En bunker i boden

Bodø, november 2019: Vi åpner døra, og kikker inn. Eksperten først.

Han står stille ei god stund før han sier noe. Gulvet i det første rommet er kledd i rødt vegg til vegg-teppe. Det knirker i den neste døra når vi dytter den opp. Det er kjølig der inne, og det lukter kjeller.

Han stryker hånda over ruglete overflater. Titter inn i den mørke, dype sprekken i veggen. Nå står han inni det, mitt eget krigsminne. Sju kvadrat stort.

– Jeg må innrømme at dette er ganske spennende, sier eksperten og myser inn i mørket.

Ukjent brev

Vi begynte å stusse på alle de rare rommene allerede da vi flyttet inn.

Den bitte lille trappa som gikk enda dypere ned i kjelleren, de små hullene i veggen og den mørke sprekken.

Hva var det egentlig? Vi lo litt av den pussige kjelleren vi hadde kjøpt, tenkte det bare skyldtes en noe tilfeldig husbygging og et uanstrengt forhold til estetikk.

Det var da vi skulle rydde i den blå huspermen fra den tidligere eieren, at vi skjønte at det var mer noe mer der nede.

Det var ingenting tilfeldig med utformingen. Den var ekstremt planlagt.

For blant gamle nabovarsler, søknader om bygging av carport og attest på brannkontroll fra 80-tallet, lå et ark som skilte seg ut.

Datert 6. oktober 1949. Skrevet på skrivemaskin. Sorte bokstaver og en font med seriffer. Det er sånn at du nesten hører gjenklangen av pekefingre som presser hardt ned over store, runde knapper. Papiret er en kopi av en søknad sendt i ei anna tid.

En søknad om å flytte tomta for å bygge en del av andre verdenskrig inn i huset vi bor i.

I kjelleren.

Vi lekte i krigsminner

Jeg vokste opp like i nærheten, og selv på nittitallet var vi vant med å leve tett på historier fra krigen. Favorittlekeplassen inneholdt ikke bare en nyere bunker sivilforsvaret bruker, men også ruiner etter nærforsvarsstillinger og sambandspost fra andre verdenskrig. Der utspant det seg slag mellom pirater, cowboyer og spøkelser i min barndom.

Rundt 400.000 tyske soldater oppholdt seg i løpet av andre verdenskrig i landet vårt for å forsvare det dersom de allierte skulle angripe. Festung Norwegen ble det kalt.

Angrepet på Bodø 27. mai i 1940, kom plutselig. Bomberegn. Store deler av byen ble lagt i ruiner. 420 av byens 760 hus ble ødelagt, og 3200 Bodø-væringer mistet sine hjem. Byggingen av festningsverk, batterier, bunkere tiltok utover krigen.

Men, det er store hull i oversikten over hvor mange, og hvor, tyskerne bygde sine installasjoner.

Vår kjellerhemmelighet eksisterer ikke på kartene historikerne har.

Den vises ikke i arkivene etter krigen.

Lite mystikk

Vi kjøpte huset jula 2016. En tomannsbolig, med byggeår 1953, midt i en av de sentrumsnære bydelene, Vestbyen. Med flystripa som nærmeste nabo. Horisontaldelt. En første etasje, og en innredet kjeller med alt fra badstue til kjellerstue og bad.

Og det vi trodde var et helt vanlig kjølerom, men som viste seg å være noe helt annet.

Det gamle brevet vi hadde funnet i bunken med resten av papirene lå og gnagde i underbevisstheten min.

Hver gang jeg skulle tappe meg et bad, slo tanken meg at ikke få meter unna skjulte det seg en liten historisk skatt fra krigen. Nysgjerrig begynte jeg å snakke med folk som kjenner huset.

I min søken kom jeg i kontakt med to tidligere eiere av huset. Begge var fullstendig klare over at det var noe i kjelleren. Ingen av dem syntes det var særlig spennende.

Jeg trengte eksperthjelp.

Hørt om, men aldri sett

Jeg ringte, skrev og troppet opp hos diverse fagfolk. Det var ikke få fingre som pekte i retning Thomas og gjengen hans i Bodø Krigshistoriske forening. Thomas Lillevoll er et orakel, som ikke får betalt for jobben han gjør. Det var gjennomgangstonen.

Avisa Nordland gav han til og med et kallenavn. Bunkerprofessoren.

– I Bodø ble det bygd opp mot 250 bunkere og fjellanlegg. Det er ikke en haug i byen som ikke er hul, sier hobbyhistorikeren ivrig på telefon.

Jeg måtte jo ringe og høre om han kunne være så kunnskapsrik som alle sa. Han tok telefonen etter tre ring, og det slo meg fort at dette var eksperten jeg var ute etter.

På telefonen fortalte Thomas at han faktisk hadde hørt om vår kjeller før, for mange år siden.

Tall med store mangler

Hobbyhistorikeren har jobba med krigshistorie siden han var 20 år. Nå er han 40. Når han ikke jobber med å avdekke, bevare og kategorisere, er han driftstekniker på flystasjonen i Bodø.

Hans interesse for krigshistorie ble vekket da han var i førstegangstjeneste. Han begynte å dykke ned i arkiver. Men å anslå hvor mange bunkere vi har på landsbasis, sitter langt inne. Her er det lett å trå feil, sier han.

Vi har ikke noe komplett, nasjonalt register over krigsminner i Norge.

Hos ekspertene jeg snakker med, får jeg opplyst at tallene vi har å operere med spriker veldig. Heller ikke Thomas er ivrig på å komme med et anslag over antall bunkere bygd av tyskerne her til lands.

Men, historikeren forteller at mange av tyskernes byggverker fortsatt står den dag i dag, og viser meg papirer som sier at det ble satt opp om lag 2000 bunkere i Norge mellom 1942 og 1944.

– Men jeg har sett tall som er helt andre enn dette også, sier han.

I løpet av denne telefonsamtalen sier Thomas Lillevoll at han vil møte meg på en helt spesiell plass.

Bodøs største betongbunker

Bunkeren på Jentofthaugen ble bygd i 1943, og ligger i underkant av tre kilometer unna hjemmet mitt. Den var en sendestasjon for Luftwaffe. Veggene og taket er mer enn to meter tykke.

Det lukter gammel betong og ny lakk når vi slår opp døra i stål. Et kobbel av ganger foran oss, lavt under taket. For hvert steg inn i bunkeren, forsvinner én strek på mobilen. Plutselig er vi absolutt uten mobildekning, helt skjermet fra verden utenfor.

Ut fra dypet kommer historikeren med et smil om munnen. Thomas forteller stolt om hvordan han og en håndfull andre har restaurert Bodøs største betongbunker. De startet med jobben i 2014, og ble ferdige i år. Det som var en mørk, rusten og våt etterlatenskap som gav dugnadsgjengen vondt i halsen, besøkes nå hyppig av skoleklasser og andre skuelystne.

Jeg tar meg selv i å skotte over skuldra, og kjenne på at alle skiltene påskrevet Achtung! roper om krig og elendighet. Selv bedyrer eksperten at han aldri ble mørkeredd mens han jobba alle de timene alene i mørket. Uten mobildekning.

Stadige påminnelser

På Jentofthaugen viser Thomas fram falmede kart fra tyske flygere som var stasjonert i byen, og oversikter over festninger, kystfort, bunkere. Entusiastisk legger han ut om den 110 kvadrat store bunkeren vi står inne i.

Jeg biter meg merke i at jeg på kartene Thomas viser fram, ikke kan se avmerket noen tyske byggverk i gata der jeg bor.

Jeg tar mot til meg og spør om Thomas vil bli med hjem og se på krigsminnet mitt.

– Ja, det vil jeg veldig gjerne. Jeg kommer.

Vi avtaler tid og sted. Jeg er spent på hva han kan fortelle meg. Han virker nysgjerrig selv.

Det er ikke alle som har krigsminner i kjelleren sin. Men, det er noen. Det blir jeg minnet på om hver dag på vei til jobb.

Tre åpninger for maskingevær

Det er faktisk bare en måned siden at et monster av en bunker ble gravd opp i en hage ikke langt unna der jeg bor.

En 25 kvadratmeter stor betongbunker fra 1943. Den ser ut som en liten ubåt der den stikker opp av plenen, og ruver godt opp etter muren. I sterk kontrast til den hyggelige eneboligen den ligger delvis under.

– Dette er en kampbunker med en panserkuppel som stikker opp gjennom taket. Den har ligget under jorda, tørr og fin under huset og hagen siden 1948. De som bor der har hatt dør inn til den, og har blant annet hatt bod og vaskerom der.

