I fattige land som f. eks. Sri Lanka er det ingen selvfølge at folk har råd til å betale for at en dødsannonse skal komme i avisa. Da er det vanlig at man tar med seg en høyttaler og setter seg i bilen, kjører gjennom gatene og roper ut navnet på den som er død. Det forteller Shiyamala Ratneswaran som har bodd i Norge i mange år. Da forteller man når vedkommende skal bli begravd.
Hele familien
Når en person er død, kommer familien sammen. Det er hele familien. Den døde blir lagt i stua, og der kan alle dele sin sorg med hverandre.
Det fins ingen diktlesning eller tale i en hinduistisk begravelse. Men folk skriker og klager sin nød. Også barna er med og tar del i det som skjer. alle passer på alle.
Når en død person skal kremeres, går likfølget i en lag rekke fram til bålplassen. Når kremasjonen er ferdig, skal asken samles og blir strødd på en hellig elv.
Når den døde er borte, er ikke sjelen borte. Den er blant oss, tror Shiyamala Ratneswaran. Det er ikke sikkert vi skjønner at de døde er rundt oss, men det fins de som har greie på det, sier hun. F. eks. når hundene bjeffer midt på natta, så varsler de om at de dødes sjeler er til stede.
Heller ikke er forskjellen på drøm og virkelighet så stor i denne kulturen. Hun forteller det ikke er uvanlig at vi drømmer etter at noen er gått bort. Da kan vi ”se” og oppleve den døde. Etter at en person er død, kan vedkommendes sjel dukke opp i et nytt barn som blir født