Norges ukjente priskandidat

– Ingenting galt med Karl Ove Knausgård. Han har jo hatt suksess med det følelsesladede og de voluminøse utbroderingene.

Henrik Nor-Hansen tenkte at det måtte finnes en verdi ved å gå i motsatt retning.

– Dessuten kom jeg vel for sent til virkelighetstrenden, smiler han, smått ironisk.

50-åringen fra Stavanger har skrevet dikt og romaner i 20 år, men har likevel vært en godt bevart litterær hemmelighet. Først med sin siste roman «Termin» er han nominert til en pris. Og det er ikke en hvilken som helst pris. Nordisk råds litteraturpris er den største oppmerksomheten en nordisk forfatter kan få – om man ikke sikter seg inn mot Nobelprisen, da.

Vi møter Nor-Hansen under litteraturfestivalen Kapittel i hjembyen Stavanger.

At han har vært nærmest usynlig i den norske litterære offentligheten, kan han delvis takke seg selv for. I mange år har Henrik Nor-Hansen oppholdt seg utenfor landets grenser. Sammen med kona Nina Kristin Nilsen har han vært på jordomseiling i ti år og bare glimtvis vært hjemme i Norge.

– Vi skulle kjøpe hus, men fikk ikke lån, siden jeg er forfatter og ikke hadde utsikter til noen stor og sikker inntekt. Da kjøpte vi seilbåt i stedet, forteller Nor-Hansen.

– Jeg kan egentlig takke banken for at jeg har fått et så fritt og godt liv.

Han setter pris på alt det praktiske og konkrete ved seilingen, det blir en motvekt til skrivingen.

Opptatt av kunst

Det var ikke opplagt at Henrik Nor-Hansen skulle bli forfatter. Egentlig ville han bli billedkunstner og gikk på kunstutdanning i Stockholm. Nærmest ved en tilfeldighet ble han inspirert av en venn til å søke Skrivekunsakademiet i Bergen. Dermed ble det fullt fokus på litteratur, selv om han innrømmer å ha hatt noen raptuser både med fotografi og akvareller etter at han debuterte som forfatter i 1996.

Etter romandebuten ga han ut en håndfull diktsamlinger, før han igjen har skrevet korte, stramme romaner, med titler som «En redegjørelse for reisestipendet 2010» (2012), «En kort evaluering av psykososialt stress» (2014) og nå «Termin. En framstilling av vold i Norge» (2016).

Den siste romanen er han altså nominert til Nordisk råds litteraturpris for. Den andre norske kandidaten er Norges desidert mest omtalte forfatter det siste året, Vigdis Hjorth.

Prisen er på 350 000 danske kroner.

I sin begrunnelse for hvorfor «Termin» er nominert til den gjeve prisen, skriver juryen blant annet:

«I likhet med de to foregående titlene er «Termin» en kortfattet beretning preget av fortellermessig distanse og en utpreget bevissthet om hvordan språk, psyke og sosial kontroll henger sammen. Nor-Hansens prosjekt utmerker seg som et av de mest egenartede og selvstendige i norsk litteratur per i dag.»

«Journalspråk»

Dette blir fortalt på bokens første side, samtidig som vi får en orientering om den økende oljerikdommen i Rogaland og de store endringene i lokalmiljøet som denne rikdommen fører med seg. På de neste 80 sidene – dette er en tynn roman – følger en upersonlig, nærmest journalpreget fremstilling av livet til Tuestad.

Han får nemlig et langvarig forhold til psykiatrien. Alle hendelser og opplevelser blir beskrevet i en distansert tone, der det heter at noe «skal ha» skjedd, «man kan anta at», eller «han hevder at». Språket er ekstremt upersonlig, samtidig trekker det hendelsene og opplevelsene av volden i tvil.

Nordisk råds jury kommenterer språket slik:

«Det språket vi her er utlevert til, fremstår dermed også, indirekte, som en beksvart negasjon av romanens krav på å få modifisere og relativisere et saksforhold. I Termin blir selve ambivalensen, tvilen og usikkerheten – begreper som ofte har en positiv valør i litterære sammenhenger – skjevvrengt; usikkerheten og modifikasjonen blir et redskap for det anonyme overgrepet. Gjengivelsen av det som skjer med Kjetil Tuestad utgjør en egen form for vold nettopp gjennom sin relativisering, sin fraskrivelse av ethvert ansvar. Mediet er i sannhet budskapet.»

– Stilen har en fremmedgjørende effekt, understreker Henrik Nor-Hansen overfor NRK.

– Dette språket finnes jo overalt rundt oss, ikke minst i radio, TV og aviser. Jeg har bitt meg merke i det rettslige språket i en drapssak, for eksempel. Her må man ta forbehold om hva som virkelig har skjedd. Dette forbeholdet, uvissheten, det har jeg villet ta med meg inn i romanen.

Vold etter Utøya

I romanen blir det aldri klart hvem som har utøvet volden mot hovedperson Kjetil Tuestad. Også dyr blir mishandlet i nærmiljøet, ofte av barn. Tuestad blir selv voldelig. Kan samfunnet ha noe av skylden?

– Det å skrive etter Utøya-massakren gjør meg oppmerksom på hvor lite det skal til for at en del outsider-menn blir farlige. Det finnes ingen grenser for hvor voldelige vi kan bli om forutsetningene ligger til rette. Jeg tror for eksempel at Anders Behring Breivik har store psykiske problemer. Han kan stilles til ansvar for sine handlinger, men han har ikke et normalt sinn.

