Slik ble han hele Norges gitarlærer

Lillebjørn Nilsen døde 27. januar 2024, 73 år gammel. Denne artikkelen ble publisert første gang 25. desember 2022.

I en fengselscelle på Kongsvinger sitter en tidligere politimann alene og klimprer på en gitar. Eirik Jensen ønsker å lære seg å spille mens han soner 21 år for korrupsjon og narkotikalovbrudd. Instrumentet fikk han tilsendt av noen støttespillere.

– Det er en jævlig bra gitar. Så den driver jeg og klunker på. Jeg spiller mye blues, sa han til VG i sommer.

Men hvor henter han hjelp for å lære seg dette, helt på egen hånd?

Samme sted som alle andre. I Lillebjørns gitarbok, selvsagt.

Neste år er det 50 år siden denne læreboka ble gitt ut for første gang. Siden da er den trykket opp i 18 opplag og solgt i svimlende 200.000 eksemplarer. Svært få – om noen – fagbøker har solgt mer i Norge.

Lillebjørn Nilsen har hjulpet utallige nordmenn til å mestre verdens mest populære og folkelige instrument, enten det er hobbyklimprere og nachspiel-plagere eller våre aller dyktigste musikere.

– Boka er rett og slett en nasjonalskatt, sier artist Sondre Lerche.

Løse ark i en bærepose

Den 72 år gamle artisten tar imot oss hjemme i leiligheten på Sagene i Oslo, hvor han bor sammen med sin kone Mairead. Her lar han seg intervjue til en dokumentarfilm på NRK, hvor han ser tilbake på karrieren.

Med låter som «Alexander Kiellands plass», «Tanta til Beate», «Crescendo i gågata» og «Stilleste gutt på sovesal 1» står Lillebjørn Nilsen bak noen av de fineste øyeblikkene i norsk musikkhistorie.

Likevel kan det hende at gitarboka hans har satt enda dypere spor.

Som 22-åring kan han ikke ha visst hva slags verdier han bar på da han en dag i 1973 troppet opp hos Gyldendal forlag i Oslo sentrum. I hånda holdt han en handlepose, full av løse ark. Den tjukke bunken inneholdt maskinskrevne tekster og håndtegnede noter og utgjorde det nesten ferdige manuset til en lærebok i gitarspill.

Gyldendal sa ja, og Lillebjørn tok med seg posen for å møte sin venn og trubadurkollega Finn Kalvik på deres faste vannhull.

Lillebjørn forteller:

– Etter et par øl, sa Finn: «Hva er det du har i den posen ’a Lillebjørn?» «Det skal bli en lærebok i gitarspill», sa jeg. «Det har jeg ikke noe tru på», svarte Finn.

De ble sittende der hele kvelden og drikke øl.

– Så kom jeg meg seint hjem til hybelen min, heldigvis uten å glemme den plastposen. For hvis jeg hadde gjort det, hadde det vært alvorlig, sier han.

– Jeg må jo si rett ut at jeg har tjent noe sinnssykt med penger på den boka.

En oppmuntrende stemme

På radikalt bokmål sier Lillebjørn velkommen i sin gitarbok og tar oss med tilbake til der det hele startet for ham:

Boka inneholder litt av hvert av saker og ting som jeg har lært, stælt, hørt, lest og finni ut siden jeg en gang i 14-årsalderen kom over en sprukken gammal gitar under en loftsrydning som Oslo Brannvesen arrangerte i gata vår.

Han hadde en uvanlig kort vei fra å finne en gammel, sprukken gitar på loftet til å bli en kjent artist. Bare 15 år gammel ble Lillebjørn, som da het Bjørn Falk Nilsen, med i bandet The Young Norwegians sammen med Bjørn Morisse (Storebjørn) og etter hvert også Steinar Ofsdal. De ga ut plater og holdt konsert på TV, og hele landet ble på fornavn med dem.

I 1973 fikk han et dobbelt gjennombrudd. Han ga ut sitt andre soloalbum, «Portrett», hvor den varme stemmen synger om barn av regnbuen og det å være en gategutt. Albumet toppet VG-lista i to måneder. Samme år ble Lillebjørns gitarbok gitt ut.

