Morten og Pål sitter i garasjen og prater foran kamera.
Foto: Sara Høines / NRK

De tar praten mange menn ikke våger

I en garasje sitter Morten og Pål og snakker. Håpet er at andre menn vil gjøre det samme. Men våger de selv å dele det aller såreste?

– Vi må trekke dekkene litt mer bakover og til siden.

Pål Fuglset (41) ser skeptisk på bildekkene. Han står i garasjen til kompisen i Asker og måler stabelen opp og ned med blikket.

– Pål er bedre med estetikk enn meg, sier Morten Thomas Gabrielsen (44) og ler.

De hutrer litt. Garasjen er ennå kald tross vifteovnen som durer, men stemningen er lun. Kameratene rigger til opptak.

Morten og Pål har nemlig noe på hjertet. Et budskap til menn i alle aldre, om det å være mann i 2021.

Og nå haster det.

Mange statistikker viser at den norske mannen strever. Menn står for to av tre selvmord. Hver tiende mann har en kroppsbildeforstyrrelse. Unge menn dropper i større grad ut av videregående skole enn kvinner, og stadig flere menn lever alene. Mange av dem har ingen nære å snakke med. Ensomhet er utbredt.

Morten og Pål har også kjent ensomhet på kroppen. Forventningspresset mange menn kan føle på.

Nå frykter de at pandemien kan gjøre vondt verre.

Morten og Pål sjekker at lyden de tar opp fungerer godt.

Pål Fuglset (til høyre) har tatt turen fra Porsgrunn for å spille inn en ny episode av «Garasjeprat» hjemme hos kameraten Morten Thomas Gabrielsen i Asker.

De gjør derfor klart til en ny episode av deres YouTube-prosjekt «garasjeprat», men det handler ikke om biler kan Morten avsløre:

– Ingen av oss mekker!

De to skal derimot snart prate om, det mange menn er mest kjent for å ikke snakke om.

Ved å utfordre hverandre foran åpent kamera håper de å utvikle seg gjennom å inspirere andre menn. Til ærlige samtaler om frykt og følelser, brudd og tap, arbeidsliv, parforhold og foreldrerollen. Også litt om fotball da, som skal vise seg å lede Pål inn på det aller såreste.

Da er det viktig at settingen sitter når kamera går.

– Ikke stearinlys, det blir for feminint altså! utbryter Pål så latteren runger.

Morten mener det kunne ha gått:

– Vi er så trygge på oss selv at vi kunne kjørt stearinlys altså.

Kameratene fornemmer at det livet har lært dem kan være til nytte for andre. Vanlige folk imellom, forklarer Pål:

– Vi har ikke vært med på reality og blir ikke invitert til Skavlan, for vi er bare vanlige. Og da må vi bruke de mulighetene vi har.

Med «garasjeprat» vil Morten og Pål strekke ut en hånd til vilt fremmede.

De trosser derfor frykten for å dumme seg ut, uten peiling på TV-produksjon, og trykker på «record».

Nå får det bære eller briste.

Morten og Pål tar tak i et bildekk og løfter det sammen. De rigger garasjen klar til opptak.

– Vi er ikke de mest maskuline mannfolkene du finner i landet vårt. Hvis vi topper med blomster og stearinlys kan det fort gi et annet uttrykk enn det vi ønsker å få frem, sier Pål (til høyre i bildet).

«Garasjeprat»

Det var i England i 2012 at Morten første gang opplevde det han kaller en «garasjeprat». Som nygift syntes han det var utfordrende å løse flokene som oppsto i ekteskapet, så han spurte svigerfar om råd.

Mann til mann.

– Selvsagt, kom så går vi i garasjen min, svarte svigerfar oppmuntrende.

«Garasjen?» tenkte Morten, men fulgte etter.

Bak en egen dør med kodelås åpnet en annen verden seg. Svigerfars lille hule. En «man cave» med dyp skinnstol, egen bar og TV. Der kunne herrene få prate i fred, og Morten lyttet til britens råd som ofte også fikk latteren til å runge:

«Det lønner seg alltid å si unnskyld! Selv om du kanskje ikke alltid vil, og selv om du kanskje ikke alltid mener det. Trust me, just do it!».