I panserkuppelen er det tre åpninger for maskingevær, pekende i retning havneområdet. Ifølge Thomas har man visst om bunkeren lenge, og historikerne jobber for å hindre at den jevnes med jorden. Den er en viktig og velbevart del av vår krigshistorie, sier han.

Men, hvorfor dukker det opp bunkere i hager og kjellere?

– Det var billigere og enklere å bygge slike bunkere inn i bygg, enn å fjerne dem. Det måtte enorme ressurser til i 1949, å fjerne armerte betongvegger.

Og det var kanskje derfor at det som ligger i vår bod i Vestbyen aldri ble fjernet.

«Den er ikke avmerket på våre kart»

I årene mellom 1940 og 1945 ble det bygget mye i Norge. Det dreide seg om alt fra fort og bunkere og anlegg i norske fjell, til jernbaner og tunneler. Og da det begynte å butte imot for det tredje riket rundt 1944, svarte de med å bygge enda mer.

Det ble bygd aller flest bunkere for det tyske militæret her til lands. De fleste bestod av ett til to rom med sengeplasser for opp til 20 mann.

Under bombinga av min hjemby ble det sluppet opp mot 70 tonn bomber, sprengbomber og brannbomber. 15 mennesker omkom, 13 nordmenn og to engelske soldater. Om lag 60 prosent av befolkningen hadde ikke noe sted å bo.

Fabrikker, banker, forretninger, skoler, kommunale kontor og lagerhus brant opp. Sykehuset ble skadet og viktige kulturminner ble jevnet med jorden. På midten av 90-tallet var det fremdeles en følelse av å vokse opp på et sted hvor store, viktige ting hadde skjedd.

Selv om man fortsatt, den dag i dag, ikke har fullstendig oversikt over hva som har skjedd hvor.

Kartene er mangelfulle, og det var det Thomas fortalte de som kontaktet ham for mange år siden. Med spørsmål om kjølerommet vårt. «Det er ikke avmerket på oversiktene vi har», måtte historikeren forklare.

Hva i all verden er det som skjuler seg i boden vår? Hvorfor er det en sprekk i veggen til et annet rom på andre siden?

Der er bunkeren min

November 2019. Hjemme i gangen vår står joggesko, vintersko og tøfler hulter til bulter. En gjennomsnittlig småbarnsfamilie vinterstid. Ned trappa fra gangen, kommer en smal kjellergang. Det lukter ingenting. Litt dunkelt belyst, på grunn av en pære som skulle vært skifta for lengst.

Terrakottafliser på gulvet. En kommode fra Ikea. Et fryseskap. Så, på høyre hånd, tre trappetrinn nedover. Ned fra kjelleretasjen og inn i et ytterligere dyp.

Ei dør malt i stabbursfargene grønt og rødt leder oss inn i et lite rom, som et vindfang.

Betonggulvet er kledd i et mørkerødt teppegulv. Tomme hyller på betongvegger. Rommet bærer preg av at det ikke benyttes så ofte. Til høyre, ei kjøledør. Stor og tett. Klar for å holde på temperaturen.

Det knirker i døra når den åpnes.

– Er det her det er skjulte skatter? sier Thomas og bøyer seg ned. Det er lavt under taket, og trangt mellom veggene. Nå står eksperten i døråpninga og suger til seg inntrykk.

Julepynt, sommerklær, noen flasker med rødvin. Et kjøleanlegg vi ikke bruker. Tykke vegger i betong. Noen rare former, som gamle skruer, stikker ut av veggene. Jeg har aldri tenkt over dem før. En tynn glipe i muren, som om det er en dyp brevluke.

Eller et kikkhull.

Han drar fingrene langs de ruglete veggene. Sier lite. Ser seg rundt. Bunkeren består av to rom, et lite samt et større rom innenfor.

Her er den. Bunkeren Lorentz Hanssen søkte om å få bygge inn i huset i 1949. Skjult i min egen kjeller. Jeg visste ikke at det var en bunker gjort om til oppbevaringsrom. I 2019 fant jeg mitt eget lille stykke andre verdenskrig. Men hva ble den brukt til?

Thomas stiller seg inntil den kalde betongveggen. Han spør om vi har prøvd å lyse inn i glipen i den 40 centimeter tykke, armerte veggen.

Vi finner fram en mobil med lommelyktfunksjon, og vi lyser inn i mørket.

Bardisk og danserom

Tidligere eiere har satt sitt preg på interiøret i bunkeren. En betongvegg er malt lyserosa, en anna i en gulfarge. Det er bygd hyller der i nyere tid.

