Da Stein nesten ble verdensstjerne

Det var direkte ampert på verdens mest kjente rockeklubb, The Marquee Club i Soho i London. Året var 1973.

En mann hadde introdusert seg som «Freddie» og tatt seg inn i garderobene backstage. Der henvendte han seg til den knapt 20 år gamle trønderen Stein og hans bandkollega Andrew.

Freddie veivet med armene og opptrådte aggressivt. Han krevde at Stein og Andrew skulle slutte å kalle bandet sitt for The Queen. Hans band het nemlig omtrent det samme.

Stemningen ble ikke noe bedre av at han stakk folk i brystet med pekefingeren. Slag ble utdelt, og blod ble spilt. Den fresende mannen ble til slutt kastet ut av garderoben.

Freddie fikk det som han ville. Han tok Queen til å bli en av historiens aller største band.

De andre skiftet navn til The Hollywood Brats. Og dem gikk det ikke fullt så bra med.

Brats-feber

Stein Groven er i dag bedre kjent under sitt artistnavn Casino Steel. Han fyller 70 år denne måneden, og i over 50 av dem har han vært en dedikert forkynner av rockens evangelium.

Når vi møter ham i et vinterlig Oslo, er han iført bikerjakke, heldekkende solbriller og boots. Han tripper forsiktig på den lumske isholka med nytent sigg. Det er lett å tenke at den aldrende artisten heller lar lårhalsen ryke enn å bli sett iført isbrodder.

Når han om et par uker hylles med bursdagskonsert i Trondheim, vil det nok bli mumlet om at han er den nordmannen som har levd tettest på skapelsen av rockehistorien.

Som medlem av The Hollywood Brats og The Boys satt han midt i maurtua da punkrocken eksploderte i London på 1970-tallet.

Senere fikk han tilbud om å bli fast medlem i Ramones, en av historiens mest innflytelsesrike band. Og han har fått oppleve å være en stor musikkstjernene hjemme i Norge. Både i duo med briten Gary Holton og i trio med Claudia Scott og Ottar «Big Hand» Johansen.

Men denne historien handler om The Hollywood Brats, bandet han kunne ha erobret verden med på 1970-tallet.

Interessen for dem er kanskje større nå enn noensinne. I 2016 kom biografien «Sick On You – The Disastrous Story of The Hollywood Brats», skrevet av bandets vokalist, Andrew Matheson. Den britiske avisa Independent har omtalt boka som «muligens tidenes mest underholdende musikkbiografi».

Den byr på elleville historier fra det høyst ukomfortable livet som aspirerende stjerner i London på 1970-tallet. Vi får innblikk i elendige karrierevalg, kompromissløs idealisme, opposisjon mot det etablerte, mingling med rock-eliten, og livet som fattigfranser og husokkupanter blant mus og rotter.

– Jeg fikk førsteutkastet av boka, og den var adskillig drøyere. Det var masse navn og dritslenging der som forlaget måtte sensurere, sier Stein.

Denne måneden kommer boka ut på norsk, og en filmatisering er også under planlegging.

Men hvordan kunne en ung forstadsgutt fra et trivelig og søvnig 1960-talls-Trondheim havne oppi alt dette?

Drømmen om Stones

Stein Groven vokste opp på Byåsen i Trondheim som familiens minstemann, omgitt av storesøsken som eksponerte ham for Elvis Presley og Jerry Lee Lewis. Men det var The Rolling Stones som vakte den store gløden.

Som 11-åring så han et svart/hvitt-bilde av det britiske bandet i en utgave av mammas Kvinner & Klær. Det var nok til å bli fan før han hadde hørt én eneste tone. Det arrogante oppsynet, det lange håret, de utrolige historiene om deres livsførsel.

Frøet var sådd og hadde gode vekstvilkår gjennom tenårene. Han higet etter et opprør fra den konforme livsstilen som sa at fedrene skulle gå i dress og slips fra de var konfirmerte.

I 1970 kjøpte den langhårede 18-åringen seg enveisbillett med båt fra Oslo til Newcastle. Den eneste planen var å være på engelsk jord – den samme som The Beatles og Stones gikk på.

Den skulle han bli værende på i lang, lang tid.

Basen ble bydelen Paddington i London, hvor han fikk seg jobb i en aviskiosk. Samtidig hadde han et bein innafor dørene til den borgerlige Høyre-avisa Adresseavisen. Hans musikk- og fotballspalte «Rapport fra London» sikret ham dermed noen ekstra kroner. Som musikkskribent med pressekort fikk han plater fra plateselskapene, som han like raskt solgte på bruktsjappa.

Flere dager i uka gikk han på klubb og så britiske band som formet rockhistorien. The Yardbirds, Pretty Things, The Animals, The Who, Led Zeppelin, Stones.

– Det var lite penger, delt toalett på gangen og mye mus inne i leiligheten. Men det var fantastisk. Det var den fineste tida i livet mitt.

Det sier han til tross for at han pådro seg mangelsykdommen skjørbuk. Antakeligvis fordi Guinness og Bloody Mary utgjorde hjørnesteinene i kostholdet hans.

