Liten øy – stor historie

Her får du en nostalgisk snubletur gjennom historien til Norges viktigste musikkfestival. Det blir anekdoter, finfine bilder og en splitter ny dokumentar.

***

I 1969 leste norsk ungdom om musikkfestivalene Woodstock, Monterey og Isle of Wight med sikla rennende.

Tenk om bortgjemte, lille Norge en gang kunne få besøk fra verdensstjerner som Frank Zappa, Neil Young, Bob Dylan og Santana?

Yeah right. Nei, slikt skjedde jo ikke her.

Eller?

På Høvikodden utenfor Oslo satt den unge mannen Sten Randers Fredriksen, leder for en viseklubb, og drømte om å gjøre noe mer enn konsertene de hadde arrangert i et kjellerlokale.

Fra fastlandet så Fredriksen over på Kalvøya. «Der, kanskje?»

Senere sto han ute på øya foran denne scenen. «Her, kanskje?»

Og så skjedde det. Altså, ikke «vipps og boom! og så var det i gang», men etter litt forhandlinger med kommunen fikk den unge lovende mannen lov til å prøve seg med musikkfestival.

Førsteversjon av Kalvøya var relativt beskjeden. 1971 med Finn Kalvik på toppen av plakaten og 5 kroner i inngangen.

Hjula var i gang. I 1971 fikk Fredriksen med seg musiker Paul Karlsen (som spilte selv i bandet Happie) til å hjelpe med organsieringen av band og scene og rekkefølge.

Året etter var det blitt en liten gjeng – med samme engasjerte flamme i brystet.

Kalvøya ble ganske raskt et musikalsk møtepunkt som manglet i Norge på 1970-tallet.

Et sted der norsk publikum kunne se de feteste bandene og artistene, men absolutt like viktig andre veien: Et sted der (spesielt) norske artister fikk muligheten til å møte et stort publikum. Den scenen fantes ikke før Kalvøyafestivalen.

Ok. År nummer to, litt større, litt mer betydningsfull – spesielt for en litt lurvete gjeng fra Namsos.

1972: Prudence & Trønder­rocken: Man skal naturligvis passe seg for å gi en musikkfestival rett utenfor Oslo æren for trønderrockens gjennombrudd, men om du er trønder og kjenner økt puls, les litt mer før du tenker «klæbb»!

Prudence hadde bare spilt små klubber og scener i trondheims­regionen før første konsert på Kalvøyafestivalen. De færreste ante noe som helst om Åge Aleksandersen, Terje Tysland og resten av gjengen da de snubla inn på Kalvøya-scenen for første gang.

Langhåra og rufsete. Progressiv folkrock med trekkspill, mandolin og fløyte. Hva skjer?

– Vi gjorde oss kanskje mer bondske enn hva vi var, innrømmer Åge Aleksandersen i NRKs nye dokumentar om Kalvøya.

Men de var bra, og ble veldig godt mottatt. Og de var artige. Fra scenekanten fortalte de Østlands-publikummet om hvordan bandet på en måte var en del av oppdragelses-verktøykassa i hjemtraktene:

«I Namsos er det så uvanlig med folk som har langt hår at husmødrene sier til unga sine: Om ikke dere er snille, så kommer Prudence og tar dere.»

– Sett fra vårt ståsted, så var det å spille på Kalvøya det største man kunne være med på i Norge. Det var første gang bandet spilte for et større publikum, og definisjonen av hva Prudence ble – det startet på Kalvøya, sier Åge.

«Prudence gikk på scenen som en totalt ukjent gjeng, og gikk av en halv time senere som Norges største rockeband», står det i Ole Jacob Hoels biografi om Åge Aleksandersen fra 2011.

Og hvor stor ble Åge etter hvert? En av Norges aller, aller største artister.

De to første årene med festival var en suksess. 5000 tilskuere hadde blitt til 10.000. Hvordan følge opp? Hvordan toppe det?

1973: Zappa-skupet – Kalvøya tar steget opp: Frank Zappa var den første amerikanske artisten som kom til Kalvøya – og han var hottere enn hottest på starten av 1970-tallet.

Festivalgeneral Sten Randers Fredriksen (da 22 år gammel!) hadde fløyet til København for å signere en 70-siders kontrakt med bookingbyrået. Den var ekstremt detaljert.

Zappa skulle bo på Oslos beste hotell, han skulle ha følgespot (en egen fet lyskaster som bare fulgte ham på scenen), han skulle kjøres i limousin, navnet hans skulle være dobbelt så stort som bandets navn på festival-plakaten ... I det hele tatt.

Jaja, skal man lande storfisken, så må man vel ofre noe. Fredriksen signerte og reiste senere til Gøteborg med festival-partner Paul Karlsen for å se Zappas siste konsert før Kalvøya-gigen.

