Geirfuglens grufulle skjebne

Geirfuglen var så full av olje at den brant godt. Den levde på holmer og øyer helt til mennesker begynte å fyre med dem, koke dem og fylle putene sine med fjær.

Den var en av våre største sjøfugler, over 80 centimeter høy, og vi får aldri se den igjen. Det sørget sjøfolk og zoologer for, på grusomt vis. Geirfuglen ble jaget ombord i store skip. Den ble brent, spist eller stilt ut på museum – til det ikke var en eneste en igjen i live.

Denne historien starter for 168 år siden og går bakover i tid. Den handler om en ung mann i Vardø som ikke visste hva han skjøt, om det siste egget som ble tråkket i stykker på Island og om hensynsløs nedslakting av sjøfugler på Newfoundland.

Historien handler også om to andre sjøfugler som vi snart har utryddet fra Norge.

Skuddet i Vardø

En skikkelig ruskete vårdag i 1848 rodde 25-åringen Lauritz Odin Brodtkorb ut i Reinøysundet ved Vardø. De var fire kamerater i robåten. Bare fuglekoloniene på Reinøya og Hornøya skilte dem fra det tøffe Barentshavet.

De fire i båten fikk øye på fire merkelige fugler som holdt sammen.

Lauritz Odin Brodtkorb fyrte av et skudd og traff en av fuglene midt i den hvite flekken mellom øyet og nebbet.

Fuglen Lauritz Odin drepte var større enn en alke, forklarte 25-åringen senere. Så vidt han kunne erindre var de store fuglene svarte på hodet og ryggen.

Kameratene la også merke til at fuglene hadde så små vinger at de ikke kunne fly.

Var det en av verdens siste geirfugler han hadde skutt?

Hadde han utryddet geirfuglen fra Norge?

Muligheten holdes fremdeles åpen, selv om det var andre som hadde større skyld.

Den unge vardømannen beskrev i brev til zoologen Robert Collett hva som skjedde:

«Den dag jeg skjød Fuglen, blæste en Storm af Syd, saa Vandet var adskilligt oprørt med Strømskavl, hvilket bidrog til, at vi ikke fikk betragte Fuglen nøie.»

Han skrev videre at han, der og da, ikke la merke til hvordan nebbet så ut. Da kameratene kom til land var fuglen ødelagt av blod og ble derfor kastet. Et par dager senere var han ute og så etter de tre andre fuglene, men så ingen.

Dersom det virkelig var en geirfugl Lauritz Odin Brodtkorb skjøt, så kan han nok ikke lastes for å ha utryddet fuglen. Han visste trolig ikke hva han gjorde.

De siste på Eldey

Fangstmennene som fire år tidligere, 3. juni i 1844, rodde målbevisst mot Eldey på sørvestkysten av Island, visste derimot godt hva de gjorde. De var ute for å fullbyrde et bestillingsdrap.

Det var fullt av alker og lomvier på Eldey denne junidagen. Stedet var et samlingssted for sjøfugler, men dagen ble skjebnesvanger for én art.

Mennene gikk i land og fikk øye på akkurat de fuglene de var ute etter.

Det var bare to av dem. De var lette å fange, og mennene vred halsen om på dem.

Dette var siste gang det med sikkerhet ble drept geirfugl som ruget på et egg. Geirfuglen la kun ett egg i året, og egget var minst like sjeldent som fuglene. Fangstmennene fikk utbetalt skuddpremie for fuglene og geirfuglegget kunne gitt dem en ekstra slump penger, men ved et uhell trampet en av mennene egget i stykker.

Ved Zoologisk museum i København stirrer fire geirfugløyne ut av et glass med skrukork. Både øynene, tungene, innvoller og andre bløtdeler fra de to siste geirfuglene på Island ligger lagret på sprit. Fuglene fra Eldey ble flådd og også skinnene ble sendt fra Island, men ingen vet hvor de ble av.

I et låst skap på Naturhistorisk museum i Oslo står det en hel utstoppet geirfugl. Den eneste i Norge. Den er en av rundt 80 fugler som ble drept for å sikre verdens zoologer, museer og samlere et eksemplar før fuglen ble utryddet.

– Ja, de siste hundre årene av artens historie er bisarr, sier zoolog og førsteamanuensis Anne Karin Hufthammer ved Universitetet i Bergen.

Hufthammer holder orden på den norske samlingen av geirfuglbein. I gule arkivskuffer og to store pappkasser har hun til sammen 450 bein fra geirfugl.

– For meg betyr geirfuglen ganske mye, forteller zoologen som har studert geirfuglen i hele sitt forskerliv.

– Den var den mest spektakulære fuglen på den nordlige halvkule i og med at den ikke kunne fly. Og så var den en veldig dyktig svømmer som levde mesteparten av livet i vann. Den eneste tiden den hoppet på land var i hekketiden, på samme måte som pingvinen, forteller Anne Karin Hufthammer.

Hun har bilde av geirfuglen på kontorveggen og fascineres av at den er vekke. Zoologen snakker om det nesten uforståelige i historien om geirfuglens skjebne.

– Tenk at det var naturviterne som virkelig var med på å ta knekken på de siste!

I dag iverksettes det gjerne vernetiltak når noe er truet av utrydding, men før var det motsatt.

Selv om fiskere og fangstfolk drepte og solgte fugler til zoologer på 1800-tallet, så startet den virkelig store råskapen noen hundre år tidligere.

Massakren på Funk Island

Da Europa oppdaget Amerika, oppdaget sjømenn også for alvor geirfuglens verdi. Portugisiske og baskiske fiskere fant store kolonier av sjøfugl på øyene ved de rike fiskebankene rundt Newfoundland.

Geirfuglen var feit og kjøttfull. Etter hvert fråtset fiskere og sjømenn fra mange land i det som virket som en utømmelig matkilde. En voldsom nedslakting av geirfugl startet på 1500-tallet.

Tonnevis med geirfugl ble saltet ned og fylte båt etter båt, men sjøfolkene kokte og spiste dem også på stedet. Fuglene var en populær avveksling fra fisk som proviant. Fuglen var dessuten så full av olje at den kunne brukes som brensel.

– Fordi den ikke kunne fly var den et lett bytte. Geirfuglene ble jaget over landgangen og ombord i seilskipene i store flokker, sier Anne Karin Hufthammer.

– Sjøfolk tok med seg levende fugler som fersk proviant til seilasen videre.

Særlig etter at det ble populært med fjær i puter og dyner økte nedslaktingen.

Rovdriften foregikk uten motforestillinger i 250 år. Etter hvert som bestandene minket samlet geirfuglene seg på en øy utenfor Newfoundland, Funk Island. Eller pingvinøya, som den også ble kalt.

Fuglene var nesten utryddet før noen reagerte. Borgermesteren i hovedstaden på Newfoundland truet med piskeslag for den som tok egg og fjær. Trusselen hjalp ikke, for det var store penger i geirfuglen.

Like før år 1800 stoppet nedslaktingen av seg selv. Da var det ikke en eneste geirfugl igjen på Funk Island.

Verdens siste sikre observasjon av levende geirfugl skjedde på Newfoundlandsbankene i 1852.

Fra mange til null

I pappeskene til Anne Karin Hufthammer på Universitetet i Bergen ligger det geirfuglbein som er mye eldre enn fuglene som døde på Funk Island. Det eldste beinet i samlingen er fra slutten av forrige istid og er nesten 14 000 år gammelt.

Geirfuglen var vanlig langs hele norskekysten etter istiden, men de ble etter hvert færre og for cirka 1500 år siden var det få igjen.

– Jeg tror ikke arten hadde overlevd uansett, sier zoologen.

Hun forteller om det norske landskapet som gjennom tusenvis av år har endret seg. Landet steg og de ytterste holmer og skjær, der geirfuglen hadde fått være i fred, ble landfaste. Da kom det oter og rev og stakk av med eggene.

– Sjøfuglene er biologiske vesener som har levd i millioner av år. Vi mennesker har ingen rett til å bestemme for våre etterkommere at vi kan utrydde arter i løpet av en generasjon eller to, sier Anne Karin Hufthammer.

De neste artene som kan dø ut

I fuglefjellet på Hornøya ved Vardø er det foreløpig et yrende liv med mye skrik og skrål.

– Men det var mye mer liv og leven her før, sier sjøfuglforsker Rob Barrett.

70 000 fugler hekker nå på Hornøya, og få vet mer om livene deres enn professoren fra Tromsø Museum. Han har talt sjøfugler her siden 1980-tallet, og sett sjøfuglbestandene stupe.

Det var i sundet rett innenfor Hornøya at Lauritz Odin Brodtkorb muligens skjøt en av de siste geirfuglene for 168 år siden. Rob Barrett frykter at enda to arter snart forsvinner fra norskekysten. En av dem er geirfuglens nærmeste slektning, lomvien.

De svarte og hvite lomviene med det spisse nebbet kommer flaksende langs fjellveggen med en enorm fart. Vingene freser som små sidepropeller når fuglene kommer inn for landing.

I Norge har lomviene status som «kritisk truet» på rødlisten for utrydningstruede arter. Måkefuglen krykkje og flere andre sjøfugler er «sterkt truet».

Krykkjene er i kraftig tilbakegang rundt hele Nord-Atlanteren. Og det går fort. Bare her på Hornøya har bestanden gått fra 21 000 til under 7000 par siden 1980-tallet.

– Før i tiden, da geirfuglen ble slaktet ned og helt utryddet, visste ikke folk bedre. Det var bare slik det var. Og det gikk galt, sier Rob Barrett.

Professoren forteller om dagens forskning som viser at det er mange andre grunner enn jakt og eggsanking som fører til de voldsomme kollapsene i sjøfuglkoloniene.

I Norge har sjøfuglbestandene gått tilbake med 30 prosent de ti siste årene. Årsaken er sammensatt. Det forskes både på mattilgang og på klima- og miljøendringer, men det er ikke enkelt å finne svar. Det finnes ikke én fasit.

Matmangel er én årsak. Finner ikke sjøfuglene nok lodde, sild eller annen mat på havet – til rett tid, dør ungene i reiret.

– Globalt er nok innføringen av fremmede arter den største trusselen. Minken gjør stor skade, men også røyskatt, mus, rotter, ja til og med katter og griser dreper sjøfugl i mange kolonier. Og mennesker som utnytter og ødelegger naturlige leveområder for sjøfugl, sier Rob Barrett.

– I Norge er også havørnen en stor trussel nå. Bestanden har økt mye siden fredningen i 1968, og de store måkene og ravnen, fuglefjellets eggtyver, får fri bane når havørnen skremmer opp lomviene og de stuper ut fra fjellet i redsel.

I fugleborettslaget på Hornøya er det aldri stille eller kjedelig. Ingen andre steder i Norge kommer turister og fotografer tettere på sjøfugler enn her. Lukten er intens. Fuglemøkk og sjøluft i en herlig blanding.

Fra krykkjereirene stikker små nøster hodene sine frem. De vokser for hver dag. Snart skal ungene som ikke sulter i hjel, eller blir spist av stormåkene eller ravnen, forlate reiret og dra ut på havet.

Rob Barrett er bekymret:

– Det er en fare for at det ikke er en eneste krykkje igjen langs norskekysten om 50 år.

Det kan være vanskelig å forstille seg et taust fuglefjell.

Den tanken slo nok ikke dem som vred halsen om, fyrte og kokte, eller la de siste geirfuglene på sprit.

Kilder:

• Den første pingvin, NRK Ut i naturen, 5. november 1998
• Nogle bemærkninger om Alca impennis i Norge, av R. Collett, 1907
• Sjøfugl i Norge 2015, Resultater fra SEAPOP-programmet
• Wikipedia