Men de armerte veggene er bygd i et anna århundre, med ett mål for øye: Å holde allierte styrker og deres kuler, bomber og øyne utenfor.

Veggene ble ikke bygd for å holde julepynt, sommerklær og noen skarve rødvinsflasker trygge.

Thomas forteller at det opprinnelig lå en marineleir i strøket, men at den ble flyttet på grunn av nærheten til kaia. Den lå ikke trygt her i Vestbyen. Flere store bolter i veggen vitner om en maskin som var skrudd fast. Kanskje har vår bunker huset noe som har gitt strøm til deler av leiren?

Lorentz Hanssen, mannen som bygde huset vårt i etterkrigstida, finner jeg i diverse arkiver. Han drev blant anna fiskebutikk i kjelleren før han kjøpte nabohuset og startet opp igjen der.

Knut-Erik Flygt eide huset fra 1973 til sommeren 1985. Han husker han ble vist rundt i kjølerommet da han var på visning. På telefon forteller han at han selv hadde en bardisk og et eget danserom i kjelleren. I kjølerommet i boden hadde han fisk som tålte lagring. Han syntes aldri bunkeren var noe spennende.

Men, det synes Thomas og jeg. Historikeren sier det er fint å endelig få se bunkeren han bare har hørt om, men aldri sett.

Så ut på fienden

Det er helt stille der nede, og med den nye kunnskapen vi har ervervet, lurer jeg på hva som egentlig hendte i dypet.

Gjennom glipen i veggen, ser historikeren en ny vegg.

Dette var et utkikkspunkt, forteller Thomas, mens vi lyser inn i utkikksåpningen med en lommelykt.

Sprekken er smal der man ser inn, og så utvider den seg slik at soldatene beskyttet kunne se utsiden. Tidligere var denne delen av bunkeren over jorda.

Det tar ei lita stund med vurderinger, undersøkelser på huk og på tå, før han kommer med sin vurdering.

Boltene på veggen tyder på at noe, kanskje et aggregat, har stått og produsert elektrisitet. I bakkant går et rør i veggen, hvor vi finner sot etter noe som kan ha vært eksos. Thomas blir svart på fingrene når han fjerner isolasjon.

– Dette er en typisk utstyrsbunker, eller maskinbunker skulle jeg tro.

«Den er armert»

I søknaden om å få flyttet tomtegrensa, står det at bunkeren stikker 1.5 meter utenfor den opprinnelige grensa. Lorentz ønsker ikke å fjerne bunkeren. «Den er armert», skriver han i søknaden til Bodø Bygningsråd for i overkant av 70 år siden.

Naboene har også gått med på å forskyve sine tomtegrenser, og søknaden innvilges. I 1953 stod det altså klart, vårt tomannshus med bunker i kjelleren.

I løpet av vår timelange seanse nede i kjølerommet, på de skarve sju kvadratmeterne, har vi rukket å stifte bekjentskap med spindelvev, to ytterligere luftekanaler, samt det vi tror må være et avløpsrør med en stålplate over. Platen har rustet igjen.

Etter at vi er ferdige, må han gå ned en tur på egen hånd. Bunkeren, som ingen historiker har vært i før, må dokumenteres.

For fremtiden

– Kanskje vi må forske litt mer. Se om vi finner dokumentasjon på bunkeren, sier Thomas. Han forteller at tyskerne hadde god oversikt og gode tegninger på alt de bygde. Kanskje i Riksarkivet?

Der har han funnet tegninger av flere andre anlegg i byen. Han forteller at han, når han besøker arkivet nå i vinter, skal holde øynene oppe etter kart som viser en liten bunker bygd i Vestbyen i Bodø på 40-tallet.

Jeg har fått stilt en kløe. Vi har funnet ut av bunkermysteriet vårt. Kjølerommet er ikke lenger så besynderlig. Jeg kan høre for meg duren av et aggregat som gir strøm til et anlegg ikke langt unna hjemme. Jeg kan se for meg nysgjerrige øyne som kikker ut av glipen i veggen.

Kilder: Faktagrunnlaget bak denne artikkelen baserer seg på samtaler med mennesker som jobber med bunkere, kystfort og andre krigsminner. Erik Hårberg, som står bak nettsiden kystfort.com, har bidratt med tall. Mye av det øvrige materialet er hentet fra Nordlandsmuseet, Bodø krigshistoriske museum og Norsk Luftfartsmuseum.