Tilfeldigvis har det en stund kommet mange lange bøker min vei. Riktig lange. Gode, har de også vært, noen av dem, så jeg klager ikke. Men det var litt pussig å sitte ned ved frokostbordet for et par dager siden med Henrik Nor-Hansens «Termin. En framstilling av vold i Norge».
En drøy times tid og noen kaffekopper senere var det gjort. 85 sider i et lite format – det går fort. Samtidig var det slik at boken nærmest ba om en umiddelbar andregangslesning. Det er da heller ingen nødvendig sammenheng mellom en teksts lengde og dens appell til leseren.
Overfall
«Termin» gir en framstilling av vold i Norge. Først og fremst eksemplifisert ved Kjetil Tuestad og det overfallet han ble utsatt for i 1998, da han og kona akkurat hadde slått seg ned i Hommersåk i Sandnes kommune.
En framstilling av vold i Norge, altså. Først og fremst eksemplifisert ved Kjetil Tuestad og det overfallet han ble utsatt for i 1998, da han og kona akkurat hadde slått seg ned i Hommersåk i Sandnes kommune.
Den unge mannen, midt i tjueårene, ble grovt mishandlet og funnet bevisstløs, kjørt til sykehus med store skader – også i hodet. Senere, med de fysiske skadene til dels utbedret, går han inn og ut av psykiatrien. Han får vansker med opplevelsen av sin egen identitet, sin opplevelse av andre, kontakt med virkeligheten og egne følelser. Og det tar ikke slutt – til tross for at teksten tar oss med helt til 2015.
Rapport
Henrik Nor-Hansen er også lyriker. Det språklige spranget fra poesien til denne teksten kan knapt bli større. Og min fascinasjon for denne ultrakorte boken bunner nettopp i formen, språklig og i valg av ståsted. Her finnes intet «jeg», heller ingen allvitende fortellerstemme i vanlig forstand. I stedet et «man», en slags utpost i tredjepersonsfortellingens hage.
Stilen minner om jounalinnførsel. En utydelig avsender (en lege? psykolog?) avlegger rapport – gir sin framstilling. Av et tilfelle – eller kanskje to – nemlig Kjetil og det samfunnet omkring Stavanger som gjennom 2000-tallet er i bevegelse omkring ham – mens pengemengden og individorienteringen øker.
Det fortelles distansert og kjølig. Samtidig føyes en slags surrealistisk eller absurd følelse til en beretning som bare tilsynelatende er helt saklig: Stadig har leseren inntrykk av å nærme seg noe avgjørende eller truende i beskrivelsen av dagligdagse hendelser, uten at noe skjer – annet enn hovedpersonens økende avstand til sitt eget liv. Dette gjøres konsekvent og på besnærende måter. Denne skrivemåten viser også hvor avgjørende vår tilvante lesning er for våre forventninger til en tekst.
Mer vold
Mens Kjetil Tuestads liv fragmenteres, skjer flere grove episoder i nærområdet der mennesker mishandles, tilsynelatende umotivert. Barn er involvert. Både som utøvere og som offer. Ungdommer også. Dyr mishandles. De skyldige avsløres sjelden.
Om jeg kan uttrykke det svært generelt: Henrik Nor-Hansens «Termin» er en utrivelig og svært lesverdig beretning om avstand og fremmedgjøring i det rike, vulgariserte samfunnet.
Et stort spørsmål er dermed om Kjetil Tuestad ville hatt det fullstendig annerledes dersom han ikke var blitt slått sønder og sammen på Sankthansaften 1998.