Spennende! Hva kunne de vente seg? Hva hadde de egentlig signert?

Aiaiai!?

Konserten i Liseberg var en solid nedtur. Bandet låt dårlig. Surt og uinspirert og … huff.

Hadde den unge, lovende norske festivalen blåst omtrent hele budsjettet på en blasert og mett superstjerne som ga fullstendig beng i publikummet sitt?

Karlsen og Fredriksen reiste slukøret hjem til Norge med høye skuldre og frykta det verste.

Men.

Konserten ble en kjempesuksess.

Zappa and The Mothers of Invention var i storform og leverte tight, intrikat og satirisk kunst-progrock fra øverste hylle.

Forfatter og journalist Leif Gjerstad, som har skrevet boka «Kalvøya-festivalen» (som er den viktigste kilden for denne saken), sier at dette er konserten de fleste han snakket med trekker fram som et av festivalhistoriens høydepunkt.

1973 ble i det hele tatt en megasuksess med 20.000 tilskuere – en mangedobling fra startåret i 1971.

I årene som fulgte gjestet mange store internasjonale navn Kalvøya-festivalen. Fairport Convention, Dr. Hook, Joan Baez, Santana og Jackson Browne, for å nevne noen. Godt blandet med norske artister og band som også slo fra seg på scenen og ble store i årene etter. Jan Garbarek, Jonas Fjeld Band, Jan Eggum, Veslefrikk med Anne Grete Preus og flere.

Men du, vi tar et ti år langt hopp før neste skikkelige landing: En kraftfull irsk gjeng kom til øya.

1983 – U2: Selv om det var Joe Cocker (en av Woodstock-legendene) som sto øverst på plakaten i 1983, var det denne unge mannen og U2 som huskes best.

U2 hadde turnert Europa igjennom hele sommeren, vokst seg veldig store og Kalvøya var siste stopp på turneen.

I februar samme år hadde bandet sluppet albumet «War».

Låta «New Year's Day» ble deres første hitsingle. Plata inneholdt også den ikoniske sangen «Sunday, Bloody Sunday».

Musikken hadde en energi, et politisk engasjement og et trøkk få andre på denne tida kunne varte opp med. Konserten står som en påle i Kalvøya-historien.

«Et gnistrende godt band som mestret scenen nesten til det perfekte», skrev Arbeiderbladet etter Kalvøya-konserten.

– Det var en av de virkelig sterke konsertopplevelsene her, sier en av publikummerne, Lars Lillo-Stenberg.

U2 endte med å bli et av verdens bestselgende band, og det er ganske imponerende / flaks at Kalvøya klarte å booke dem omtrent akkurat i det de forlot hoppkanten.

1987 - Peter Gabriel på høyden: I 1987 var denne mannen S V Æ R.

Året før kalvøyabesøket hadde han gitt ut albumet «So», som blant annet inneholdt megahiten «Sledgehammer» og Kate Bush-duetten «Don't Give Up». Plata satte rekord med ni MTV Video Music Award og er Gabriels bestselgende plate.

Uka i forveien sendte den britiske superstjerna en «lydprofessor» med crew til Norge.

Arrangørene skjønte ikke mye av hva de dreiv med da de surra rundt på øya med lydutstyr og måleapparater, men da Gabriel og band gikk på scenen (altfor) sent på sjølveste kvelden, forsto de alt.

Konserten hadde et lysshow og en lydkvalitet ingen tidligere hadde levert fra seg der ute. Publikum og kritikere ble blåst av gressmatta.

Det ble også publikummer Anne Marie Almedal fra Velvet Belly, som overvar showet.

– Det var en helt utrolig opplevelse. Helt magisk. Det er sånt som er med en videre når en sjøl lager musikk.

På denne tida, slutten av 1980-tallet, hadde tre norske herrer vært verdensstjerner en god stund allerede. Ikke nok med det: Morten Harket og Magne Furuholmen fra a-ha hadde vokst opp rett borti gata for Kalvøyafestivalen.

Det måtte jo skje?

1988 – a-ha kommer hjem: I 1988 var kanskje a-ha hakket større i utlandet enn hjemme i Norge, men de var fortsatt svære her, altså.

Hvordan var det å komme hjem og vise seg fram? Profet i eget hjemland, og så videre?

– Norge er det eneste landet hvor det er litt nervegreier, sa Morten Harket i et TV-intervju før konserten.

Peter Gabriel hadde satt rekord året før med lyd og lys, men den ble behørig slått av det norske bandet.

Mer lys, mer lyd, større scene. Det endte med at bandet fikk sin egen dag under festivalen (med De Lillos og Stage Dolls, skal sies), og dette er det første året Kalvøya strekker seg over to dager.