Men Stein ville mer enn å bare se andre opptre.

Nådeløs selvjustis

Han begynte å finstudere bladet Melody Maker, som var stappfullt av annonser for folk som ville spille i band. Etter utallige auditions som keyboardist – blant annet for Status Quo – kom han i kontakt med gjengen som skulle ta navnet The Queen, og senere The Hollywood Brats.

Stein møtte opp på audition hos Andrew Matheson, en karismatisk kanadier i tenårene, som også hadde rømt til London for å leve rockelivet. Han hadde avertert etter folk som ville være med på å starte det tøffeste, råeste og mest sexy bandet verden hadde sett.

Og silingen var nådeløs. Det viser teksten hvor det ble avertert etter trommeslager:

«Drummer wanted. Young, slim, must look, act & think like a star. No beards, no chrome-domes, no fatties».

Stein gjorde umiddelbar suksess hos Andrew, mye på grunn av stilen sin: Ekstremt tettsittende hvite jeans med bred sleng (lik en romrakett før takeoff), høye hæler, ringer og kjeder i hopetall, og bleket hår til godt nedpå ryggen. Barten trakk imidlertid ned.

– Æ hadd stiiil ja, sier trønderen selv i dag.

– Vi så ut som drag queens, men uten å være det. Vi var jo sammen med de fineste damene. Dette var for å sjokkere, noe vi elsket å gjøre, sier Stein.

Stilen kunne minne om glamrockens bruk av kvinneklær og sminke, og var inspirert av bandets motto to annoy and disturb. Men musikken de likte – og endte opp med å spille – var hardere og vesentlig mer upolert. Mer likt det vi i dag kjenner som punkrock, som ennå ikke hadde sett dagens lys i England.

Selvjustisen rundt hvordan bandet skulle framstå var på grensen til hjerteløs. Et av medlemmene var en hårsbredd fra å bli sparket fordi han ble observert i handlegata Oxford Street med en bærepose fra supermarkedet. Bandets gitarist ble vurdert avskjediget da de fant ut han var hele 23 år gammel.

En oppsiktsvekkende look var likevel ikke nok til å få gjennombruddet i en by som yret av uforløst talent. Likevel: The Queen, som de foreløpig kalte seg, øvde hardt og maste fælt. Med sitt forrykende sceneshow klarte de å bite seg fast i en ukentlig spillejobb på klubben Cafe Des Artistes i bydelen Fulham.

Nå var de på vei. Så da var det vel på tide å ta den første katastrofale avgjørelsen.

Storfisken som glapp

Til sin store skrekk fant The Queen ut at det fantes et band på den andre siden av Atlanteren som var bortimot prikk like dem selv når det gjaldt musikk og klesstil: Nemlig The New York Dolls.

I tillegg hadde de platekontrakt! Og de var på vei til England! Og de kunne påberope seg rock n’ roll-livsstils-kredibilitet siden trommeslageren deres akkurat hadde dødd av en overdose!

– Vi trenger også et dødsfall i bandet, slo Stein fast på et bandmøte, uten at noen var villige til å ta en for laget.

Det hastet for våre venner.

Så da The Queen fikk et tilbud om platekontrakt på et av verdens største plateselskap, Polydor, burde man anta at jubelen sto i taket. «Vær så god, her er 2000 pund i en konvolutt og en kontrakt på to singler og ett album», liksom.

Men uten engang å ta et bandmøte, takket de nei til tilbudet. 2000 pund var for lite, Polydor var vest-tyske (helt feil), og de likte ingen artister som var signert der.

The Hollywood Brats skulle aldri igjen bli tilbudt en platekontrakt.

– Om jeg skal tenke på alle tabbene jeg har gjort ... Jeg har gjort så mye feil. Men på den annen side: Det har vært nyttig det også, sier Stein i dag.

Etter navneskiftet og bataljen med Freddie Mercury fortsatte jakten.

«Stein Groven» ble for tungvint i England, så han skiftet navn til «Casino Steel». The Hollywood Brats hadde faste og utagerende spillejobber på rockeklubben Speakeasy. Den fornemme listen over publikum inkluderte Bryan Ferry, Rod Stewart, Jeff Beck og Keith Moon.

Sistnevnte, den sagnomsuste trommeslageren i The Who, var i ekstase etter en av konsertene. Det at «The Brats» knuste interiør og instrumenter under konsertene var ikke noe minus for Moon, som selv sprengte utallige hotelltoaletter med dynamitt.

Etter en av konsertene kom han bærende med et brett øl til dem og slo fast at «The Hollywood Brats are the greatest band I’ve ever seen».

– Da tenkte jeg: «Nå er vi på gang». Da skulle vi virkelig erobre verden. Vi var bra, skjønner du. Og vi var enige med Keith Moon. Vi var de eneste som skjønte noe. Alt det andre var bare tull, sier Stein.

Framtiden så tilsynelatende lys ut for de kresne guttene.

Takk, men nei takk

En kveld ble bandet oppsøkt av en verdensvant manager. Han kunne fortelle at han styrte labelen som tidligere var eid av den avdøde The Beatles-manageren Brian Epstein.

Selveste The Beatles! Nå skulle det vel løsne!

Han skaffet dem en samarbeidsavtale med et plateselskap, og «The Brats» fikk penger til å spille inn et album. Mye penger.

De ble booket inn på det dyreste studioet i legendariske Olympic Studios, som de delte med The Eagles. Samtidig jobbet The Who og Led Zeppelin vegg i vegg. David Bowie var innom for å høre på opptakene, og avleverte den oppmuntrende kommentaren «luv it, luv it».

Bandet fikk plukke dyre instrumenter i musikkforretningene. De fikk leve jetsettliv med livvakter og kjøre Rolls-Royce til hotte nattklubber.

Etter hvert skjønte de at typene som de hadde skrevet under kontrakt med var av det lyssky slaget. Stein sier i dag at utgiftene på The Hollywood Brats bare var et instrument for hvitvasking av penger.

Bandet ble fysisk truet av en fryktinngytende daglig leder, som sa:

«We need a fucking hit fucking single from you fucking nancies to get you on Top of the fucking Pops, and we need it in two fucking weeks!»

Men det å skremme seg inn på hitlistene fungerte ikke.

For en ting var å ha spilt inn en plate. Men den største bøygen var å få en kontrakt med noen som faktisk ville gi den ut. Absolutt ingen engelske plateselskaper ville ta i albumet «Grown Up Wrong». Bandet selv var strålende fornøyd, men det musikalske uttrykket var for upolert og rått.

– Plateselskapene likte oss ikke. De likte glamrock og progrock, og vi var ingen av delene, forklarer Stein.

The Hollywood Brats' endelikt nærmet seg.

En siste sjanse

Få band blir glade for å få denne beskjeden: «Management-avtalen deres er avsluttet og tapen med innspillingen av plata vil bli slettet».

Det kalde budskapet sank likevel inn hos The Hollywood Brats. Én etter én sluttet bandmedlemmene. Stemningen hadde blitt så råtten at Casino og Andrew brøt ut i slåsskamp midt under et intervju. Til slutt var det bare de to igjen.

Utrolig nok skulle en kobling til Trondheim gi dem en siste sjanse.

Andrew hadde sikret seg innspillingen av «Grown Up Wrong» før den rakk å bli slettet. En som fikk høre den – og som likte det umiddelbart – var en barndomsvenn av Casino: Den legendariske bransjemannen Audun Tylden. Plata ble dermed gitt ut i Norge, under et annet navn: Andrew Matheson & The Brats.

«Grown Up Wrong» ble solgt i svært beskjedne 563 eksemplarer. Men noen av dem som bestilte den på import til England, var viktige folk.

En av dem var Malcolm McLaren, en ambisiøs manager, som syntes dette låt helt suverent.

Han fikk arrangert et møte med Casino og Andrew, og la fram sin kongsplan: De to skulle lede et helt nytt band som frontet en blanding av rock og mote.

Andrew – en opposisjonell i hjerte og sinn – hadde overhodet ikke noe ønske om å la noen andre fortelle ham hva han skulle gjøre og ikke gjøre.

– Fuck off, sa han og gikk fra møtet, mens Casino lojalt fulgte etter.

McLaren fant seg i stedet noen andre.

Og kalte bandet Sex Pistols.

Debutplata deres, «Never Mind the Bollocks, Here’s the Sex Pistols», gikk helt på toppen av de britiske albumlistene i England, og var starten på punkrockens kommersielle gjennombrudd.

I 1980, fem år etter at The Hollywood Brats var historie, skrev den britiske musikkavisa Record Mirror dette om dem: «De var lysår forut for sin tid, men likevel dømt til å mislykkes.»

Ingen sure miner

Et lunt smil har aldri vært langt unna mens Stein har snakka seg varm om et liv som andre dagdrømmer om. Likevel har dette vært blodig alvor for ham.

– Det som er feil med rock n' roll i dag er at artistene er utdanna økonomer og har egne AS. De er ikke rebeller. Jeg forbinder rock med en livsstil, sier han.

Historien om ham handler om en god porsjon sliding doors-øyeblikk, hvor han like gjerne kunne endt opp som internasjonal superstjerne. Men at det ikke gikk i oppfyllelse, lever han veldig godt med.

– Altså, jeg hadde kjempesuksess med duoen Holton/Steel, og trivdes jo overhodet ikke med det. Jeg kunne ikke gå på gata eller på restaurant. Det var helt jævlig!

Mannen som satset alt på ett kort som 18-åring, unner seg likevel å kjenne på hvor privilegert han har vært.

– Jeg har jo hatt et innholdsrikt liv. Det er svært få som har opplevd like mye galskap som meg.

Øvrige kilder: «Sick On You – The Disastrous Story of The Hollywood Brats» av Andrew Matheson, Balladen om Gary Holton og Casino Steel av Tom Hermann Kristensen, Adresseavisen, The Independent. Bildene av The Hollywood Brats er hentet fra Mathesons bok, og er trykket med hans tillatelse.

Anbefalt videre lesning: