse.
Han har vokst opp på bølgene her, og har surfet siden han var fem år gammel. Det er ingen steder han heller vil være enn på Unstad.
Familien til Anker driver også Unstad Arctic Surf, som startet i sin spede begynnelse med kaffe, vafler og camping. Men som nå er blitt et ettertraktet reisemål for surfere og turister fra hele verden.
Men hvordan har Unstad blitt til surfeparadiset det er i dag?
Vi befinner oss på kyststripa som kalles «Yttersida». Der ligger Unstad helt for seg selv. Uten skjærgård, molo eller havn durer storhavet rett mot sandstrand og store stener. Omringet av store fjell på alle tre sider, med åpent hav på den fjerde.
Helt sikkert kan vi si at det har bodd folk her fra midten av 1300-tallet, men arkeologene mener det har vært mennesker her i alle år.
Og i alle de årene har fisket vært det viktigste her. Men de store bølgene som Unstad er elsket for i dag, var en av de største utfordringene for folket som bodde i den værharde vika.
På høsten og vinteren var bølgene og været så voldsomt at de ikke kunne ha båtene her. Alle hadde vinterhavn i nabobygda Eggum, og det var med livet som innsats at fiskerne trosset det skredfarlige terrenget for å komme seg hjem til familien i helgene.
Havet er så sterkt her at flere miner kom skyllende i land i etterkrigstida. Noen eksploderte i fjæra, så liene var brunsvidde. Folk var livredde for at det skulle være noen i nærheten.
Likevel hadde Unstad stor jordbrukshandel, gode beiter til dyr og fisket på kyststripa utenfor var veldig bra. På det meste bodde det mer enn 200 personer her, men rundt 1950-tallet begynte ungdommer fra Lofoten å reise ut i verden.
I dag er det 14 fastboende på Unstad. Men likevel har det aldri vært mer trøkk i den lille bygda.
Og det hele startet med de eventyrlystne Lofotværingene som forlot hjembygda.
Thor Frantzen var tenåring da kompisen hans reiste til sjøs til andre siden av verden, og fikk se australierne seile på brett ved Bondi Beach i Sydney.
Da Hans Egil Krane kom tilbake, tok han tak i Thor og fortalte om det han hadde sett. Etter en grovskisse fra hukommelsen, snekra de sammen det som kunne ligne et surfebrett allerede i 1963.
Det fungerte sånn halvveis, men etter at de fikk hånd om albumet «surfin' safari» av Beach Boys lagde de et nytt brett etter øyemålet på platecoveret.
Og med det ble trolig Thor Frantzen og Hans Egil Krane Norges aller første surfere i 1963. Men det skulle ta noen år før Unstad for alvor ble satt på verdenskartet.
Det meste av norsk surfing som foregikk i tiden etter skjedde på Vestlandet. Og en av de som holdt til der var hemnesværingen Kristian Breivik. I 1988 dro han for første gang til Unstad.
Da jeg kom hit første gangen, husker jeg at jeg tenkte, her er det veldig veldig bra å surfe. Da var vi helt alene her.
Hvert år etter det har han vært her, og dratt med seg surfere fra verden over til å prøve surfinga nord for polarsirkelen. I 2007 ble han kåret til den første nordnorske mesteren i surfing, da han vant den aller første utgaven av Lofoten Masters.
De siste åtte årene har han bodd på Unstad. Den nedlagte nærbutikken har blitt til verdens nordligste surfebutikk, der han selger sine egenproduserte brett.
I tillegg driver han surfeskole med Line Breivik og den sørafrikanske instruktøren Shannon Ainslie. I sommer ble de anerkjent som en av verdens ti beste surfeskoler av den britiske avisen, The Guardian.
Hvis vi forflytter oss 50 meter nærmere stranda til nabohuset, er en annen foregangsmann for surfinga på Unstad i full sving med å hjelpe til på potetåkeren til datteren.
Thor Frantzen og familien startet campingplass her i 2003, da de kjøpte det gamle skolebygget på Unstad.
Datteren Marion og svigersønn Tommy Olsen hadde flyttet hit noen år tidligere, og drev campingplassen sammen med foreldrene. Da Tommy foreslo at de skulle drive med utleie av surfeutstyr, var det ikke alle som syntes det var en like god idé.
Svigerfar lurte på om jeg var helt fette idiot.
Men å gjøre business ut av surfingen har de fått til. Unstad Arctic Surf blir større for hvert år, og har gått fra å drive utelukkende på sommeren, til å få surfeinteresserte turister innom gjennom hele året. Nå vil de gjøre bedriften enda større.
På sommerstid er det ifølge dem på det meste mellom 500 og 1000 personer innom stranda hver dag.
Men klarer de å bevare den ekte opplevelsen av Unstad, med den økende turismen og kommersialiseringen av surfinga?
Jeg tror at Unstad blir ei levende bygd i fremtida, der vi får barnefamilier og unge som etablerer seg. Uten disse så stopper bygdesamfunnet opp.
Sønnen Anker er på sin side klar for sitt heat på andre dag av Lofoten Masters. Alle speider etter de gode bølgene, men det er lite å se av dem fra land foreløpig.
I speaker-bua sender de direkte fra konkurransen på hjemmesiden. Men på grunn av de vanskelige forholdene blir dagens konkurranse utsatt til neste dag.
Men ikke lenge etter kommer dønningene inn mot stranda. Anker og kompisen løper ut i vannet med en gang.
Ingen konkurranse, men det gjør ikke noe. Han bryr seg bare om å få surfe.
Negativer: Lofotmuseets bildesamling
Ekstern foto: Leslye Davis / NYT