Men forhandlingene var tøffe.

Kravene fra a-ha-managementet var så store at Kalvøya-gjengen ikke hadde råd til å gå med på dem. Men etter en intens dragkamp fikk a-ha-gjengen det (nesten) som de ville.

Altså: Det endte med at Kalvøya sto for produksjonen, mens bandet selv måtte stå for risikoen og dekke et eventuelt tap, dersom det ikke møtte mange nok tilskuere til å dekke inn ekstrakostnadene.

– Jeg kan ikke huske at vi deltok i en diskusjon om størrelsen på scenen, men hvis vi gjorde det, så er jeg helt sikker på at vi ville ha størst mulig scene, sier Magne Furuholmen og flirer.

– Det er jo litt ironisk i og med at vi stort sett beveger oss rundt hverandre i ganske små sirkler, og vi hadde vel egentlig ikke et veldig atletisk sceneshow.

Konserten var en suksess rent kunstnerisk og musikalsk – og været var praktfullt, men det kom ikke mange nok – og det gikk i minus.

Verst for Bellona, kanskje.

Hm?

Jo, du skjønner: Underveis i konserten ble Magne Furuholmen litt ivrig og ropte til publikum at det var viktig å ta vare på naturen vår, og at Bellona skulle få overskuddet fra konserten. Men, så ble det i stedet et underskudd de endte med å gi til et veldedig formål …

– Intensjoner er ikke alltid nok. Men vi innkasserte aldri noe fra Bellona for den konserten, altså, sier Furuholmen med et smil.

1989 – Har du hørt den om Tanita Tikaram, Tracy Chapman og plakatene? 24 år gamle Tracy Chapman var en big deal i 1989. Men: Tanita Tikaram var også det.

Så hvem skulle stå øverst på plakaten?

Festivalsjef Paul Karlsen ante ikke, og managementene til de to artistene ville begge ha sin artist på topp.

Hm … Løsningen?

Booke inn artistene på hotell på hver sin side av Kalvøya-festivalen, lage to sett med ulike plakater. Klistre opp Tikaram på topp-plakatene langs veien hun tok til festivalen, og Chapman på topp-plakatene på den andre siden.

– Det var Tikaram som spilte først, så da hadde vi hennes plakater oppe på festivalområdet til å begynne med. I det hun gikk av scenen og ble transportert vekk fra øya, så var det opp med Chapman-plakatene på festivalområdet før hun kom og gikk på scenen … Det var et jævla styr, assa, forklarer en lattermild Paul Karlsen i et tidligere TV-intervju brukt i den nye NRK-dokumentaren.

I dagens internett- og sosiale medier-verden er det vanskelig å tro at det var mulig å komme unna med slikt. Men de gjorde kanskje det.

1989 – Trønderrockens gjennombrudd 2.0: I skyggen av «catfighten» mellom Tikaram og Chapman skjedde det noe stort i norsk rocks historie.

Gutta i DumDum Boys (som vokste ut av punkbandet Wannskrækk) hadde akkurat gitt ut sin andre plate «Splitter Pine». Den ble en megasuksess som løftet musikken deres opp og fram til et helt nytt og mye større publikum.

DumDum Boys-manager Steinar Vikan husker godt hvor forundra de var da de kom til Kalvøya i 1989.

– Når vi plutselig så «Unge Høyre-folk» med DumDum Boys-T-skjorter, så … ja, altså, hva skjedde her?

DumDum Boys ble raskt et av landets største rockeband og de ble en «godt publikumsoppmøte-garantist» for Kalvøya som booka dem til sammen tre ganger.

– Vi har jo spilt på en del festivaler oppigjennom, og alle har blitt proffe og sånt, men det var Kalvøya som var best og proffest – og først, sier trommeslager Sola Jonsen.

1990-tallet: Gigantene kom: Før det ble politisk ukorrekt å snakke om «å reise på troféjakt og skyte en løve-følelsen», ville det sikkert vært en brukbar metafor for to av Kalvøyas største bookinger på 1990-tallet.

Og jaggu skøyt dem ikke løvene to ganger: Bob Dylan (1990 og -91) og Neil Young (1993 og –96). Det er fett.

Dylan var i perlehumør i 1990 og tok blant annet med seg en overraska VG-journalist på båttur i Oslofjorden (helt off oppførsel fra en ellers meget sky type, og det ble naturligvis et skup for VG), men ingressen (under overskriften «Se, han smiler») i Dagbladets anmeldelse av konserten er også verdt noe, altså:

«’Alle’ var på Kalvøya. Pur unge babyer i bæreseler og hippie-etterlevninger. Toppløse, nøttebrune sylfider og mannfolk med mer hår under armene enn på hodet. Kjekke tenåringsgutter og individer med heller tvilsom framtreden og adresse. Og sist, men klart viktigst: Bob Dylan.»

