Tyldums store sjanse

Mens skuespillerne Jennifer Lawrence og Chris Pratt sitter lydige foran 20 journalister, smetter regissør Tyldum hodet raskt inn døren. Han snakker fort og utydelig, uten pause eller komma.

– Hi everybody thanks for coming how are you.

Det er vinteren 2015 og den 48-årige nordmannen befinner seg i en helt ny situasjon.

Han er på settet til en gigantsatsing av en film, hvor han selv har blitt valgt ut som regissør av det mektige filmselskapet Sony Pictures Entertainment.

Mellom hendene har han et budsjett på svimlende 1 – 1,2 milliarder kroner. Foran kamera har han noen av verdens dyreste og mest ettertraktede skuespillere, Jennifer Lawrence og Chris Pratt.

NRK har, som eneste norske medium, fått være med bak kamera for å følge innspillingen av den kommende storfilmen «Passengers». Men noen lengre samtale med den norske regissøren får vi ikke.

Morten Tyldum drar like fort som han er kommet, ingen av journalistene får intervjue ham:

– I have to eat lunsj now, sorry, bye.

På vei mot en koloni i ytre rom

«Passengers» blir beskrevet som «Gravity møter Titanic» – intet mindre enn en storslått og episk kjærlighetshistorie i verdensrommet.

I filmen spiller Chris Pratt, kjent fra «Jurassic World» og «Guardians of the Galaxy», Jim Preston – en enkel mann fra Nevada.

Sammen med 2000 andre har han kjøpt seg billett om bord på luksusskipet Avalon, som skal frakte dem til en koloni i verdensrommet.

Egentlig skal alle passasjerene sove i 125 år. Deretter skal de våkne opp noen måneder før ankomst for å nyte alle fasilitetene om bord på det ekstravagante skipet. Men det er noe feil med sovekammeret til Jim Preston, og han våkner opp 90 år før tiden.

Etter kort tid lengter han etter samtale, berøring og kontakt. Samtidig vet han at ingen av de andre passasjerene vil våkne opp før han selv dør av alderdom.

Han blir stilt overfor et nærmest umulig dilemma:

Skal han tilbringe resten av livet alene, og dø ensom? Eller skal han vekke opp en av de andre passasjerene, og sørge for at de to får en felles skjebne?

Han ender opp med å vekke Aurora, spilt av Jennifer Lawrence, selv om det betyr at hun aldri kommer til å nå fram til kolonien i verdensrommet.

Jennifer Lawrence hadde egentlig ikke tid til å gjøre filmen, men sa likevel ja til å spille i Morten Tyldums kommende film.

– Jeg ble interessert i filmen fordi karakteren min blir vekket. Det er et modig valg. Man gir publikum muligheten til å velge om de vil hate helten for det han gjør. Folk vil forlate kinosalen og si: «Hva ville du ha gjort?», sier Jennifer Lawrence til NRK.

Showtime, motherfuckers

Det er starten på innspillingsdag 47 av 72 i Atlanta, en by som stadig blir brukt til gigantiske innspillinger på grunn av sine gunstige skatterabatter for filmbransjen.

Vi befinner oss på innsiden av det som skal forestille et intergalaktisk cruiseskip. Journalister, teknikere og snekkere virrer rundt blant sagmugg, vaiere og grønne skjermer.

Settet er en gigantisk lagerhall, det trengs for å skape et 1, 6 kilometer langt romskip med fem etasjer.

Plutselig blir stillheten i sagmuggen brutt.

«SHOWTIME, MOTHERFUCKERS.»

Alle klapper og jubler. Chris Pratt har kommet på jobb, og dette er hans måte å starte arbeidsdagen på.

Iført en grå dress møter han Jennifer Lawrence. Det er en stor dag for hovedpersonene i filmen, de skal nemlig på sitt aller første stevnemøte om bord på skipet Avalon.

De to har nemlig funnet tonen etter at Jennifer Lawrences karakter Aurora har våknet fra sovekammeret sitt. Nå skal de på date i en av skipets barer, som har et interiør med klare referanser til Stanley Kubricks klassiker «The Shining».

– Took you long enough to ask, sier Lawrence, med et lurt blikk mot Pratt.

– I was giving you space.

– Puh. Space is the one thing I don't need more of, svarer Lawrence ironisk.

Scenen kuttes. (Du kan se det ferdige resultatet i traileren nedenfor)

Morten Tyldum går bort til paret. Han legger hånden på skulderen til Jennifer Lawrence – skuespillerinnen som har vunnet en Oscar, bli en av Hollywoods mest ettertraktede og akkurat denne måneden har brettet ut ansiktet sitt på forsiden av Vogue med tittelen: «om modige valg, likelønn og å få en date».

– Du må si replikken som om du ikke vet hva han vil svare, instruerer Tyldum til 25-åringen.

Når NRK senere spør hvordan det er å jobbe med Morten Tyldum, er det Chris Pratt som svarer på spørsmålet.

– Det har vært vanskelige øyeblikk. Men det er fordi vi elter denne deigen, og han gjør mange tagninger for å få alt riktig.

Chris Pratt legger ikke skjul på at det har vært frustrasjon fra skuespillernes side.

– Morten har ikke latt oss stoppe. Det kan gjøre meg rasende, men i bunn og grunn er jeg takknemlig for det. Han legger hvert eneste gram av livet sitt inn i denne filmen – det er hverken en tråd eller et hår på kroppen hans som ikke er dedikert til «Passengers». Og det vises.

Nordmannen blåste alle av banen

Hvordan fikk norske Morten Tyldum, som aldri har vært i nærheten av å lage en gigantisk studiofilm med budsjett på over én milliard kroner, regiansvaret for et ambisiøst prosjekt som Hollywoods topp-regissører har knivet om?

– Vi satt der, han kom inn og alle bare: Dette er regissøren vår, sier Neal Morritz, produsenten som sikret seg manuskriptet til filmen.

De som kjenner Morten Tyldum godt, sier han aldri har «tapt en pitch». Han er rett og slett uslåelig når det gjelder å selge inn ideer.

Og på samme måte som han har overbevist folk i norsk film- og reklamebransje i over ti år, kom han seirende ut fra møtet med produsentene bak Sonys store sci fi-prosjekt.

– Alle i rommet var helt blåst av banen etter Morten hadde snakket. Vi visste at det måtte bli ham.

Produsent Neal Morritz har over 70 filmer på merittlista, blant annet «Fast & Furious»-filmene, «I know what you did last summer», «21 Jump Street», «Prison Break».

Kassasuksesser, med andre ord.

Og med et budsjett på over én milliard, samt den best betalte kvinnelige skuespilleren på markedet, ligger det i kortene at «Passengers» aller helst bør spille inn store summer.

Med antall kroner og øre involvert, skulle man tro at de drevne Hollywood-produsentene valgte en regissør med flere store filmer på CV-en. Riktignok klarte Morten Tyldum å bli nominert til åtte Oscar-priser for en uavhengig film med et forholdsvis lite budsjett. En bragd i seg selv.

Men hvordan kan de være sikker på at nordmannen drar i land en episk kjærlighetshistorie som utspiller seg i verdensrommet 400 år fram i tid, spør vi produsenten.

– Det er nok mange som stiller seg det spørsmålet, sier produsent-ringreven Morritz til NRK.

– Det føltes rett, og han snakket om de riktige tingene. Jeg så «Hodejegerne», og elsket den. Jeg har også sett mange av reklamefilmene han har laget. Det er et utrolig bredt spekter av historiefortelling.

– Man tar alltid en risiko når man velger en regissør. Men jeg følger magefølelsen, sier Morritz til NRK.

Historien som alle snakker om

Produsenten hadde siklet på manuset til Passengers i lengre tid.

Da det glapp ut av hendene til Hollywood-mogulen Harvey Weinstein, og igjen ble tilgjengelig på markedet, kastet han seg over det så fort og hardt han bare kunne.

Når 56-åringen sitter på settet og snakker om filmen, er han ikke akkurat beskjeden.

Dette er noe av det han sier om Passengers:

• «Det er den mest episke kjærlighetshistorien sett på film.»
• «Filmen har en av de beste sexscenene jeg noen gang har sett»
• «Det er det største filmsettet jeg noen gang har jobbet med.»
• «Det er det beste manuset i Hollywood.»

Og nettopp det siste sitatet, er det flere som har gjentatt.

Faktisk er det dét alle snakker om: manuset, manuset, manuset. Alle er fra seg av begeistring over historien skrevet av manusforfatter Jon Spaiths, samme mann som skrev den Ridley Scott-regisserte filmen «Prometheus».

Manuset er også grunnen til at Jennifer Lawrence endte opp på et filmsett i Atlanta med Morten Tyldums hånd på skulderen.

– Jeg har aldri hatt mer lyst til å si nei til en film. Jeg hadde rett og slett ikke lyst til å gjøre en stor film etter «Hunger Games», det var bare så vidt jeg orket å lese manuset. Og da jeg leste det, så elsket jeg det. Jeg tenkte på det i et par dager og leste det på nytt igjen. Kunne ikke slutte å tenke på det. Det er en så utrolig vakker kjærlighetshistorie. Jeg kunne ikke si nei, sier Lawrence.

En universell kjærlighetshistorie

Manusforfatteren selv, Jon Spaiths, tror manuset har truffet en nerve fordi kjærlighetshistorien mellom hovedpersonene er så universell.

De to forelskede passasjerene om bord er på en reise de ikke helt vet hvor ender, i likhet med de fleste par i begynnelsen av et forhold.

Og Jim Prestons valg om å hente Aurora ut av søvnen 90 år før hun egentlig skal, er et bilde på hvordan man også kan skade dem man elsker.

– Vi har alle vært borti opplevelser hvor vi har vært nødt til å finne ut hvor mye vi kan tilgi fra en vi elsker. Hvor mye vi skal gjemme, og hvor mye vi skal vise. Mange av oss har tatt med store hemmeligheter inn i et kjærlighetsforhold. Så selv om historien om bord på skipet i alle høyeste grad er fiksjon, så er det som står på spill tilgjengelig for veldig mange. Det er noe mange kan kjenne seg igjen i, sier manusforfatter Spaiths.

«You're a bad actor. Shut up.»

Tilbake på filmsettet i Atlanta har det gått tre og en halv time siden Jennifer Lawrence og Chris Pratt tok første tagning av scenen hvor de er på stevnemøte i baren.

De er fremdeles ikke ferdig. Nå skal den samme scenen skytes fra en fjerde kameravinkel. Nok en gang bestiller Aurora en Manhattan, mens Jim Preston bestiller en whisky.

– Space is the one thing I don't need more of, sier Jennifer Lawrence enda en gang, før en luftboble i halsen hennes gjør at scenen må kuttes.

– Det er halsen min som prøver å få meg til å holde kjeft: «You're a bad actor. Shut up. Shut up!», sier hun til seg selv.

Hun ler, men virker likevel ikke fornøyd.

– Jeg liker det ikke. Liker det ikke. Det føles ikke ut som gjør en god nok jobb, sier 25-åringen.

Om regissør Morten Tyldum har klart å få fram det beste av Jennifer Lawrence, får man se denne julen.

Da rulles «Passengers» ut på kinoer i hele verden. Med gigabudsjett og forhåpninger om Oscar-nominasjoner, er det et stort ansvar som hviler på nordmannens skuldre.

Som produsenten bak filmen sier:

– Hvis ikke regissøren får hovedrollene til å skinne, så har det ingenting å si hvor godt manuset er.