Gamle bygninger blir rehabilitert og nye blir bygd. Det er stor aktivitet i hovedstaden Kabul i Afgahnistan. Også kvinnene i landet er på vei ut i samfunnet igjen med støtte fra Kirkens Nødhjelp (KN).
Det forteller Berit Løfsnæs i fra Trondheim, en uredd kvinne, som jobber for KN i Kabuhl og er koordinator for psyko-sosialt arbeid spesielt rettet mot kvinner. Etter en kort ferie i hjembyen er hun nå tilbake i Afgahnistan. Der er folk godt i gang med å reparere sårene etter mange års krig.
Parti fra Kabul (til høyre).
Det er omtrent et år siden verdens mediafokus var rettet mot Afghanistan og det internasjonale samfunnets reaksjon og bombing etter terroren i New York. Men hvordan er situasjonen for det Afghanske folket denne høsten?
Folk flest har et ønske om fred. Det er egentlig ikke så mange ruiner etter amerikanerne og deres allierte. Mesteparten av ruinene stammer fra 23 års krig i landet.
Mange kvinner står på. De er viktige for familiens samhold. De er sterke på alle måter og er opptatt av å få skikk på landet.
Under krigen inntok soldater gatene i Kabul.
Kirken Nødhjelp samarbeider med lokale myndigheter og andre søsterorganisasjoner. Målet er å å kvinnene til å fungere også utenfor hjemmet, sier Berit Løfsnæs. Kvinnene lærer å lese og skrive, og de er med på aktiviteter som f. eks. handarbeid og annen praktisk opplæring.
På den måten kommer kvinner seg ut, og de slipper å sitte hjemme og gruble på alt som er fælt. Når får de kontakt med andre, og vi bruker bl. a. rollespill, en situasjon fra hverdagen som vi drøfter.
Afgahnere og amerikanere i Kabul.
F. eks. er det en utfordring når en datter går på kino og bruker penger på det. Eller når barna ikke vil høre på foreldrene? Hvordan løser vi vannkonfliktene, når kampen om vann forårsaker slåssing? De kan også ta utgangspunkt i andre av livets harde realiteter når f. eks. en familiefar blir drept i et bombeangrep.
I alt det triste og alvorlige er det viktig å bevare latteren eller sangen som en "helende" prosess. Andre kan skrive dikt som de framfører for hverandre. Dette er måter å komme videre på, sier Berit Løfsnæs.
Kart over Afgahnistan.
I baggasjen min har jeg med "rett i koppen"-suppe, kaviar og brunost. Det er mat og bøker. Det er stille ettermiddager og kvelder i Kabul. Det hender at jeg lengter hjem, men til jul kommer jeg tilbake til Norge, sier nødhjelpskoordinatoren.
Skrevet for nett av Helge Helgheim.