Et nyttårsmareritt

– Jeg er på vei. Jeg kommer.

Torbjørn er tydelig i telefonen til sin 16 år gamle datter.

Torbjørn klamrer seg til håpet.

– Det trenger jo ikke å være sånn, tenker han.

– Det er ikke sikkert at alle er døde.

Nyttårsfest og sydentur

Bare timer i forveien snakka han med sin 19 år gamle sønn.

De er begge enige om å høres dagen etterpå for å fortelle hverandre om kveldens nyttårsfeiring, men nå må sønnen hoppe i dusjen.

Etter å ha feira jula hos pappa i Vesterålen, er sønnen nå hos mamma i Straumen i Sørfold kommune.

Der bor han sammen med mamma Elin, stefar Terje, lillesøstera på 16 år og halvsøstera på 11.

De skal få gjester for å feire et nytt år. I jula har 19-åringen snakka mye om sydenturen han skal på for å besøke besteforeldrene.

Det var sånn det nye året skulle starte.

Det skulle ikke starte med blålys og politifolk utenfor det grå huset.

Telefonen fra badet

Men så ringer altså telefonen til Torbjørn altfor tidlig. Det nye året har ikke rukket å bli seks timer ennå.

Torbjørns datter på 16 år ringer fra badet. Hun har låst døra.

– Hun fortalte meg i grove trekk hva som hadde skjedd. Politi og helse var kommet fram til huset, og kommet inn.

I etterkant har politiet tegna opp de dramatiske minuttene etter at gjestene forlot nyttårsfesten i Sørfold.

Klokka har akkurat passert 04.30 når Torbjørns 19 år gamle sønn går inn på rommet til mora og stefaren.

Ifølge politiadvokat Kristine Pedersen dreper han stefar Terje Åsheim Nordhei med kniv.

Politiet mener videre at det oppstår kamp mellom 19-åringen og hans egen mor. Kampen ender med at mamma også blir drept.

I naborommet sover 19-åringens halvsøster på 11 år. Hun våkner og kommer inn på foreldrenes soverom, hvor også hun blir angrepet av storebror.

I etasjen under våkner 19-åringens lillesøster av bråket. Når jenta kommer opp i overetasjen der de andre befinner seg, får hun kontakt med storebroren sin.

Hun prater litt med ham, før hun løper etter mobilen slik at hun får ringt 113. Deretter låser hun seg inn på badet.

Der blir hun til politiet kommer.

Siktet for drap

Huset med blå julelys og et huskestativ i solid tre i den nedsnødde hagen er blitt et åsted.

Politiet henger plast foran vinduene. Sperrebåndet blokkerer innkjørselen opp til garasjen, den store røde julestjerna lyser fortsatt i stuevinduet.

Når Torbjørn kommer fram til Sørfold prøver ikke politiet å pakke inn det som har skjedd.

– De kunne ikke gjøre det på en annen måte enn å fortelle det som det var. Men de var flinke. Jeg synes de formidla det ok, de kunne ikke ha gjort det noe bedre.

– Fikk du vite da at sønnen din var sikta for drap?

– Ja, det gjorde jeg.

– Hva tenkte du da?

– Det var veldig overraskende. Det kunne jeg aldri ha sett for meg. Jeg hadde mange tanker i hodet, men den tanken streifa meg ikke.

Teamet som betyr alt

– Det har vært en alvorlig hendelse i kommunen som er dypt tragisk.

Ordfører Kolbjørn Mathisen snakker lavt. Stemmen skjelver. Midt i foajeen på rådhuset har de rulla ut et lite, hvitt bord. Det er under et døgn siden nødetatene rykka ut til eneboligen fem minutter kjøring unna.

I etasjen under har kommunen åpna opp dørene for folk som trenger noen å snakke med.

– Jeg oppfordrer alle til å vise medmenneskelighet i denne triste situasjonen. Vi er en liten kommune der alle kjenner alle, sier Mathiesen og informerer om at kommunen har satt krisestab.

Det inkluderer psykososialt kriseteam.

Et ord som dukker opp i de fleste slike saker. Men hva er egentlig et kriseteam?

For Torbjørn og familien har det betydd alt.

Hjerterom og husrom

Den yngste jenta i huset, hun på 11, er flydd til sykehuset i Bodø med alvorlige skader.

Torbjørns datter, 16-åringen som meldte fra, kom fysisk uskadd fra det hele. Nå er hun sammen med pappa og hans kone Åsta.

Men hvor skal de bo?

Huset i Straumen er sperra av.

En politibil står i oppkjørselen. Bilene med journalister kjører jevnlig forbi for å se om det er noe aktivitet bak plasten i vinduene. Folk med og uten hund tar kveldsturen forbi.

Noen tenner lys.

Ei som jobber i kriseteamet i Sørfold åpner hjemmet sitt.

– Vi flytta inn i deres hus, jeg, jentungen og kona mi. Vi ble tatt godt vare på.

Der blir de boende de to første døgnene. Der får de muligheten til å være sammen med de andre pårørende.

Huset ligger landlig til. Litt unna pressekonferansene og bilene med journalister.

– Opp i all galskapen så var det veldig fint. Vi kjørte av gårde, kom oss unna det verste av presse og slike ting. Det var jo noen som hang på. Men vi kom oss bort fra det. Vi fikk ro der.

Gjestfriheten stopper ikke i Sørfold.

De eneste som smiler

3. januar flytter Torbjørn og familien inn i huset til svigerfamilien i Bodø.

Der blir de boende i flere uker.

– Vi fikk disponere huset deres. Det var sentralt i Bodø, og ble et fristed for oss. Litt unna alt annet. Vi bodde godt der, og vi var sammen. Alle i kjernefamilien, så å si. Det var veldig bra.

Det er nå kriseteamet i Bodø kommer på banen.

– Det var akkurat som at de visste nøyaktig når de skulle ta kontakt, sier Torbjørn.

Kanskje gjorde de det?

Atle Dyregrov er spesialist i klinisk psykologi og en av grunnleggerne av Senter for krisepsykologi i Bergen. Han har lenge latt seg imponere av hva kriseteamet i Bodø får til.

– De gjør en enestående jobb, sier Dyregrov.

De fleste kommuner har et kriseteam de kan aktivere når det skjer noe dramatisk, men langt fra alle kriseteam fungerer optimalt.

– Noen ganger fungerer det godt, andre ganger er det nesten mer en belastning for de pårørende, sier han.

– Men i Bodø har de vært veldig opptatt av å holde seg faglig à jour. De er flinke til å samarbeide på tvers av etater. Blant annet har de inkludert politiet som en del av teamet. Så på mange måter har de greid å få til det mange strever med: Samarbeid på tvers av både kommunegrenser og på tvers av etatsgrenser.

Lena Karlson i kriseteamet i Bodø forteller en liten anekdote. Om ei jente som har fått hjelp av dem.

– Hun likte så godt når kriseteamet kom på besøk, fordi vi var de eneste som smilte når vi kom.

Bowling og smågodt

I kriseteamet spør de ofte om en klem ganske tidlig i møte med menneskene de skal hjelpe.

– Det blir gjerne en lang og litt fast klem, sier Lena.

Det er hun og Børre Lekang fra kriseteamet som har hatt tettest kontakt med Torbjørn og familien.

Teamet de er en del av består av 21 personer. Nærmest håndplukka på grunn av sin kompetanse, i tillegg til prest og representanter fra politiet.

– Alle har lang erfaring med å bistå kriseutsatte, og er valgt inn på bakgrunn av egen motivasjon, faglighet og egna kompetanse, sier lederen i teamet, Marit Lund Hansen.

I tillegg til arbeid med pårørende i egen kommune, hjelper de kriseteamene i småkommunene rundt Bodø.

– Ei krise har ikke kontortid. Man vet aldri når man blir kalt ut på oppdrag, og ikke hva en møter. De som jobber i kriseteamet må omstille seg fra sin ordinære arbeidssituasjon til et kriseoppdrag på kort tid.

– Det er viktig å vise forståelse, tåle og romme reaksjonene, og å stå sammen med dem i smerten, sier Hansen.

Ofte handler mye om å gi de pårørende hjelp til å håndtere og strukturere hverdagene etter en krise. Gjerne planlegge dag for dag. Legge en plan for hva som skal bli sagt på arbeidsplassen, på skolen, til venner og media.

De pårørende trenger hjelp til å håndtere følelser, uansett hvor mørke og håpløse de er.

Men Lena i kriseteamet sier de også tenker på andre behov.

– Vi minner også på at man må spise, drikke og å få litt frisk luft. Helt grunnleggende behov som er viktige å sørge for når verden har rast sammen.

Etter tragedien natt til første nyttårsdag spiller familien til Torbjørn blant annet bowling. De er i en gymsal.

I huset til svigerfamilien i Bodø er det en stor sofa ved TV-en. Klokka 20 hver kveld stenger Torbjørn og familien de vonde tingene ute.

De finner frem smågodt, «Farmen» og «Mesternes mester».

– Serier vi plutselig begynte å følge med på. Det var veldig bra. Vi kosa oss da, vi gjorde det. Vi hadde det fint sammen, forteller Torbjørn.

Sånne avbrekk er viktig, sier Lena Karlson.

– Glede og latter er tillat. Man trenger pause fra sorgen.

– Det er viktig å være sammen med mennesker som gjør deg godt. Tillate seg å ta pauser fra sorgarbeidet.

Syning og fantasier

Like viktig som pauser fra sorgen er det å forsone seg med det som har skjedd, forklarer Lena.

Derfor la kriseteamet, med hjelp fra begravelsesbyrået, til rette for ei syning i kirka på Fauske.

Tre kister med lokket av.

Torbjørn forteller at ungene først var usikre på om de ville se de døde.

– På et tidspunkt var de skeptiske til det. Men de var godt forberedt på det de skulle komme til. Og etterpå ønsket de å være en del av det. Den første, den andre, den tredje, den fjerde, alle ble jo med.

Torbjørn beskriver det som ei fin stund.

– De var alle sammen med inn. Jeg tror det var veldig bra for mange ting. Ikke minst, som de sjøl sa etterpå, at de var litt mer forberedt på begravelsen.

Kriseteamet forberedte ungene godt på det som skulle skje på syninga.

– Vi forteller hvordan de døde ser ut, hvordan de ligger, at de er kalde, at du kan ta på dem, at du kan legge en hilsning i kista hvis du ønsker det, forteller Lena Karlson.

De forteller videre til barna at det kan hende at de voksne gråter. At de ikke trenger å gå helt bort til kista hvis de ikke vil.

– Så fikk de stille spørsmål, slik at de fikk forstå at de faktisk er døde.

– Det skapes mange fantasier i et barnehode. Og fantasien kan noen ganger være verre enn virkeligheten.

Ei syning kan hjelpe ungene til ikke å ha vonde fantasier i etterkant, forklarer Lena.

– Så det å få se at den som er død ligger fredelig og stelt i en kiste, det kan være sterke inntrykk. Men også fint.

De visste det kom til å bli en begravelse med veldig mange mennesker.

– Så det å få en stund alene med de døde, uten at man har blikket fra 600 personer i kirka på seg kan være bra.

– Hvorfor er det så viktig?

– Det er jo for å få den stille stunden til å ta farvel, og til å forstå at dette har virkelig skjedd.

Etter syninga ble det pizza, sjokolade og kaffe som kriseteamet på Fauske hadde ordna med.

– Da er det viktig å gjøre noe hyggelig i lag som kan løse opp i det vanskelige.

– Kan ikke ha vært seg sjøl

For dem som jobber i kriseteamet er det også viktig å formidle håpet om at det går an å få et godt liv etter ei krise.

Sorg og savn kan leve side om side med følelsen av mening og mestring.

– Familie, venner, drømmer for framtida og tida vil jobbe for dem, slik at de kan lære seg å leve med tapet, sier Lena Karlson.

Behovet for informasjon er også viktig. Også i Sørfold-tragedien er spørsmålene mange.

Politiet har ikke klart å avdekke hva som var årsaken til at Torbjørns 19 år gamle sønn tok livet av stefar, mamma og seg sjøl. Med de to søstrene i huset.

– Han kan ikke ha vært seg sjøl, sier Torbjørn i dag.

Selv om de tydelige svarene uteblir, har kriseteamet bidratt til at familien forstår mer rundt det som skjedde.

– Men det er ingen av oss som har gått rundt i ettertid og vært redd. Ikke engang de som var midt opp det, sier Torbjørn.

– De har heller ikke vist noe bitterhet mot broren sin. Heller tvert imot.

Slik lød også melodien da de tre døde skulle begraves.

Egne kranser til 19-åringen

De hvite kistene står fremst i Røsvik kirke tirsdagen Elin, Terje og Torbjørns sønn blir gravlagt. Kirka er full.

11-åringen som ble flydd til sykehus noen uker tidligere, sitter ved siden av storesøster helt fremst, i et blomstrete skjørt.

I havet av blomsterkranser er det flere som kun er til 19-åringen.

I minneordene blir han beskrevet som en person man alltid visste hvor man hadde.

– Ingen forstår noen verdens ting av hvorfor det skjedde, sier Torbjørn i dag.

– Er du redd for minnet hans etter det som skjedde?

– Selvfølgelig tenker du på det. Men på samme tid vet alle som kjente ham hvem han var. De sier det samme.

– Jeg har ikke hørt noen si et eneste dårlig ord om ham.

At Torbjørn står oppreist på den måten som han gjør i dag, overrasker han sjøl.

– Men samtidig tror jeg vi mennesker er skapt på en måte som gjør at vi mobiliserer når krisa er der. Det er bare å se på verdenssituasjonen, og alt du ser på nyhetene fra andre steder, hva de må gå gjennom. Så du har ikke noe valg.

Mye av æren gir han til familien sin. Et godt team, som han kaller det. Ved hjelp av kriseteamet i Bodø, Fauske og Sørfold har de fått noen verktøy som gjør dem rusta til å stå sammen i sorgen og i hverdagen som kommer.

Særlig gjelder det for barna som står igjen.

– Mye å leve for

– Jeg tror de har følt tryggheten i at de kan spørre om hva som helst. Det gir dem muligheten til å uttrykke seg.

Han håper at familiens opplevelse kan være med å understreke viktigheten med et velfungerende kriseteam i enhver norsk kommune.

– Jeg tror et godt kriseteam er viktig for hvordan utfallet blir for de etterlatte. Og det synes jeg politikerne som bevilger penger skal tenke på. De kan sjøl være de neste som trenger hjelp. Du vet ikke hva et kriseteam betyr, før du sjøl står oppi ei krise.

– Hvis du ser framover, Torbjørn, hva ser du for deg?

– Jeg tenker at livet må gå videre. Du må lære å leve med det som har skjedd. Også må vi bare ta vare på de gode minnene vi har. Ta godt vare på hverandre, vi som er igjen.

– For det er mye å leve for?

– Det er veldig mye å leve for.