– Jeg kan være ganske sta skjønner du, men det var hun også, sier Morten og ler hjertelig når han minnes samtalene de to hadde der inne.

Omsorgen han fikk.

Ingen av dem visste hvilke utfordringer som ventet. At Morten skulle oppleve sitt livs største lykke og dypeste sorg, og få erfaringer han først nå er klar til å dele med andre.

I en «garasjeprat» på YouTube.

Pål og Morten

Med et vennskap basert på dyp respekt og tillit, er ikke Morten og Pål redde for å utfordre hverandre.

Oppvåkning og oppvarming

– Vi må varme opp, sier Pål.

De har vært ute i solen en tur, ruslet langs frosne, grønne enger og drodlet.

Ideen oppsto i 2019 da de satt og pratet på en iskrembar i Brevik. Flere menn kan ha godt av å prate sånn her, litt dypere, tenkte de. 40-årskrisa lå og lurte, eller 40-årsoppvåkningen som Morten kaller det.

En anledning til å revurdere hva livet handler om, hva som skaper et godt liv. Utfordre hverandre på det.

Nå er det tredje gang de gjør opptak til «garasjeprat». Morten har leid inn proft utstyr denne gangen, men skal de se på hverandre eller i kamera, undres de.

Først må de «komme i modus», som Pål sier. Morten foreslår en klappelek han har lært for å samarbeide bedre med datteren Felicity (8).

Pål titter granskende på kompisen som begynner å svinge energisk med armene:

– Dette handler om å få opp frekvensen!

De viftende armene er nær ved å rive ned et bilde av Felicity på hyllen bak, og katten smetter opp i stolen til Pål. Han er ikke overbevist:

– Da tar vi heller ti push-ups!

Pål Campher Fuglset sitter på en grå sofa og ler. Katten sitter på armlenet.

– Vi er jo ulike når det kommer til en del ting, og det er helt naturlig, sier Pål og smiler mens Mortens armer spinner rundt i sirkel.

På blind vennskapsdate i London

Det var også sånn de møttes første gang i 2004. Til en treningsøkt i London. Det var i hvert fall planen.

Kjærligheten hadde ført begge til metropolen. Pål hadde falt pladask for nydelige Megan fra Sør-Afrika, mens Morten var hodestups forelsket i sin britiske studievenninne Natalie. Rådyret, som Morten døpte henne. Så grasiøs og vakker, med store brune øyne, men også som bambi på isen når hun var usikker og ble sjenert.

Gutta hadde studert og bodd i utlandet før, men syntes det var vanskeligere å få nye venner i en storby, nå i full jobb og som samboere.

De savnet et større sosialt nettverk.

Begge jobbet med IT, men det var ønsket om å spille fotball som førte dem sammen via nettet.

– Jeg var jævlig spent fordi at, ja hvem var denne fyren? Jeg hadde chattet med ham, skjønt at han var fra Bamble, men jeg ante jo ikke hvordan han så ut eller hvordan han var, minnes Morten.

Pål Campher Fuglset og Morten Thomas står utendørs og drodler ideer til opptaket.

Pål og Morten kan diskutere så busta fyker, for så å bli enige om at de kan være uenige.

De avtalte å møtes for en treningsøkt, men bagene ble stående. Da praten først var i gang kunne de ikke stoppe. Fellesnevnerne var mange, men tilliten ble også vekket av deres ulikheter. At Pål jobbet i et seriøst firma som Hydro i London gjorde dypt inntrykk, mens Mortens utstråling og kreativitet engasjerte Pål.

– Morten er jo en energifull kar, han sprudler over av energi!

Timene gikk, et vennskap oppsto og det sydet i ideer. Tech-boomen var for lengst i gang og mulighetene syntes uendelige.

– Vi hadde jo dollartegn i øynene, minnes Morten lattermildt.

Drømmer om hva de kunne skape sammen ble ivrig delt gjennom vinteren, men så ble det slutt med Natalie, og både Morten og Pål flyttet etterhvert fra London.

Morten var knust.

Morten og Natalie i Cape Town

Pål tok dette bildet av Morten og Natalie, og minnes at Morten fortsatte å prate mye om Natalie etter at forholdet var slutt.

