I år er det 10 år siden staten tok på seg ansvaret for søk etter antatt omkomne personer. Men fortsatt blir en av tre savnede aldri funnet. Faren til Ragni Knudsen er en av 88 savnede personer som i løpet av de siste fem årene aldri er kommet til rette.
– Jeg stod og friserte ei venninne da jeg fikk beskjeden. Det var helt uvirkelig. Men jeg skjønte fort at pappa var borte da min mor ringte. Jeg skjønte det faktisk med en gang, sier Knudsen.
I 2001 fikk politiet ansvaret for søk etter antatt omkomne personer i Norge. Før den tid var det de pårørende selv som måtte sette i gang søk når redningsmannskapene avsluttet aksjonen, og mente det ikke var håp om å finne en person i live.
Men selv om politiet nå organiserer – og har fått penger til leteaksjoner, så er det langt fra alle som blir funnet. I løpet av disse årene er det brukt 70 millioner kroner til å finne savnede personer.
Mellom 2006 og 2010 ble 88 personer regnet som antatt omkommet, uten at de ble funnet. I de 274 søkene som er utført i denne perioden, har det blitt funnet 169 personer som har omkommet på hav eller på land. 29 ble funnet tilfeldig, mens 5 personer som var antatt omkommet ble funnet i live.
Han skulle bare ut for å dra lina
Blant dem politiet satte i gang søk etter var Kristian Knudsen, Ragni Knudsens far. Hun står på moloen i Bodø og ser utover havet. Det er en vakker vårdag i mai. Havet ligger blikkstille, sola skinner og måkene skriker.
– Kanskje er pappa der ute et sted?
Hun vet at havet som gir så mye, også kan bli lumsk og farlig. Den trygge og gode morfaren fikk ikke være tilstede på barnebarnets konfirmasjon. For litt over to år siden, den 2. mars 2009, rammet tragedien familien fra Klo i Vesterålen. Ektemannen, pappaen og bestefaren Kristian Knudsen fikk aldri dratt ferdig lina han hadde satt.
– Jeg føler at han fortsatt er der ute et sted. I mitt hode er han fortsatt levende. Det er kanskje ei trøst, men kanskje like mye ei fortrengning, sier hun.
Russisk skip mistenkt
Etter den tunge beskjeden tok hun flyet hjem samme dag for å støtte moren i den tunge tiden. Tilbake satt de med spørsmål om hva som hadde skjedd. Hvorfor gikk den vesle speedsjarken «Marina» ned? Og hvor var det blitt av 68-åringen?
Det var ikke bare familien som stilte spørsmål ved forliset. Politi, havarikommisjon og media kastet seg over saken.
- LES OGSÅ: Letaksjonen fortsetter
- LES OGSÅ: Sjarkforliset er et mysterium
Et russisk lasteskip var blitt observert i området denne marsdagen i 2009. Kunne det russiske skipet ha rent «Marina» i senk?
Radarbilder viste at mandag den 2. mars 2009 hadde lasteskipet passert svært nært sjarken til Kristian Knudsen. Lasteskipet ble beordret til Bodø, der politiet skulle gjøre videre undersøkelser og avhøre mannskapet.
- LES OGSÅ: - Vårt skip har ikke kollidert
– Som å lete etter ei nål i en høystakk
Samtidig ble det satt i gang et stort apparat som skulle søke etter fiskeren. Et Orion-fly, to privatfly, redningsskøyte og flere båter fra Vesterålen deltok for å finne Knudsen.
Da det ikke lenger var noe håp for å finne den savnede i live, gikk redningsaksjonen over til et søk etter en antatt omkommet person. Politiet organiserte strandsøk med manngard, og søkte i lang tid, men uten noe resultat.
– Det er slik det er å være fisker, det er noe enhver fiskerfamilie vet. Å lete etter et menneske på havet er som å lete etter ei nål i en høystakk. Du må bare finne en måte å leve med på. At du aldri får en grav å gå til, sier Ragni.
- LES OGSÅ: – Vanskelig å finne savnede i sjøen
Tall fra politiet viser at to av tre som er antatt omkommet, blir funnet etter at det blir satt i gang søk.