Alle elsket Dylan. Også toppløse, nøttebrune sylfider.

I 1993, under Neil Youngs første besøk, var det smekkfullt på Kalvøya. Dagbladets tittel: «Kongen på Haugen». Terningkast seks!

En annen ting som var terningkast seks var Lars Lillo-Stenbergs T-skjorte-stunt før Young-konserten.

DeLillos-frontmannen spilte (og spiller) også i Neil Young-hyllestbandet «Young Neils», og han og en Dagbladet-journalist tenkte at «det skulle jo vært morsomt å få overlevert en «Young Neils»-T-skjorte til helten sjøl?».

De kom seg inn på Grand Hotell og banka på hos manageren til Neil Young.

– Han åpna døra i underbuksa, var dritforbanna og skjelte ut journalisten, forteller Lars Lillo-Stenberg.

Manageren røska til seg T-skjorta og Lars Lillo tenkte at den havna rett i søpla.

Men hva hadde Neil Young på seg under konserten? Jepp:

1990-tallet: Grungen. Tidlig på 1990-tallet var grungen den dominerende nye rockesjangeren. Nirvana, Pearl Jam, Soundgarden og Alice in Chains var vel de fire største – og jaggu hadde ikke Kalvøya tre av fire på plakaten.

Nirvana i 1992, Soundgarden og Pearl Jam i -93.

Første møte med grungen ble også første møte med åpenbart og åpenlyst rusmisbruk backstage for arrangørene.

– Alle visste at Kurt Cobain (frontmann i Nirvana) slet. Han skulle ikke vært på veien, sier festivalsjef Karlsen i den nye Kalvøya-dokumentaren.

Kurt Cobain hang for det meste med kjæresten Courtney Love under Norges-oppholdet. Så da de to andre i bandet, trommeslager Dave Grohl og bassist Krist Novoselic, havnet på en etterfest på Chateau Neuf i Oslo med DumDum-trommis Sola Jonsen, tok nordmannen ansvar da en autografjeger spottet grunge-pionerene.

– En fyr på noen og tjue kom bort, så på Dave Grohl og ga ham en Nevermind-plakat og en tusj.

Trommis Grohl signerte, så klart. Det samme gjorde bassist Novoselic. Så ble plakaten og tusjen lagt foran Sola.

Dave Grohl nikket mot plakaten. Sola signerte: «Kurt Cobain».

«Thank you», sa autografjegeren. «Nei, ingen årsak», sa Sola.

– Da snudde han seg og kikket, hehe. Det var ikke så mye likhet mellom meg og Kurt Cobain, men Nirvana hadde jo nettopp blitt kjent, og dette var jo (lenge red.anm.) før Facebook og alt mulig. Det var ingen som visste helt hvordan han så ut, sier Sola Jonsen.

1994 – der untergang: Det siste året med Kalvøya-festivalen var i 1997, med David Bowie, Nick Cave, Skunk Anansie og The Prodigy – det var et godt år.

På nachspielet på rommet til Nick Cave tenkte festivalsjef Paul Karlsen at nå var det kanskje over. På tide å gjøre noe annet. Det hadde vært noen tøffe år.

Festivalen knakk nemlig nakken tre år tidligere, i 1994.

De hadde booka Peter Gabriel igjen – men denne gangen var han langt unna aktuell, og bookingen er en gåte den dag i dag. I tillegg var det Fotball-VM og det pøsregna. Ikke mer enn 2000 tilskuere tok turen, og arrangørene gikk på en kjempesmell.

– Dette er et mareritt. Dette gikk rett på trynet. Vi hadde ikke i våre villeste fantasier tenkt at dette kunne skje, sa Karlsen til NRK fra Kalvøya-sletta i 1994.

Det er ganske dritt å se på nå i ettertid. Folka og mannen som ga så mye for norsk pop og rock, så totalt på felgen.

1995-96-97 var på en måte et langtidsopphold på det musikalske Sunnås for å komme seg til hektene, rent økonomisk. Mange gode konserter, bevares, men for arrangørene handlet aller mest om å komme seg til null.

Kilder: Boka Kalvøya-festivalen av Leif Gjerstad. (Anbefales!) (Gjerstad driver forøvrig kulturbloggen Leffeslab.) En rekke avisartikler, oppslagsverk og NRKs nye Kalvøyafestival-dokumentar som kommer i NRK TV kl. 06.00 mandag morgen og går på NRK1 på kvelden. Der får du møte alle folka som var med på å gjøre Kalvøyafestivalen til Norges viktigste musikkfestival.

NRK samler alt av musikkinnhold på ett sted, her kan du rote rundt og se om du finner en favoritt.

Mer musikk her: