– Jeg kikket ut av vinduet og i plommetreet, og der satt det en hvit skjæreunge, sier Meier Hurlen som bor i Romsdalskommunen Vestnes.
Sammen med den satt en skjæreunge med mer typiske farger i fjærdrakta.
– Litt lenger utpå ettermiddagen hadde skjæreungene fått en bror eller søster til, for da var det to hvite skjæreunger der. Og nå går de og rusler rundt i hagen her.
Meier Hurlen la fort merke til at de ikke var så redd folk og han fikk komme ganske nært for å ta bilder av dem. Å være så tett på er en spesiell opplevelse, sier han.
John Meier Hurlen synes det var gøy å få hvite skjæreunger inn i hagen sin.
Foto: privatHan håper på at de forblir i området.
– De er kanskje mer utsatt for angrep fra andre fugler, og kanskje mobbing, så det blir spennende å følge med på. De er annerledes, og du vet hvordan det er i samfunnet ellers. Det er ikke greit å være annerledes.
Skjæreungene har siden Meier Hurlen oppdaget dem, fortsatt å oppholde seg i hagen hans.
Foto: John Meier Hurlen– Kan være mer utsatt
Ornitolog Alv Ottar Folkestad, forteller at den hvite fargen skyldes det som kalles leukisme, altså en medfødt tilstand hos dyr som fører til redusert pigmentering. Dyret blir dermed lysere og kan ofte være delvis eller helt hvit.
Alv Ottar Folkestad har forsket på fugler i en mannsalder.
Foto: Olaug Bjørneset / NRK– Før kalte man det gjerne albino, men da har fuglen som regel total mangel på fargestoff, men i de fleste tilfeller nå ser vi at det er pigmentering på nebbet og på beina.
Folkestad sier at det kan stemme at fugler som ser annerledes ut har en litt større sannsynlighet for å bli angrepet av rovdyr fordi de er lettere å få øye på.
– Det har sammenheng med at det er mye lettere å fokusere på en ensfarget fugl blant de i svart og hvitt, så de trigger nok lettere rovfugl.
Likevel er flere hvite skjærer som har levd i mange år.
– Et lite handikap er det, men det ser ikke til at det går utover levelysten deres.
Et sjeldent syn
Ifølge ornitologen er slike hvite skjærer sjeldne, men de siste årene har flere og flere av dem dukket opp i Møre og Romsdal.
I Ålesundsområdet spesielt har skjærer med slike fjærdrakter blitt observert oftere enn andre steder i landet. Fordi pigmentfeilen er arvelig, mener Folkestad at det tilfeldig at man ser flere av dem her enn i resten av landet.
– Det har tydeligvis festet seg en arvelig betinget leukisme som resulterer i hvite skjærer. Det er interessant, for som regel så ser du bare en, og så går det 20–50 år før du ser en annen.
Fine er de nå, men skikkelig elegante blir de i alle fall når de blir voksne, sier han.
For John Meier Hurlen, var den fjærkledde overraskelsen flott.
– Det var spesielt. Jeg følte litt lykke, for det var i min hage, ler han.