Men det er svært vanskelig å finne personer som er omkommet på havet.
– Det handler om vær, strøm- og temperaturforhold. Hvilke klær den omkomne hadde på seg spiller også inn. Kanskje har vedkommende blitt med fartøyet ned til bunnen. Noen finner vi rett ved der båten har gått ned, mens andre blir funnet mange mil unna der ulykka har skjedd, sier politistasjonssjef Arne Hammer ved Bodø politistasjon.
De har ansvaret for søk etter antatt omkomne (SEAO) i Nord-Norge. Mens Rogaland politidistrikt har ansvaret for organiseringen av søk i Sør-Norge. Siden 2006 er 169 savnede er funnet ved hjelp av leteaksjoner støttet med midler av SEAO-fondet.
Men slik har det ikke alltid vært. Det var først i 2001 politiet fikk oppgaven med søk etter omkomne, etter at den tidligere stortingspolitikeren og hvalfangstforkjemperen Steinar Bastesen mistet sin fetter i et forlis på Vefsnfjorden.
Pårørende måtte betale for leteaksjon
– Da folk omkom på havet, opphørte leitinga i det øyeblikket det ikke lenger var sannsynlig at personen kunne være i live. Da var det å starte kronerulling eller bla opp selv. Det er ikke få nordmenn som ble sittende igjen med stor gjeld og ofte ikke noe resultat, sier Steinar Bastesen.
På starten av 1990-tallet hadde Norges Fiskarlag, Norges Fiskarkvinnelag og Norsk Sjømannsforbund og en rekke kystkommuner bedt staten om å påta seg oppgaven med å lete etter de som ikke ble funnet etter forlis.
Men ingenting skjedde før den daværende stortingspolitikeren for Kystpartiet plukket opp saken.
Bastesen fikk selv se hvor belastende og urettferdig det var for de etterlatte å måtte stå for søk etter de savnede.
– De fant båten etter min fetter, men de fant aldri ham. Jeg mente at det var en statlig oppgave å lete etter døde mennesker, sier Bastesen.
Det endte med at Kystpartiet inngikk en avtale med Arbeiderpartiet, og i 2001 var ordninga med et fond på plass.
– Ei våt grav var ei god grav
Redningsinspektør Tore Wangsfjord ved Hovedredningssentralen i Nord-Norge husker godt hvordan det var før 2001.
– De pårørende opplevde det som brutalt da søket ble avsluttet og presset på for at vi skulle fortsette å lete, sier Wangsfjord til NRK.no.
Det er Hovedredningssentralen som organiserer søk etter personer som er forsvunnet. Wangsfjord mener ny teknologi som blant annet ROV og miniubåter kan ha bidratt til en holdningsendring. Før politiet fikk oppgaven med å lete etter omkomne, kunne redningsmannskapene oppleve et tøft press fra de pårørende.
– Tidligere virket det som at folk her nord var innforstått med at ei våt grav var ei god grav. I dag virker det som om flere ønsker ei grav å kunne gå til, sier Wangsfjord.
Tror flere blir funnet nå
Politiets oversikt viser at siden 2006 har 169 personer blitt funnet ved hjelp av med midler fra fondet for SEAO (søk etter antatt omkomne), 88 personer i denne perioden er fortsatt savnet, til tross for søk.
Likevel tror politiet at det er en stor sjanse for at flere blir funnet etter at de overtok organiseringen av søk etter døde.
– Etter hvert som denne ordningen har gått seg til, har kvaliteteten på søkene økt. Det har igjen ført til at søkene oftere ender med funn. Vi har bedre kontroll på det som blir gjort der ute, og vi stiller strengere krav til firmaer som skal gjøre jobben og utstyret deres, sier SEAO-koordinator i Sør-Norge, Jannicke Johannesen.
Mistet arbeidskameraten i forlis
I slutten av mai er det ett år siden skipper Tony Lorentzen og Reidar Thue var ute med «Fjordgårdbuen» ved Mulegga i Troms for å dra blåkveitelina. Plutselig begynte det å blåse noe kraftig opp, og før både Tony og Reidar fikk trukket på seg overlevningsdrakten, begynte trebåten å synke.
– Jeg ble liggende tre kvarter i havet. Til slutt ble jeg berget av en annen båt. Mannskapet ombord hadde oppdaget vrakrester i havet, og ble mistenksom. Da de fulgte vrakgodset, fant de meg, forteller han til NRK.no.
Selv ser han på det som et mirakel at han er i live i dag.
– Nåla i høystakken får en ny betydning. Det er ikke enkelt å se et hode som stikker opp av havet i dårlig vær. Så all ære til Kurt Eriksen på Vannøya på «Birgitte», han har jeg å takke livet mitt for, sier Tony.
Men 59-åringen Reidar Thue overlevde ikke det tragiske forliset. Det ble satt i gang en stor leteaksjon for å finne Thue, og søndag 6. juni 2010 ble han funnet på 860 meters dyp ved trebåten som gikk ned.
Til tross for tapet av arbeidskameraten, er Tony er glad for det i Norge finnes ei ordning som dekker utgiftene og sørger for at Reidar ble funnet.
– Jeg var både familie, venn og kollega. Det betyr mye for meg og de etterlatte at vi fikk ei grav å gå til, slik at vi slipper å leve i det uvisse. Og jeg mener det er viktig at staten finansierer denne ordninga, for det er ikke alle de etterlatte som er like ressurssterk, og som i en sorgprosess har kapasitet til å organisere dette selv . Dette var ikke den første ulykka som har skjedd på havet, og det er nok neppe den siste, sier Tony.
Fortsetter som fisker
Til tross for den fatale ulykken har han ikke gitt opp arbeidet og livet på havet.
– Jeg tenker litt annerledes nå. Sikkerheten har et helt annet fokus, og vi tar flere forholdsregler når vi drar ut. Havet gir og tar, slik har det alltid har vært. Og de som ferdes på havet vet at det er en risiko med det, sier Tony.
– Men er det verdt det?
– Ja, det er et fritt og godt liv. Man får være sin egen herre. Det er mer en livsstil enn et yrke. Risiko finner man i alle yrker, det jo en risiko ved å kjøre bil. Man kan jo ikke stoppe å leve fordi man vet at det kan skje noe, man må bare ta sine forholdsregler og leve livet som vanlig, sier fiskeren.
Skulle ønske faren ble funnet
I Bodø har Ragni Knudsen hatt sitt fulle hyre med forberedelsene til sønnens konfirmasjon. Som tidligere frisør ringer venninner for å klippes, kaker skal bakes, og en mamma skal hentes.
På konfirmasjonsdagen skal faren hennes minnes, og hun har funnet fram bilder fra stunder familien hadde sammen.
Til tross for mange søk ble faren aldri funnet i etter forliset.
– For meg ville det betydd mye dersom pappa hadde blitt funnet. Da ville jeg endelig fått en reaksjon. Og den ville jeg hatt godt av, tror hun.
For selv etter to år har det ennå ikke gått skikkelig opp for henne.
– Min sorgreaksjon var litt spesiell. Jeg var den første som kom hjem, og måtte være den sterke. Alt medieoppstyret gjorde at jeg stod utenfor det hele. Slik er det ennå, det har ikke gått opp for meg at dette har skjedd, sier hun.
Likevel mener hun at familien har slått seg til ro med de svarene de fikk.
– Fordi et russisk skip ble mistenkt for å ha rent pappas båt i senk, ble det satt inn store ressurser for å finne båten. I tillegg fikk vi en svært utfyllende rapport fra Havarikommisjonen. Hadde det det ikke vært for disse omstendighetene, vet jeg ikke om det ville blitt satt inn så store ressurser for å finne båten, sier hun.
«Døde der han likte seg best»
Det ble aldri funnet noen spor etter sammenstøt med det russiske skipet. I rapporten fra Havarikommisjonen står det blant annet at sjarken «Marina» ikke var egnet til yrkesfiske, den hadde for dårlig stabilitet og for mye last på dekk.
For Ragni handler det nå om å huske faren for de gode minnene.
– Som sønnen min sa til min mamma, da sjokket og sorgen var på det verste; «må du huske på mormor, han morfar døde der han likte seg best å være». Det er ei fattig trøst, sier Ragni Knudsen.
Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.