Foto: privat

Frykt og følelser

De to kameratene hadde derimot planene klare i Oslo. De skulle utvikle en sosial plattform på nett, der de ville motivere folk til å ta bevisste valg og heie på hverandre.

«Trusted Citizen» skulle den hete, eller fortrolig borger på godt norsk.

Pål programmerte utrettelig ved siden av full jobb i håp om å stable nettstedet på bena.

– Men vi turte ikke involvere andre i frykt for at de skulle rappe ideen vår, forteller Morten.

Livet skulle dessuten ta en ny vending for dem begge, som førte til at prosjektet aldri ble sjøsatt. Pål og Megan ventet barn og hos Morten i Oslo banket det på døren.

Fire år etter at det tok slutt, sto Natalie der. Rådyret ville ha Morten, og i 2013 fikk de Felicity.

Alt så så lyst ut da.

Natalie, Morten og Felicity på besøk hos Pål

Natalie, Morten og Felicity i 2013, da de var på besøk i Porsgrunn dit Pål hadde flyttet med kone og barn.

Foto: privat

Vennene ble travle småbarnsforeldre, men på fotballbanen fant de ro.

– Da er jeg i den sonen, i den bobla hvor du ikke tenker på noe annet, stenger alt annet ute, leker og har det gøy, sier Pål mens han trekker mikrofonledningen opp under skjorten.

Fotballen har vært avgjørende for Morten siden han var liten. På banen var han tidlig god. De heiet hverandre frem, lagånden var stor og i garderoben gikk praten lett.

– Den garderobepraten savner jeg, sier Morten.

Er det den dere prøver å gjenskape i garasjen?

– Ja, kanskje det, svarer han og ler.

Morten bøyer seg ned for å klappe katten som ligger på stuegulvet. De har to katter.

Hos Morten har de to katter, Pie og Tiana. Tiana har fått kallenavnet «Den svarte enka» av Morten.

Tro, håp og kjærlighet til fotballen

Pål lytter ettertenksomt til Mortens erindringer fra oppveksten. Selv drev han ikke med organisert idrett som barn. Sånn gjorde man bare ikke i hans familie, av religiøse årsaker.

– Det har selvfølgelig vært et sårt punkt for meg, sier Pål stille.

Kunne han ha blitt proff, dersom han hadde fått starte tidlig? Spørsmålet har meldt seg gjennom hele livet.

Morten titter på ham. Vil Pål snakke om det, foran kamera? Om hvordan familiens tro påvirket oppveksten hans? Opplevelsen av å være annerledes og utestengt allerede som barn. Ensomheten i tenårene.

– Det har nok preget meg mer enn jeg har vært klar over.

Pål har et avslappet forhold til tro i dag, men er usikker på om det skal være et tema i dagens opptak. Det er komplisert å forklare og småtteri sammenlignet med Mortens skjebne, mener Pål.

Men de er enige om at de må tørre å være personlige skal garasjepraten bli god. Engasjere slik podkastene de selv lytter til gjør, og inspirere menn til andre samtaler enn dem man har med kona.

Pål og konen Megan på fjelltur i høst.

Megan og Pål har snart kjent hverandre i 20 år. De kan prate om alt, men mannlige vennskap gir andre samtaler erfarer Pål.

Foto: privat

Ekstraordinært

For noen måneder siden begynte Pål derfor et opptak slik:

– Det du har vært gjennom er ekstraordinært.

De starter gjerne en garasjeprat sånn. Med en anerkjennelse av det som har vært vanskelig, og samtidig en invitasjon til å prate om det. Men ville Morten orke?

– Jeg sitter her i dag og kan prate om det uten å falle helt sammen. Det hadde jeg ikke klart for et år siden, svarer Morten i opptaket.

Å gå tilbake til følelsene og sinnsstemningen han befant seg i våren 2016 gjør vondt. Til kvelden han satt ved siden av Natalies seng på pikerommet i England, langt fra hjemmet de to hadde skapt i Asker, og trøstet henne med at det skulle gå bra med ham og Felicity.

Aldri har Morten følt seg så ensom. Fortapt.

Natalie lå der helt stille. Sa ingenting. Men han visste at hun hørte ham.

