Mollestadeika på over 1000 år.
I eika lever kanskje så mange som to tusen arter. Blåmeis, stær, kaie og kattugle hekker i hulrommene i treet, hulrom som er skapt av råtesoppers møysommelige arbeid gjennom århundrene. I de gamle fuglereirene flytter etter hvert maursamfunn inn, og i insektgangene i veden legger flere arter veps sine egg med matpakker.
En av de siste kjempeeikene
Alt dette er mulig fordi eika kan bli så gammel. Den er et stabilt element i landskapet hvor artsmangfoldet og de gjensidige tilpasningene får tid til å utvikle seg. Eikeskogene som en gang kledde store deler av Sørlandet ble hogd ut på 1600-tallet, og tømmeret eksportert ut av landet. Fortsatt ryddes eika bort der nye eikeskoger kunne etablert seg, til fordel for gran og furu. Men langt inne i de mest utilgjengelige knausene finnes det steder hvor saga ikke nådde inn.
En nøtt
Mens de fleste trærs frø spres med vinden, eller transporteres med fugl, er det ikke lange biten ekornet eller skogmusa klarer å bære med seg de tunge eikenøttene. Men likevel så har eika spredt seg oppover hele vestlandskysten. Har eika en hjelper? Og hvorfor strakk ikke hjelpen til lengre enn til Tingvoll på Nord-Møre hvor Europas nordligste eikeskog står? Dette er spørsmål vi søker å finne svar på i kveldens Ut i naturen.
Reprise fra 2004