Mari (15) går Norge på tvers helt alene

Når hun kommer til Dalsfjorden i Volda har hun vondt i beina. Det siste stykke har vært på asfalt. Heldigvis skinner sola. For det har vært mye regn, hagl og snø, og mange netter i våt sovepose.

Mari Qviller (15) fra Elverum går Norge på tvers. Hun begynte ved Femunden og målet er Vestkapp. Dovrefjell og Tafjordfjella er hun ferdig med og nå er hun på vei til Åheim. Målet, som er Vestkapp, tror hun at hun når i løpet av noen få dager.

– Godt å komme seg vekk fra stress

Moren var skeptisk da hun lanserte ideen. Men i vinter gikk hun i snøstorm med pulk og sekk fra Gjendesheim til Glittertind i Jotunheimen sammen med faren.

– Da jeg klarte det, mente han at jeg ville klare dette også.

To mobiltelefoner med forskjellige abonnement, og GPS-tracker gjør at foreldrene kan holde rede på hvor hun er.

– Det er betryggende for dem.

– Men hvorfor ville du gjøre dette?

– Når man er femten så kjenner man veldig mye forskjellige folk, og det er veldig mye press som gjør at man blir veldig stressa. Da er det godt å komme seg vekk fra infrastrukturen bruker jeg å si, smiler hun.

I tillegg hadde hun lyst å se mer av fjorder og fjell.

– I Elverum er det bare skog, så å komme hit til det mange omtaler som Norge, er veldig fint.

Møtte moskus

I løpet av turen har hun hatt mange opplevelser.

Men det mest spesielle var å møte moskus på Dovrefjell.

– Jeg hadde hund, og moskusen hadde fire kalver. Det var litt skummelt. Da måtte jeg bare hoppe ut i grøfta og gå i en stor halvsirkel rundt.

Men hun har ikke følt at hun har vært i noen fare i løpet av turen.

– Jeg hadde følt meg mer utrygg alene i en storby. Det er jo gjerne mennesker som er farlig, ikke bjørn.

Hunden måtte gi opp på Dovrefjell, og ble hentet av foreldrene. Så resten av turen har hun tatt helt alene. Men selv om turen har vært lang har hun ikke angret.

– Borti veien her var jeg sliten, men da så jeg noen niser, og da var det greit.

Kommer til å gråte på Vestkapp

Femtenåringen legger vekt på at det er viktig at man er forberedt før man legger ut på en slik tur. For det er en prøvelse fysisk og psykisk. Og hun innrømmer at hun nå gleder seg til hun er fremme.

– Jeg er egentlig ikke noe følelsesmenneske, men jeg tror jeg kommer til å gråte når jeg står på Vestkapp.

– Når jeg er fremme kan jeg glemme det som var vondt, og bare tenke på hvor kult det var. Det blir veldig deilig, sier hun.