– Å se den du elsker, hvordan alt bare sakte ... En sånn sakte lidelse er helt jævlig.

Neste morgen kom beskjeden. Natalie var død. Bare 36 år gammel av kreft.

– Det er rart hvordan man reagerer når man får sånne nyheter.

Instinktivt hev han seg ned på gulvet og begynte å ta armhevinger. Så dro han i parken, ringte foreldrene og en venn.

– Også begynte jeg å klemme trær!

Vel hjemme i Asker to dager senere slet han med å finne ordene. Å fortelle Felicity at mamma var borte.

Felicity spiser frokost mens Morten smører matpakke før de skal gå til skolen.

Felicity mistet moren sin da hun var tre år gammel.

Treåringen hadde bodd hos tante, Mortens søster, for å få en normal hverdag under den siste, krevende fasen av sykdomsforløpet.

– Felicity løp rundt og rundt kjøkkenbordet, visste ingenting og var bare glad for at jeg var kommet hjem igjen.

Så skjedde det. Et dyr dukket opp i hagen.

Et dyr Morten aldri hadde sett før. Med store brune øyne tittet et rådyr rett inn på ham.

– Det var som om Natalie sto der og sa: Nå kan du fortelle henne det.

Felicity så tårene i pappas øyne. «Hvorfor gråter du?». Da klarte han å si det, at mamma var død.

På kjøkkenbordet står innrammede familiefotografier av Natalie, Morten og Felicity.

Denne uken fylte Felicity 8 år. På spisestuebordet står innrammede familiebilder fra tiden da de var tre, før Natalie ble syk og døde.

Ikke send melding, ring!

Pål sjekker lyden og spør Morten ydmykt:

– Hva er vårt budskap til alle som nå føler på ensomhet?

Pål er opptatt av at de ikke må fremstå som om de tror at de forstår alle andre. Han kan leve seg inn i Mortens tap, men uten å selv ha kjent smerten vil han aldri fullt ut kunne forstå, tror han.

– Bytt ut tekstmeldinger med å ringe!

De siste årene har Morten merket at mange vennskap er blitt ren tekst. Man hører ikke lenger stemmene til hverandre. Det gjør noe med oss, tror han.

Pål drister seg til å innrømme at det kan være litt tiltak å ringe for en travel tobarnsfar i full jobb. Morten forstår, men er ikke enig.

– Jeg synes bare det er koselig jeg!

Han klapper den lille sorte katten som har fått kallenavnet «den svarte enka». Det er gått fem år siden han ble enkemann nå, en betegnelse han ikke kan fordra. Så han må spøke litt med det, sier han og smiler.

– Det har vært drittøft, men så har jeg innsett at Felicity og jeg har kommet oss gjennom det verste nå.

Morten og Felicity spiser frokost sammen. Praten går lett og de bryter stadig ut i latter.

Morten og Felicity spøker ved frokosten. Han håper å få oppleve kjærligheten igjen, men er samtidig redd for hvordan det kan påvirke den trygge og forutsigbare hverdagen han har skapt for Felicity.

Må våge å tenke nytt etter korona

I garasjepraten fra 2020 forteller Morten om sorgen og savnet, for å gi håp og vise at det finnes en vei gjennom smerte. At det ekspertene kaller posttraumatisk vekst er mulig. Altså, ikke at tapet er positivt, men at det som skjer etterpå kan være det.

Sånn tror han også det kan bli for mange etter koronatiden.

Hvis man våger. Orker å stå i smerten over tid, prate om det, se lyspunktene og ta nye valg.

– Vi forstår ikke hva som er viktig før det er for sent, sier Pål tankefullt.

De er ved kjernen av «garasjeprat», og ønsket er det samme som da Pål programmerte non-stop for å skape en helt ny plattform. Å få folk til å ta bevisste valg. Men denne gangen er noe annerledes, og det er helt avgjørende tror de to.

Målet er ikke lenger å tjene penger, men å utvikle seg som mennesker. Inspirere andre til å ta grep, til å sjekke hva som egentlig er forventet av deg.

Morten glemmer aldri den julen da han var i 20-årene, og innså at han hadde forsøkt å leve opp til forventninger som ikke var der.

Morten og Felicity venter på følgegruppen til skolen.

Morten og Felicity venter på følgegruppen som går sammen til skolen.

Han trodde han måtte gjenta farens suksess i næringslivet internasjonalt. Spise frokoster i London og middag i København.

Morten jobbet på spreng.

Så reiste faren seg ved bordet for å holde sin årlige juletale og ba barna velge yrker som gir dem glede. Uansett hva.

Først da innså Morten at forventningspresset kun var hans eget.

– Det var en enorm lettelse, at pappa sa det.

Sorgen etter Natalie ledet ham så inn på en ny sti, skrelte vekk alle uvesentligheter og viste ham hva som ga mening. Glede. Rett før korona traff Norge tok han steget. En lang og trygg IT-karriere som fast ansatt ble avsluttet til fordel for en tid som lærervikar. Morten ville tenke seg om.

Da Norge stengte ned var han klar. Et nytt selskap så dagens lys, håpet er å skape en ny hverdag for både ham og Felicity.

Nå står mye på spill. Det er mangt å prate om.

Morten Thomas Gabrielsen

Morten håper at hans erfaringer kan komme flere til gode gjennom «Garasjeprat».

Lengselen etter livet som var

– Hvis man opplever kriser er det veldig viktig å ha personer å snakke med. Det holder med en faktisk. En som man kan åpne seg skikkelig for, sier Morten.

Det er derfor de setter seg foran kamera, og snakker om stort og smått. For å vise andre hvordan det kan gjøres. Men det krever tillit og tid. Du kan ha en stor bekjentskapskrets uten å ha noen du snakker slik med, påpeker Pål:

– Akkurat nå kan være en veldig tricky og vanskelig tid for mange. På grunn av korona er du kanskje innestengt, det er lite sosial kontakt. Over tid kommer dette til en pris.

Pål har selv sittet på hjemmekontor siden mars. Det gikk fint i starten, han nøt å ha mer tid med familien, men nå kjennes det annerledes.

Lengselen etter livet de hadde er stor. Friheten.

Garasjeprat med Morten og Pål

Pål har sittet på hjemmekontor siden mars og begynner å bli mektig lei. I «Garasjeprat» drøfter han og Morten hva koronalivet gjør med oss.

De rusler inn i garasjen.

– Vi er kanskje ikke så freshe som før. Det er litt mer grått i håret, litt mer rynkete, sier Pål.

Morten nikker: – Ja, hva gjør det med oss?

– Grunnen til at jeg begynte å tenke på det var at hvorfor skal ikke vi gå rundt og føle oss bra? Gjør vi det, føler vi oss bra? spør Pål.

– Ikke hver dag! sier Morten og ler hjertelig.

– Vi er i vår beste alder. Har masse erfaring, vi har vært gjennom mye forskjellig som unge ikke har. Er det ikke bare rett og rimelig at vi burde være enda mer sikre og trygge på oss selv. I den alderen vi er nå. Hva tenker du om det?

– Jeg tenker at det er vanskelig noen ganger, å erkjenne at man blir eldre. At ting begynner å forfalle litt, innrømmer Morten.

– Men i hodet ditt da, i dine egne øyne, hvordan er formen? spør Pål.

– Jeg føler meg mye mer trygg på meg selv egentlig. På hvem jeg er, sier Morten ettertenksomt.

De er klare nå. Pål trykker på record og starter:

– Å være mann i 2021 er noe annet enn å være mann på 1960 og 70-tallet. Det er bra, men vi famler litt, hva er identiteten vår? Lever vi opp til forventningene?

De ser på hverandre. Så i kamera.

Morten og Pål sitter på hver sin barkrakk i garasjen, klare for opptak.

Morten og Påls «Garasjeprat» er tilgjengelig hos YouTube.

Hei!

Har du innspill eller ideer til andre saker jeg burde skrive? Ta gjerne kontakt!

Jeg er journalist i NRK, og har blant annet fortalt historien om Mette Frederiksens vei til makten i Danmark. Om Omar Alshogres nye liv i Sverige, Hollywoods kamp mot rasisme og om Da Niclas og Magnus forsvant i Syria.