– På en måte er han også et offer. Det ligger mye i hans oppvekst som han ikke kan klandres for, men som fører til en vold vi aldri har sett maken til. Han er jo et menneske som oss.

– Å erkjenne det blir som å kikke ned i en kjeller jeg ikke visste fantes engang.

Henrik Nor-Hansen må nesten ta seg inn, når han beskriver hvor opprørt han ble over ugjerningen. Han gråt mens han fulgte nyhetene på TV.

– Det var så grusomt. Jeg fikk voldsfantasier mot Breivik; det var et sånt raseri i meg da jeg så ham dukke opp i bilen og nærmest smile over det han hadde gjort.

– Det er ganske vanlig at ofre selv blir voldsmenn eller overgripere. Veldig få som har vært utsatt for overgrep i barndommen kan snu dette til noe positivt, sier Henrik Nor-Hansen.

Forfatteren er ikke er redd for å bli sett på som en dommedagsprofet.

– Dommedagsprofeter vil det bli mange av fremover, humrer han.

Har vært oversett

Henrik Nor-Hansen ble himmelfallen over å bli nominert til Nordisk råds litteraturpris. Nominasjonen har gitt ham mye oppmerksomhet og hyggelige tilbakemeldinger fra både unge og godt voksne lesere. Han «skriver ikke for skrivebordsskuffen» og er oppriktig glad for all responsen han har fått.

Han er derimot skuffet over at ledende norske kritikere ikke vil anerkjenne verdien i det han har skrevet. «Henrik Nor-Hansen er ikke riktig kandidat til Nordisk råds litteraturpris» skrev Aftenpostens Ingunn Økland da nominasjonene ble offentliggjort.

Hun ville heller ha nominert – nettopp – Karl Ove Knausgård og hans roman «Om våren».

– Det dominerende i Norge har vært tjukke bøker som man kan forsvinne inn i, nærmest som om de var filmer der man kan slippe seg selv og leve seg inn i andres liv. Den typen litteratur vil jeg skrive meg vekk ifra. Jeg har villet finne en form som gjør at litteraturen virker på en annen måte. Men den eksperimentelle, kortfattede stilen blir ofte betraktet som skriveøvelser eller noe kunstnerisk smalt her i Norge. Jeg føler nok at den litteraturen jeg skriver er blitt stemoderlig behandlet, sier Henrik Nor-Hansen, som har fått større anerkjennelse av våre naboer i sør, danskene.

– Jeg lurer på om klimaet for denne typen litteratur er blitt kaldere. Kanskje hadde heller ikke Jon Fosse fått så gode anmeldelser om han hadde debutert i dag i stedet for på 1980-tallet.

Pessimist

Henrik Nor-Hansen også opptatt av klimaet. Han er alvorlig bekymret for fremtiden og vårt akselererende behov for stadig nye ting, stadig mer velstand. Sånn sett allierer han seg her med nevnte Karl Ove Knausgård, som langet ut mot norske politikeres ønske om å bygge ut nye oljefelt under valgkampen i september.

– Mange med meg mener Miljøpartiet De Grønne fremstår som ekstreme. Men fremtidens klimautfordringer blir langt mer ekstreme! Vi har en oppskrudd fremtidstro som hindrer oss i å tenke realistisk. Optimismen gjør oss blinde. Dessuten er det for fristende å leve et godt liv med ny bil og flyturer til utlandet.

– Forbruket i Norge, og ikke minst forbruket i Stavanger-regionen, kan nå nærmest beskrives som eksesser. Vi hadde mer enn nok rikdom på 1980-tallet, alt etter det er rene overdrivelser.

Han føler seg ikke fritatt for kritikken, selv om han bruker minimalt med penger på materielle goder der han seiler over verdenshavene.

– Jeg vil jo også ha det godt. Jeg setter kanskje et mindre økologiske fotavtrykk enn en som kjører mye bil, for eksempel, men alle kunne jo ikke bodd i seilbåt! Og det blir jo noen flyturer iblant. Jeg har i flere år levd på arbeidsstipend fra Staten, det kan jeg takke oljepengene for. Så jeg er takknemlig for alt oljearbeiderne har gjort. Men dommedagsklokken slår snart. Sist jeg sjekket var den tre minutter på tolv.

Henrik Nor-Hansen kaller seg heller realist enn pessimist.

– Jeg har dette ubehaget i meg. Det formulerer jeg i språk. Jeg tar det ut i skrivingen. Og det er jo positivt. Så sitter jeg i alle fall ikke helt passiv, sier han.

Onsdag 1. november deles Nordisk råds litteraturpris ut i Helsinki.

Anbefalt videre lesning:

Ein av desse skreiv Nordens beste bok i fjor. Somme får ein kilevink, mens andre greier å gå til grunne heilt på eiga hand. Hadde det ikkje vore for humoren, ville den nordiske litteraturen vore til å bli deprimert av. Les Marta Norheims vurdering av kandidatene

Psykiske påkjenninger i barnebøkene. Psykisk og sosialt stress preger mange av kandidatene til Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok. Kvaliteten er høy, her er mange verdige vinnere. Les saken

Voldsrapport som journalnotat. Henrik Nor-Hansens vesle bok «Termin». En framstilling av vold i Norge» er en utrivelig og svært leseverdig beretning om avstand og fremmedgjøring i det rike, vulgariserte samfunnet. Les NRKs anmeldelse av boka

Kan vinne Nordens største bokpris. Boken skapte voldsom debatt i høst. Nå er Vigdis Hjorths «Arv og miljø» nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2017. Les saken om de nominerte

Anbefalt videre lytting: