Brians (19) far ble drept 1. nyttårsdag: – Mitt liv må fortsette

1. nyttårsdag banker Brians mamma på døren til 19-åringen.

Inn i leilighet på Fauske kommer hun, stefaren, kommuneoverlegen og presten.

Beskjeden de har med seg kunne neppe vært mer sjokkerende.

Brians far og stemor er drept. Halvsøsteren er flydd til sykehuset i Bodø med knivskader.

Hans jevngamle stebror er død og siktet for hendelsene.

– Hvis jeg holder det inni meg gjør jeg det bare verre. Det er godt å prate om det. Jeg vet jeg trenger det, sier Brian til NRK.

Uansett hvor vondt livet blir er Brian krystallklar på én ting; han må fortsette å jakte egne drømmer.

Et godt menneske klarer å se forbi

De første timene i etterkant av beskjeden er tåkete. Ganske blankt, forteller Brian. Han husker at han gråt, og hvem som var rundt ham.

Ikke stort mer enn det.

– Kanskje et minutt minne fra tre timer.

De umiddelbare følelsene husker imidlertid Brian tydeligere.

Sorg. Sinne. Frustrasjon.

– Først og fremst var det vanskelig å forstå. Jeg følte et sinne. Et sinne mot det som hadde skjedd.

Men sinnet ble aldri rettet mot stebroren.

– Hvorfor kjenner du på sinne mot hendelsen, men ikke mot stebroren din?

Brian omtaler stebroren med fornavn, og sier han var en snill og omtenksom fyr.

– Det var ikke noe vondt i ham. Er man selv et godt menneske, så klarer man å se forbi. Alt er ikke bare svart hvitt.

– Motbydelig, skammelig og respektløst

Brian har mer familie i Straumen. I løpet av første nyttårsdag samler de seg hos besteforeldrene.

De har hus i nærheten av der tragedien fant sted.

Den kvelden får Brian første smakebit av det som skal bli en rekke av negative opplevelser med media. Noe han har snakket ut om i både VG og Saltenposten tidligere.

– Jeg husker ikke hvilket mediehus det var, men de sto med kamera og bil og blokkerte veien. Vi måtte helt konkret be dem om å fjerne seg slik at vi kunne komme forbi, forteller Brian og legger til:

– Dette skjedde flere ganger.

Før begravelsen var familien ifølge Brian enig om at det ikke burde være media med kamerautstyr i kirkerommet. Brian merket ikke noe selv under begravelsen, men da han kom hjem la han merke til publiserte bilder hos Avisa Nordland.

– Det første jeg så var et bilde fra innsiden av kirken under begravelsen. Så ser jeg bilde av meg selv der jeg akkurat har båret pappa ut i bårebilen.

– Jeg ringte til Avisa Nordland og ba dem slette bildene. Det bildet som var tatt inne i kirken var allerede sendt til trykken, så det kunne de ikke gjøre noe med.

I etterkant har Brian snakket med andre som var i kirken som la merke til både klikking fra kamera og tasting på datamaskin.

– At man våger å gjøre noe slikt når det er gitt tydelig beskjed i forkant om at familien ikke ønsker det forstår jeg ikke. Det er motbydelig, skammelig og respektløst.

Les også Faren etter Sørfold-tragedien: – Det er fortsatt mye å leve for

Vil ikke at andre skal oppleve det samme

Brian er klar på at han mener det er viktig at kritikken mot media kommer fram.

– Jeg føler meg må si ifra. Hvis ingenting blir sagt eller gjort så vil det bare fortsette. Da vil det gå utover flere, sier han og legger til:

– Det vil ende med tragedie om ikke media endrer hvordan de opptrer. Jeg kjenner selv at jeg ikke ønsker at noen andre skal oppleve det samme.

Generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø, skryter av ærligheten til Brian. Hun mener 19-åringens åpenhet vil bidra til økt refleksjon og læring.

– Det er alltid noe å lære av dem som har opplevd medienes søkelys på seg, skriver Nybø i en e-post til NRK.

Og siden jul har det vært flere krevende saker for norske mediehus.

Informasjonsbehovet er av og til viktigere

Noen uker etter Sørfold-tragedien ble søstrene Victoria og Katrine Nordli Korslund drept av sine egen far. Han tok også livet av 11 måneder gamle Emily Nordli Andresen, før han tok sitt eget liv.

Nok en sak der politiet ikke tror de vil finne et klart motiv, der identifisering og relasjon mellom ofrene ga mediehusene hodebry.

Like før påske skjedde det igjen. Politiet har siktet en 59 år gammel mann for drapet på kona og deres to barn, før han skal ha tatt sitt eget liv.

Kort tid etter hendelsen gikk flere mediehus ut med bilde og navn på den siktede mannen. Noe familien har reagert på.

Reidun Kjelling Nybø mener det er vanskelig å komme med en fasit for hvor grensen går for media i slike saker.

– I presseetikken må det gjøres vurderinger i hver enkelt sak. Det finnes noen grenser som vil være tydelige. For eksempel skal mediene unngå å informere om dødsfall før de pårørende er varslet, skriver hun.

– Men i mange sammenhenger vil det handle om å finne en balanse mellom hva offentligheten har krav på å få vite og hvor stort hensyn man skal ta til de som er tettest på det som har skjedd.

Nybø avviser at media gjør som de gjør for å få flest mulig lesere til sine nettsaker. Hun mener pressen ikke hadde gjort jobben sin dersom de ikke hadde fortalt om det som har skjedd.

– Pressens oppgave er jo først og fremst å fortelle om det som skjer i samfunnet – også om det som er vondt og vanskelig. At det er stor interesse for den journalistikken som lages, bør ikke fremstilles som noe negativt. Journalistikk har jo ingen verdi dersom det ikke når fram til et publikum, skriver hun.

– Samtidig så har pressen et stort ansvar for å vise varsomhet overfor dem som er rammet. Pressens etiske regler handler om hele den journalistiske arbeidsprosessen. Ikke bare det som blir publisert til slutt. Dette er journalister og redaktører vært opptatt av, og i redaksjonene foregår det mange etiske diskusjoner og avveininger i slike saker. Det må vi snakke mer åpent om også utenfor redaksjonene.

– Bør mediehus i Norge gå en runde med seg selv på hvordan vi dekker saker som dette?

– I redaksjonene foregår det kontinuerlig diskusjon og evaluering. At det kommer reaksjoner fra pårørende vil alltid være viktige bidrag inn i disse diskusjonene. Mediene skal lytte til ønsker og synspunkter fra de pårørende, men det er også viktig at det ikke er de som skal bestemme hva som skal publiseres.

Reidun Kjelling Nybø understreker at det er riktig at de pårørendes ønske vil telle mye i vurderingen til mediene.

– Men de pårørende er ikke redaktører og skal heller aldri pålegges den type ansvar. Av og til vil hensynet til offentligheten og det allmenne informasjonsbehovet telle mer.

Forståelig at det blir belastende

Avisa Nordland svarte Saltenposten i forrige uke.

Sjefredaktør i Avisa Nordland, Stig Jakobsen forteller at de hadde fått tillatelse av prosten til å ta et bilde fra kirkerommet som viste kun bakhodene på dem som var til stede på lang avstand.

Når det gjelder bildet tatt av bårebilen utenfor kirka, vurderte de det slik at bildet var tatt på såpass lang anstand at ingen kunne bli identifisert.

– Som nevnt til Saltenposten og VG, fjernet vi det bildet etter ønske fra Nordhei, skriver Jakobsen i en e-post til NRK.

– Brian beskriver oppførselen som motbydelig, skammelig og respektløs. Hvordan kommenterer du det?

– I en sak som så til de grader har fått offentlig oppmerksomhet, er det forståelig at det kan virke sårt og belastende for de pårørende at medier skriver om dette. Vår oppgave er å informere, og det ønsker vi selvsagt å gjøre uten at noen føler seg trampet på. Bildet fra kirkerommet var fullstendig i tråd med det som på forhånd var avtalt. Det ble også utvist større forsiktighet enn det som har vært vanlig for pressen ved lignende begravelser, skriver Stig Jakobsen.

– Familien har ønsket minst mulig presse rundt Sørfold-drapene, og vi har tatt langt mer hensyn og vist større skånsomhet enn det som er vanlig i slike tilfeller. Brian uttrykte til VG at han hadde reagert på TV-kameraer utenfor huset, som jeg antar tilhørte noen i riksmedia. Flere av de landsdekkende avisene og TV-kanalene var der, inkludert NRK, så det ble nok mye for familien. At informasjonsbehovet, i et slikt tilfelle, kommer i konflikt med ønsket til de pårørende om mest mulig ro i en slik situasjon, er forståelig. Det betyr imidlertid ikke at mediene under ingen omstendigheter skal kunne informere om en slik dramatisk hendelse. Korrekt informasjon rundt en slik sak er viktig, blant annet for å unngå at mistanke blir rettet mot feil person.

– Brian kritiserer journalisten som angivelig tastet høylytt på tastaturet i kirkerommet. Hvordan kommenterer du det?

– Journalisten vår brukte bærbar PC under dekking av begravelsen, slik det har vært vanlig i slike tilfeller. Vi får bare beklage hvis jobbingen virket forstyrrende, og det får vi ta lærdom av.

Videre skriver Jakobsen at han kommer til å ta personlig kontakt med Brian Grundvold Nordhei etter påske.

– Vi har forsøkt å dekke en sak med stor offentlig interesse uten at dette skulle føre til ytterligere byrde for de pårørende. Det er bare beklage at det likevel har blitt det.

For Brian Grundvold Nordhei handler det nå om å fortsette livet.

Drømmer om fremtiden

Han var ikke ferdig med videregående da tragedien rammet ham.

Langt mindre ting har vippet 19-åringer av pinnen, men Brian sier det er svært viktig for ham å fortsette eget liv.

– Det ble en liten pause fra skolen, men nå er jeg tilbake på fulltid og er fast bestemt på at jeg skal klare dette skoleåret.

Han går nå påbygg slik at han skal kunne studere til neste år. Da er drømmen sykepleie ved Nord universitet i Bodø.

– Det føles litt hardt å si, men jeg har et liv jeg må ta vare på. Jeg har kjæreste, familie, venner, leilighet og katt. Det er mye å ta vare på.

– Du er 19 år. Mange, både eldre og yngre, ville nok slitt lenge før de klarer å tenke fremover. Hva er det du gjør som får deg til å tenke på fremtiden?

– Jeg vet faktisk ikke selv. Jeg tror på jeg er innstilt på at hvis ikke jeg kommer meg opp av senga og får dagen i gang så kommer jeg til å grave meg lenger ned, svarer Brian og avslutter:

– Da kommer jeg ingen vei. Livet og utdanning må fortsette. Og jeg må ta vare på de rundt meg.