Den produktive unge mannen hadde allerede gitt ut et par visebøker. Samtidig bar han på en drøm om å lære folk å spille gitar. Lillebjørn hadde aldri gått til gitarlærer, men hadde lært masse i musikermiljøet han vanket i, som var knyttet til viseklubben Dolphins.

– Jeg har alltid følt meg som en pedagog, altså jeg vil gjerne dele med andre alt det morsomme jeg har funnet, forteller han.

Boka tar mål av seg å være en komplett instruksjonsbok for nye gitarister. Den byr på noter og gitartabulatur til sanger innenfor en lang rekke sjangere, som blues, viser og folkesang (hei sann, «Tom Dooley»), tegnede instruksjoner for akkorder, tips om ulike spilleteknikker, kjøpeguide for den gitarløse (– skal jeg kjøpe med stål- eller nylonstrenger?), og så videre.

Gjennomgående er boka preget av Lillebjørns vennlig oppmuntrende og personlige fortellerstemme. Folkemusikkguru Pete Seegers instruksjonsbok «How to play the 5-string banjo» var den store inspirasjonskilden.

Selv om Lillebjørn forfattet hele manuset, var det en av hans aller nærmeste, artist Steinar Ofsdal, som rent fysisk utformet boka.

Ofsdal sier at Lillebjørn var dødsseriøs med boka, og at det var viktig for ham hva slags tone den skulle ha.

– Det var ikke så mye annet av sånne bøker på den tida som hadde den lette og lite akademiske tilnærmingen. Samtidig var det viktig å løfte visetradisjonen som vi var en del av. Det var få visesangere som levde av yrket sitt før vår generasjon, forteller han.

Lillebjørn forteller at det på den tiden var en fordom mot visesangere, som handlet om at de knapt nok kunne spille.

– Folk trodde det dreide seg om tre grep, så de ble nok litt overraska da de skjønte at det var litt mer. I boka starter jeg det med det aller enkleste, før jeg tar det langsomt oppover.

Syngende artister med kassegitar, eller singer-songwritere, var en svær greie i internasjonal popmusikk da boka kom. Alle skulle ha en husgitar. Om man kjøpte en gitar, var Lillebjørns gitarbok et like vanlig tilbehør som en pianokrakk for pianokjøperen.

Fødselshjelperen

I 1987 hadde boka nådd et salg på 130.000 eksemplarer. Samtidig ble den utvidet og skiftet navn til «Lillebjørns store gitarbok». Det ble også laget en timelang, supplerende instruksjonsvideo til heldiggrisene med VHS-spiller i stua.

I den sammenhengen fortalte Lillebjørn i Aftenposten om responsen han hadde fått på boka.

– I disse 13 årene siden den første kom, har det ikke skjedd en eneste gang at jeg har stått i en fergekø et eller annet sted i Norge uten at noen er kommet bort til meg og fortalt at de har brukt boka mi til å lære seg å spille.

Utallige artister har oppgitt Lillebjørns gitarbok som fødselshjelper for egen evne til å spille gitar. Erlend Øye, Lauren Savoy, Thomas Dybdahl, Knut Schreiner, Bjørn Berge, Tuva Syvertsen og Frida Ånnevik, for å nevne noen.

Lillebjørn var gjest i kronprins Haakons 18-årsdag i 1991, og den gitarkyndige, påtroppende regenten kunne avsløre at jo da, selvsagt hadde også han Lillebjørns gitarbok.

Datteren til Lillebjørn, artisten Siri Nilsen, fortalte hjemme at hun hadde lyst til å lære seg å spille gitar. Da fikk hun beskjed av faren om å lete etter gitarboka i en pappeske under trappa.

– Jeg tror jeg kom til side tre før jeg puttet boka tilbake i hylla. Så oppdaget jeg ukulelen i stedet. Da jeg åpnet en bok om hvordan man spiller ukulele, sto det selvfølgelig at Lillebjørn Nilsen brakte ukulelen til Norge. Jeg slapp ikke unna der heller, har hun sagt til VG.

Marie Amdam, vokalist og gitarist i det nå nedlagte popbandet Razika, var tidlig i tenårene da hun jobbet seg systematisk gjennom Lillebjørns gitarbok. Hun hadde akkurat innsett at det var mye kulere å spille gitar enn piano.

