Av
Medaljen kan ha en bakside. For alle som opplever noe stort – etter å ha hatt store forventninger på forhånd – kan sitte tilbake med en slags tomhet etter at spenning og lykkerus er over. Det kan sammenliknes med barn som gleder seg til jul. De er overmåte spente. Og når pakkene er åpnet, er liksom lufta gått ut av ballongen. Det sier Paul Otto Brunstad som har skrevet bok om det å være trist etter at spenningen er utløst.
Han forteller om ”spenning og tomhet” på julaften da han var barn. Nå er Brunstad blitt professor, og etter at han avla embetseksamen, kom også noe av den samme følelsen som han kaller ”seierens melankoli”. Det smertefulle med det å være et menneske, er at vi alltid lengter etter et annet sted enn er vi befinner oss til enhver tid. Det er som å tråkke på sin egen skygge, - man rekker det aldri. Det er en slags tapsfølelse som den som har gjort det godt i livet og har lykkes, sitter igjen med. Voksenlivet blir komplisert og vanskelig.
Da er det lett å ty til drømmen om det som var eller det som skal komme. Vi glemmer å leve der vi er og orker ikke det triste i hverdagen og drømmer om drømmebilen eller drømmekjæresten. Og når vi først har oppnådd det vi drømte om, så melder likevel problemene seg. Det var ikke sånn vi hadde tenkt det, og så må vi ut på nye tokt igjen.
Slik er det også i idrettsverdenen. Hoppuka er den foreløpige toppen i min karriere, sier hopperen Sigurd Pettersen. Det var ubeskrivelig å vinne sammenlagt i den tysk-østerikske konkurransen som strekte seg over fire enkeltkonkurranser rundt årsskiftet.
Etter at seieren var et faktum var jeg både mentalt og fysisk utladet. Da var det greit å komme hjem å slappe av og prate ut om det som hadde skjedd. For min del hviler jeg best ut i kjente omgivelser, - blant mine egne. Jeg er heldig å ha foreldrene mine å prate med og bruke dem som søppelbøtte for følelser som har bygd seg opp.
Det er professoren enig i. Det er godt å komme hjem og hvile ut der, sier Brunstad. Det å være takknemlig over det man har oppnådd i livet, må man fastholde med takk. Det gjelder å finne ro i små ting som takknemlighet. Tristheten greier aldri å slå seg til ro med det man har fått.
Sigurd Pettersen sier at det hjelper å være fokusert på vegen man går i stedet for målet. Hvis man ønsker å seire, er det bedre å tenke på de små skritt som fører til seieren ennå tenke på det uoppnåelige langt ”der framme”. Jeg har merket at når jeg har et bestemt mål, låser det seg for meg – en slags prestasjonsangst. Der er vi forskjellige – også vi utøvere innen idretten. Jeg tenkte ikke på å vinne. Jeg tenkte på at hvert enkelt skihopp måtte bli så bra så mulig. Det er vegen til målet som er mitt fokus, sier Sigurd Pettersen.