Foto Kjell Herning
Det er dessverre flere ungdom som har en risikoutsatt oppvekst, men som allikevel ser ut til å klare seg bra. De kalles «løvetannbarna». De vokser opp og får gode liv på tross av dårlige forhold under oppveksten. Pus gir deg Annes historie.
Anne Catrine Jacobsen (39) vokste opp i en blokk på Veitvedt i Oslo, med en mor som åpenbart ikke var i stand til å ta seg av et barn.
Bare et halvt år før Anne ble født var morens første barn blitt tatt fra henne og flyttet til fosterhjem. Likevel gjorde ingen noe da Anne ble født. I 12 år levde hun alene med en psykisk ustabil og voldelig mor.
Anne ble slått nesten daglig, sperret inne eller låst ute i kulda.
— Jeg ble slått nesten daglig, sperret inne eller låst ute i kulda. Jeg ble straffet på alle mulige måter, og helt uforutsigbart. Jeg levde alltid i frykt for å ha sagt eller gjort noe galt. Jeg visste aldri når hun eksploderte, forklarer hun.
Livet var ikke noe særlig bedre utenom hjemmets fire vegger heller.
— Klærne mine så aldri ut, jeg kom alltid for sent på skolen, fikk aldri gjort lekser fordi mor kom sent hjem og jeg hadde ikke nøkkel. Jeg ble et opplagt mobbeoffer på skolen, sier Anne.
Anne var 4-5 år før hun visste at hun hadde en far. Da han endelig dukket opp i en kort gjesteopptreden i hennes liv, brukte han den til å misbruke datteren seksuelt.
Barnevernet grep inn etter 12 år
Først da Anne var 12 år grep Barnevernet inn. Da hadde bunker av bekymringsmeldinger og rapporter versert i systemet siden hun ble født. Men uten at moren ble fratatt omsorgen.
En kveld fant en nabo Anne halvnaken og forslått i gangen og ringte politiet. Anne ble tatt fra sin mor samme kveld og flyttet til et fosterhjem. Der bodde hun til hun ble 17 år gammel og flyttet for seg selv.
— Fosterforeldrene mine drev stall. Hestene og fosterhjemmet ble mitt første møte med et normalt liv, forteller Anne.
Viljesterk jente
Først etter 12 år grep Barnevernet inn. Da fikk Anne fosterforeldre som drev stall.
Anne er helt overbevist om at det er styrken hun fant i seg selv som bar henne gjennom de første 12 årene og gjorde at hun klarte å skape seg et vanlig og godt liv.
— Styrken i meg selv - det må bli det hvis jeg må peke på én grunn til at det har gått så bra, sier Anne.
Og styrken har vært der lenge.
— Jeg kan huske at jeg sto i vaskekjelleren i blokka på Veitvedt i Oslo og hørte noen av nabokonene snakke om meg og min mor. «Det kan aldri gå bra med det jentebarnet», sa de. Jeg var kanskje 5-6 år og det er første gang jeg kan huske at jeg tenkte «jeg skal vise dem – jeg SKAL klare meg, jeg». Den opplevelsen har jeg holdt fast på – og siden har jeg sagt det samme mange ganger, forteller hun.
Og det har gått bra
I dag er Anne 39 år, alenemor til en gutt og ei jente, huseier og innehaver av egen frisørsalong. Ingen kan si det ikke har gått bra.
— Det var dette jeg så inni hodet mitt, et hyggelig og trygt hjem, et liv med orden og forutsigbarhet. Så jeg har på en måte hatt det i meg hele tiden, så det å virkelig ha det rundt meg er som å komme hjem, sier hun.
Allikevel nekter hun ikke for at du fremdeles preges av oppveksten.
— Jeg sliter med å stole på andre enn meg selv og jeg kan nok være litt vel frittalende for en del mennesker. Jeg gir meg aldri, og noen synes sikkert jeg er alt for sta, men så gir jeg meg heller ikke før jeg har fått til det jeg setter meg fore. Uten den egenskapen ville jeg kanskje ikke klart meg, sier Anne.