– Jeg jobber på et bibliotek og måtte gå og se i boka igjen når du ringte. Bare det å se bokomslaget dro meg tilbake i tid, sier hun.

Hun mener at boka er et produkt av sin tid, og at ikke alle låtene der appellerte like mye til henne. Likevel føltes den relevant og var god til å forklare ting enkelt. Kunnskapene hun tilegnet seg, brukte hun til å gå løs på sangboka med Beatles-låter.

– Lillebjørns gitarbok gir en rask mestring fordi han raskt setter oss i gang med å spille låter. Jeg fikk utrolig kjapt en følelse av «shit, dette gikk jo dødsbra», sier Amdam og ler.

Artist Sondre Lerche husker gitarboka som en utstrakt hånd. Allerede som åtteåring begynte han å ta gitartimer, men det var en stor skuffelse for ham. Han fikk opplæring i klassisk gitarspilling, hvor det var strenge krav til teknikk og kroppsposisjon og lite pop og rock på menyen.

– Lillebjørns gitarbok var mye nærmere den forventningen jeg hadde til det å spille gitar. Den ble en motsats til «fotskammel-helvetet», sier han og ler.

Verner om en sangtradisjon

Siden Lillebjørns gitarbok ble gitt ut, har vi alle begynt å benytte oss av en flott oppfinnelse som kalles «internett». På den ene siden kan dette være en tidstyv som ødelegger den nødvendige konsentrasjonen som trengs for å lære seg å spille et instrument. Samtidig vil du finne instruksjonsvideoer, akkorder og gitartabulaturer til millioner av låter som du har lyst til å lære deg å spille.

Sondre Lerche var en av dem som varmkjørte husprinteren da han som tenåring oppdaget at internett var fullt av gitartabulatur til musikken han likte.

Et åpent spørsmål er hvorvidt det finnes et marked for en ny gitarbok for vår tid. deLillos ga for noen år siden ut ei gitarbok som har solgt i cirka 15.000 eksemplarer.

Lerche har også vært inne på tanken, men synes det er mer naturlig at en sånn bok lages av artister som synger på norsk. Han mener at Lillebjørns gitarbok også er relevant for dagens unge som vil lære seg å spille.

– Boka verner om en sangtradisjon. Dagens populærmusikk er skapt i et helt annet bilde, og etter en annen metode. Lillebjørns gitarbok vil gi en ekstra dimensjon i at den oppdrar og ivaretar en annen tradisjon for låtskriving.

Når Lillebjørn i tidligere intervjuer har snakket om gitarboka, har han benyttet anledningen til å misjonere tungt for å lære seg å spille et instrument.

– Den helt fundamentale oppdagelsen at man kan produsere en tone selv, den unner jeg absolutt alle mennesker, har han sagt.

Samtidig har han minnet om at ingenting i livet skal være lett, og at man ikke kan lære noe som helst uten å ha lyst til det. Bare sett i gang, var formaningen.

Likevel er det kanskje ikke alltid så enkelt? Selv om man er aldri så motivert, kan det være vanskelig å komme over kneika. Noen sitter bare igjen med dyp frustrasjon og såre fingertupper.

Selv Sondre Lerche skriver under på at det er kjempevanskelig å lære seg å spille.

– Enn så musikkglad jeg var: De første to–tre årene skjønte jeg lite. Det var kjempevanskelig å få fingrene til å flytte seg og trekke seg. Jeg har veldig sympati med alle som prøver å lære seg å spille et sosialt og anvendelig instrument, sier han.

Men de som klarer det, får seg en venn for livet. Lillebjørn kan dermed smile i bakspeilet, vel vitende om at han har forløst utallige nære vennskap.

Også noen hemmelige.

En gang han spiste med familien på en restaurant, la han merke til en gjeng som satt ved nabobordet. De hadde langt, svartfarga hår og spilte åpenbart i et hardmetallband.

Idet bandet skulle gå, kom den ene bort og sa:

«Lillebjørn, vi har alle spilt etter den gitarboka di.»

Før han la til:

«Men ikke si det til noen, da.»

Anbefalt videre lesning: