NRK Meny
Normal

Psykiske påkjenninger i barnebøkene

Psykisk og sosialt stress preger mange av kandidatene til Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok. Kvaliteten er høy, her er mange verdige vinnere.

De nominerte til Nordisk råds barne- og ungdomsbokpris 2017

DE NOMINERTE: En av disse bøkene blir snart kåret til den beste barne- og ungdomsbok i Norden.

Foto: norden.org

Skal man si noe allment om nordiske barns liv på bakgrunn av de nominerte bøkene til årets pris, er et lett å se at de har utfordringer. Utfordringene er ikke av materiell art, de fleste har det de trenger, bortsett kanskje fra guttungen i Bjørn Ingvaldsens « Far din ». For hvis far din er en tyv og havner i fengsel, kan det bli så som så med økonomien. For øvrig er det den sosiale utstøtingen som blir det største hinderet for at den unge jeg-fortelleren kan leve et godt liv.

Flere av bøkene handler om utenforskap, et begrep som er oppsiktsvekkende «populært» i både litteratur, film og teater for tiden. Her innebærer det seksuelt utenforskap, sosialt utenforskap, og ikke minst følelsen av ikke å ha makt over eget liv. Foreldrenes handlinger, de være seg bevisste eller ubevisste, får kraftige konsekvenser for barnas muligheter til å utfolde seg.

Nå vil jeg ikke si at utenforskapet preger alle de tolv nominerte bøkene. En pris for beste barne- og ungdomsbok har naturlig nok et stort spenn i både tema og form. Fire av årets kandidater er bildebøker, fire er barneromaner, to er rene ungdomsromaner og to er tegneserieromaner for ungdom. Flere av bøkene handler om dyr eller drømmen om et dyr, noe som ikke er så uvanlig i barnebøker. Et nærmest selvsagt tema er forelskelse og kjærlighet. Men forelskelse er egentlig overraskende svakt representert i årets bunke. De to bøkene som sterkest tematiserer kjærlighet, er også blant de beste.

Forbudt kjærlighet

Elin Bengtsson

Elin Bengtssons ungdomsroman «Ormbunkslandet» handler om Margit og Mika, to søsken som elsker hverandre.

Foto: Lorna Bartram

La meg begynne med den mest utfordrende av dem alle, den svenske ungdomsromanen «Ormbunkslandet» (Bregnelandet) av Elin Bengtsson. Romanen retter seg mot ung voksen-segmentet og handler om å bli voksen i ordets ytterste forstand.

Søsknene Margit og Mika har hatt et uvanlig tett forhold siden de var små. Mika er et år eldre enn Margit. Sammen leker de i skogen bak huset, de holder seg for seg selv og leker at det er bare de to mot hele verden. De er klare til å takle alt for hverandre, til å dø for hverandre. Etter som barna blir ungdommer blir leken stadig mer alvorlig. Den blir deres gjemmested og parallell- verden. I den verdenen er de også elskere. Hvorfor er det sånn at ikke all kjærlighet er vakker? spør Margit. Er deres kjærlighet pervers?

Hun søker opp litteratur om lignende tilfeller, og finner ut at det kalles incest.

Gjennom nærmere 300 tettskrevne sider, og en utfordrende sommer, lærer Margit å leve på nytt. Hun lærer om den verdenen som er utenfor tosomheten. Hun lærer at det finnes mange former for kjærlighet.

Fortellingen er kompromissløs, men også søkende. Litt etter litt får leseren grep om forhistorien, som til å begynne med kan virke forvirrende. Og litt etter litt får Margit grep om dagene sine: Det handler om å finne en måte å leve og elske på, en måte å bli voksen på. Det dreier seg om å finne og anerkjenne sin seksuelle identitet. Ikke overraskende er forfatteren Elin Bengtsson kjønnsforsker. «Ormbunkslandet» er hennes andre roman.

Hjertestorm

«Hjertestorm» er historien om 14-åringene Viola og Storm, fortalt fra hver sin side av boken før de møtes i et digert krasj på midten.

Den andre boken som eksplisitt tematiserer kjærlighet, er den danske «Hjertestorm» av Annette Herzog, Katrine Clante (ill.) og Rasmus Bregnhøi (ill.).

Dette er historien om 14-åringene Viola og Storm, fortalt fra hver sin side av boken før de møtes i et digert krasj på midten. Forfatteren Annette Herzog har fått illustratørene Katrine Clante og Rasmus Bregnhøi til å gi hver sin versjon av forelskelsen. Her er tegneserieruter og noen store, overgripende oppslag, Violas verden et snev mykere og mer romantisk enn Storms. Første halvdel er altså Violas historie. Hun er opp over ørene forelsket i klassekameraten Storm. Hvordan gi uttrykk for det? Og hvordan reagere når han sier nei til å bli kjæreste? Annette Herzog har gjort et uvanlig vellykket grep ved å flette inn faktaopplysninger om forelskelse og sex. Viola snakker om kjærlighet ikke bare med bestevenninnen, hun får også råd og vink og kloke ord fra både pappa, bestemor og fortidens romanforfattere. Både Vergil, Shakespeare, Goethe og til og med Stephenie Meyer (hun med Twilight-serien) får et ord med i laget. På skolen har de seksualundervisning. Og i naturen ser hun hvordan dyr og fugler innretter seg. Storm på sin side skjeler til de gamle greske filosofer som Platon og Aristoteles, men også Ovid, Augustin og Freud blir med i et real slåsskamp om hva kjærlighet egentlig er. Boken er oppfinnsom, full av ulike innfallsvinkler og matnyttig kunnskap for et ungt og lengtende menneske.

Rakel Helmsdal

Rakel Helmsdals ungdomsroman er Færøyenes kandidat.

Færøyene har nominert ungdomsromanen «Hon, sum róði eftir ælaboganum» (Hun rodde mot regnbuen) av Rakel Helmsdal. Som hos Elin Bengtsson blir seksuell identitet et tema. Romanen har et mørkt bakteppe. 16 år gamle Argantuel står på bryggekanten og river livet sitt i stykker. Side etter side av dagboken går i havet, de beskriver alle dager hun har vært ulykkelig. Nå er hun så ulykkelig at hun vil gjøre slutt på selve livet. I kapitler som alternerer mellom nåtid og fortid bestemmer hun seg for å ro kjærestens båt ut på havet, så langt at hun blir nødt til å drukne i de store bølgene. Moren, som var kunstner, har aldri brydd seg om datteren. Hun har tatt sitt eget liv. Faren, banksjefen, tenker bare på jobb og penger. Ikke engang Argantuels kjæreste er så glad i henne som han er i båten sin.

Jeg strever med å finne ut i hvilken tid fortellingen er fra. Det virker gammelmodig med banksjefens datter som sendes på danseskole. Samtidig har hun TV på rommet sitt. Noen tiår tilbake tror jeg nok vi må. I scener som kan være drøm eller fantasi like mye som virkelighet dukker en vakker, rødhåret jente opp. Er det mulig å forelske seg både i gutter og jenter?

«Hun rodde mot regnbuen» er en fortelling om å bli oversett, om ensomhet og savn. Og det er en bok som starter med å vende seg bort fra livet mens den ender med å gripe livet med begge hender – (med årene, inn mot land igjen!) bokstavelig talt.

Barn og dyr

Hafsteinn Hafsteinsson

Hafsteinn Hafsteinssons «Enginn sá hundinn» ble i overkant moralistisk for litteraturkritiker Anne Cathrine Straume.

Oversett blir også hovedpersonen i den islandske bildeboken «Enginn sá hundinn» («Ingen så hunden») av Hafsteinn Hafsteinsson med dikt av Bjarki Karlson (oversatt til dansk av Bødvar Gudmundsson).

Han er en hund. Hunden er årets beste julepresang i en familie der barna blir vilt begeistret og tar ham med på de morsomste opplevelser. Så er året gått og det er igjen julaften. Hva ligger under treet i år? Nettbrett som opptar alles oppmerksomhet umiddelbart. Hunden er glemt. For å få oppmerksomhet tar han på seg alle mulige oppgaver. Han klipper plenen og vasker opp, han støvsuger, men ingen bryr seg. Så forsøker han å synge, men da blir han bryskt kastet ut av huset. Hunden møter en katt som har lidd samme skjebne. Sammen rømmer dyrene, med et fly, til et bedre sted og nye eventyr.

Teksten går på rim, den er spretten, håpefull og sår, og den kan sikkert egne seg godt som høytlesning. For meg blir likevel denne boken i overkant moralistisk. Det blir litt sånn: Fy, så galt det er å bruke nettbrett og mobiltelefoner. Kanskje må man ta hardt i om man vil gi et tydelig budskap, og kanskje er historien humoristisk ment fra forfatterens side. Men jeg synes det blir noe rart ved at barna fremstilles som dumme, passive og uinteresserte, mens hunden blir den smarte og morsomme - og oversette.

Illustrasjonene er tegneseriepreget, litt endimensjonale i stilen, selv om både hunden og katten fremstilles med en optimistisk og oppfinnsom personlighet.

Djur som ingen sett utom vi

«Djur som ingen sett utom vi» er blitt en fantastisk fin og fabulerende bok.

Også den svenske bildeboken i bunken går på rim, og også den har dyr i fokus. Jeg ser «Djur som ingen sett utom vi» av Ulf Stark og Linda Bondestam (ill.) som en langt sterkere kandidat enn den islandske bildeboken. Så er da også Ulf Stark (som døde i vår) en av Sveriges, ja hele Nordens mest leste og elskede barnebokforfattere. Med erfarne Linda Bodenstam på laget, er «Djur som ingen sett utom vi» blitt en fantastisk fin og fabulerende bok som like mye som den handler om fabeldyr, handler om oss mennesker og våre mangfoldige egenskaper. Her møter vi Bipolaren og Nomadinen, Smygeln og Sssch, og en lang rekke andre dyr, som altså ingen andre enn vi (her blir leserne inkludert) har sett. Stark skriver frem lengselen etter å høre til, for en som er utenfor. Og han viser frem fullstendig trivsel og glede over det lille som er.

Diktene er filosofiske, de peker ut over seg selv. De prediker fellesskap, men uttrykker også respekt for individets egenart. Denne varmen finnes også i de fargemettede illustrasjonene som fyller ut hver side. Linda Bodenstam veksler mellom å gå tett på en rar, liten skapning og å brette ut klodens mange landskaper. Her er is og hav, jungel og ørken. Trær og blader får stor plass, her myldrer detaljene i en rikdom som føles som en gave. Dyrenes øyne blir blikkfang, de usette skapningene blir menneskelige i all sin forunderlighet.

På den dypgule innsiden av permen strekker det seg en kvist med røde blader, nesten som en pil som peker utover, og der står det: På framsidan kan du se ett par som aldrig sa vilka dom var." På baksiden av boken kommer også et dikt:

Visst finns dom osedda djuren

på land och under vattnets yta.

Låt dom vara!

Håll fôr dina ôron bara

så kanske du har turen

at få höra dom kvittra och ryta.

Skulle én av årets nominerte bøker bringe med seg et klimabudskap, måtte det være denne.

Styre eget liv

Videre til en annen fin bildebok, den finske «Vildare, värre, Smilodon» av Minna Lindeberg og Jenny Lucander.

Jenny Lucander

Illustrasjonene til Jenny Lucander i «Vildare, värre, Smilodon» oppløser grensene mellom virkelighet og fantasi, mellom den faktiske og den fiktive verden, skriver Anne Cathrine Straume.

Foto: Förlaget

Karin og Annok er bestevenner. Første oppslag viser dem som løver i et bur. En hodeskalle av en sabeltanntiger skaper bånd til historien vi skal få høre om litt. På neste side ser vi at de faktisk befinner seg, som det blir sagt i teksten, under et bord i barnehagen. De voksne drikker kaffe og skravler. De andre barna presser seg rundt bordet og vil være med på leken som de to har for seg selv. Annok blir rasende, hun kaster en dukke og knuser et speil. Dramatisk rødfarge sprer seg i bakgrunnen, glassbitene fyker, vi ser de voksnes strenge og sinte ansikter. Og de andre barnas forskrekkelse. Annok blir sendt ut for å roe seg ned med en voksen. Det er tydeligvis ikke første gangen hun eksploderer.

Om kvelden, når Karin er hjemme med sin litt slitne mamma, får vi vite at Annok skal flytte med pappa'n til Lappland. Det er langt borte. Men ingenting blir helt borte, insisterer teksten: Karin er opptatt av dyr, ikke minst slike som er utdødd. Som smilodon, for eksempel, eller sabeltanntigeren, som vi ville kalt den. Kan noe virkelig bli borte?Vennskapet mellom Karin og Annok, det kan jo fortsette, kanskje? På siste oppslag ser vi Karin og Mamma som poster et brev på bokens venstre side mens Annok henter det samme brevet fra postkassen sin i Lappland på høyre side.

Historien fortelles gjennomført fra barnets perspektiv. Karin refererer til dyr og insekter, som tydelig er hennes store interesse. Her kommer også sabeltanntigeren inn. Nesten som i en faktaboks nevnes historien om dyret som ble borte etter den store eksplosjonen som sannsynligvis var forårsaket av at en komet traff jorden.

Kometen som fór gjennom rommet og skapte kollisjon og kaos da den traff jorden, blir en referanse til speilet som Annok knuser. Annok blir en parallell til et marsvin - for «marsvin och dvärgkaniner er trygga i sina burar. Dom vill inte ta vägen nånstans. Dom vil ha det så. Man får inte släppa ut dom i naturen. För då dör dom. Av skräck.»

Har Annok følt på utenforskap på grunn av sin samiske bakgrunn? Har hun et berettiget sinne i seg over ikke å kunne bestemme over eget liv? Jeg leser boken som et barns forsøk på å holde fast sin egen verden.

Illustrasjonene oppløser grensene mellom virkelighet og fantasi, mellom den faktiske og den fiktive verden. Og de viser barnas foreldre som kanskje litt tafatte, litt slitne, mens barna er fulle av vilje. Å være prisgitt foreldrenes handlinger og humør er en del av det å være barn som denne boken uttrykker på en omsorgsfull og respektfull måte.

Eventyr og fantasy

Ulfur og Edda

«Úlfur og Edda» åpner med tenåringsjenta Edda som finner en gullring ved Skálholt, der arkeologer graver etter mulige funn fra vikingtiden.

Den mest eventyrlige boken blant årets kandidater er den islandske barneromanen «Úlfur og Edda: Dýrgripurinn» (Skatten) av Kristín Ragna Gunnarsdóttir.

Boken åpner med tenåringsjenta Edda som finner en gullring ved Skálholt, der arkeologer graver etter mulige funn fra vikingtiden. Et halvt århundre senere er hun blitt en av Islands fremste arkeologer. Nå skal barnebarnet hennes, som også heter Edda, og stebroren Ulf være noen dager i samme område, der Eddas far har sommerjobb. Men mystiske ting begynner å skje. Noen har brutt seg inn på bestemorens kontor og stjålet den verdifulle ringen! Edda og Ulf følger etter den mest mistenkelige skikkelsen - og vips er de kommet ned i en underjordisk gang. Den fører inn i en parallell verden. Hvem lever der? De gamle norrøne gudene! Boken blir en fantasy-roman der barna jakter på smykket som den lumske Loke har stjålet.

Jeg synes det er en god ide å kombinere fiksjon og fakta på denne måten. Det finnes virkelig et nett av underjordiske ganger under Skálholt, som er et av Islands mest betydningsfulle utgravingssteder. Jeg synes imidlertid språket blir flatt (det kan også skyldes den svenske oversettelsen). Stesøsknene omtales ofte som barna, det blir for meg utvendig og distansert. De tar stadig bena på nakken eller løper så fort bena kan bære dem. De mange forviklingene blir litt umotiverte.

I denne gudeverdene må Ulf og Edda vise både klokskap og mot, her kan man ikke stole på noen. Utfordringen er først og fremst å få smykket tilbake. Men det skal vise seg at det i det hele tatt å komme tilbake til vår egen verden byr på problemer. Stesøsknene som ikke var verdens beste venner i utgangspunktet, blir nødt til å samarbeide.

Boken er illustrert med små tegninger i sort-hvitt av forfatteren selv; det kan være sjablongaktige skildringer av guder og dyr i Åsgård, eller det er helsides oppslag av et verdifullt kart barna kan navigere etter.

Kirste Paltto, forfatter

I Kirste Palttos bok møter vi to barn som beveger seg inn i et parallelt univers.

Foto: Kimmo Pallari

Også i den samiske barneboken «Luohtojávrri oainnáhusat» (Underlige hendelser ved Villmarkssjøen) av Kirste Paltto med illustrasjoner av Sunna Kitti (gjendiktet til norsk av Marit Kirsten Guttorm og Inga Ravna Eira) møter vi to barn som beveger seg inn i et parallelt univers. Brødrene Ritni og Urbán er 6 og 8 år gamle. De har fått lov til å sove alene i telt for første gang. Når de våkner, er det en ukjent jente i teltet. Hvem er hun og hvorfor er hun der? Laksi, som jenta heter, tar dem med - på ryggen til en stor ørn – til en ukjent verden. Der blir de med på letingen etter Laksis venninne, som er forsvunnet. Paltto følger en klassisk fantasy-formel: To barn havner i en alternativ verden der de må vise mot og løse oppgaver for å oppnå et mål, som vanligvis kan være å redde verden, rett og slett, i kampen mellom ondt og godt, men som her handler om å finne Laksis venninne. Det blir litt smått til å virkelig engasjere. Her dukker det dessuten opp mange personer som leserne ikke får noe spesielt forhold til. Kan hende er figurene kjent fra samisk mytologi, der må jeg i så fall melde pass.

En styrke ved boken er rollen naturen spiller, den blir nærmest som en levende del av et felles Alt. Barna flyr i et fjærkopter som drives av sol og vind, for å slippe å forurense. For å nå målet, må de ikke bare oppvise mot, de må også trå til med kunstneriske ferdigheter, som å danse og joike. Jeg liker godt at verdien av kunst oppvurderes, det er ikke alltid rå styrke er det beste.

Sunna Kittis illustrasjoner minner om japanske Pokémon-figurer. De er fargesterke og virkningsfulle, men litt glatte, barna har store øyne og store munner. Jeg synes guttene ser mer ut som ungdommer enn smågutter på 6 og 8 år. Mangelen på samsvar med teksten forstyrrer litt i lesingen, for i teksten fremstår de som svært små og engstelige.

Poetisk

Yökirja

Den finske bildeboken «Yökirja» er en var og overraskende historie om utenforskap.

Liten og engstelig er også gutten Måne, i den finske bildeboken «Yökirja» (Nattbok) av Inka Nousiainen og Satu Kettunen (ill.). Finland gikk til topps med en ungdoms-fantasy om døden det aller første året prisen ble delt ut. Senere har de markert seg med sterke bildebøker.

Hva er en nattbok? Kan det være et motsatte av en dagbok? Gutten Måne tåler ikke sollys, derfor liker han å være oppe om natten. En natt møter han jenta Ra, som er oppkalt etter solguden. Kan de to finne ut av det med hverandre? «Nattbok» er en var og overraskende historie om utenforskap, om å være annerledes, men likevel å kunne finne en venn. Fortellingen er poetisk og filosofisk, den viser verdien i å finne noen man kan være stille sammen med. Det ligger en genuin aksept av forskjeller her som jeg har sans for.

Mesteparten av boken er holdt i dyplått, lilla og grønt. Fargene gir assosiasjoner til noe drømmeaktig. Verden ser helt annerledes ut om natten enn om dagen!

Satu Kettunen bruker en slags klippeteknikk med mange lag. Slør i mange varianter sveiper inn virkeligheten i drøm, Måne må da også ha et lystett slør mellom seg og verden om han skal være ute om dagen.

Hanne Kvist

Hanne Kvists «Dyr med pels – og uden» er boken med størst sjarmfaktor i år, mener Straume.

Så til boken med størst sjarmfaktor i år. Det er den danske barneromanen «Dyr med pels og uden» av Hanne Kvist.

Freddy må stadig flytte, for moren hans skifter kjærester som andre skifter skjorter. Det betyr ny skole for Freddy, ny stefar i huset og kanskje nye stesøsken. Nå er han lei av all flyttingen. Han ønsker seg mest av alt en hund, en som er trofast, som alltid er der, og som har myk pels han kan klappe. Men mor er allergisk for pels. Hva kan Freddy gjøre med det?

Forfatter og illustratør Hanne Kvist har vært nominert til Nordisk råds pris en gang før, det var med bildeboken «To af alt» om et barn som lider overlast ved foreldrenes skilsmisse. Barn som blir skaltet og valtet med som følge av ubetenksomme foreldre, er tydeligvis et viktig tema for henne.

Lykkeligvis for oss som leser, blir dette slett ikke trist. Litt triste blir vi, selvfølgelig, på Freddys vegne, men både har han stor oppdriftsvilje selv og han møter gode hjelpere på sin vei. Det er Freddy selv som forteller, i et språk som er liketil og dagligdags og som på smart vis karakteriserer skikkelsene rundt ham uten at han henger noen ut av den grunn. «Dyr med pels - og uten» blir en fortelling om barnet som tar livet i egne hender. Det er en bok om lengsel, vennskap, om familie og ikke minst om mestring.

Rent formmessig utnytter Hanne Kvist på uventet vis at hun behersker både å skrive og tegne. Boken begynner med en svevende jordklode, som blir større og større. Opp fra den kommer det snakkebobler - er det noen som spiller et dataspill? Så går fortellingen over til tekst. Der alternerer nåtiden med fortiden, inntil vi kommer til fortellingen klimaks. Freddy rømmer, han har ingen å snakke med, og vips utlegges det hele i bilder. Bildene er først helt uten tekst, før de igjen får snakkebobler, når Freddy til slutt åpner seg for mannen som hjelper ham. Siste del av historien fortelles igjen ved hjelp av språket.

Sosialrealisme

Der «Dyr med pels – og uten» er en realistisk fortelling med en stor dose humor på tross av en vanskelig livssituasjon, er det ikke mye humor i de to norske kandidatene, som begge nærmest kan karakteriseres som sosialrealisme.

Bokomslag. Gutt ved fabrikkpipe

Historien i Bjørn Ingvaldsen blir fortalt fra en ung gutts perspektiv. Språket er tvers gjennom troverdig.

Foto: Gyldendal forlag

I «Far din» av Bjørn Ingvaldsen møter vi 10-11 år gamle Leo. En dag han kommer hjem fra skolen, blir han passet opp av en nabo. Han forteller at Leos far er blitt hentet av politiet, anklaget for tyveri. Leo vet ikke hva som er sant. Men han skal snart få føle på kroppen at alle andre i bygda rotter seg mot ham.

Vi får konsekvent historien fra lille Leos side. Det er han som registrerer at Mamma tømmer hele vinflasken. Det er han som opplever at vennene hans trekker seg unna når han kommer på skolen. Det er han som plutselig skjønner at den fine sykkelen han fikk til bursdagen sin, ikke var kjøpt, men stjålet.

Bjørn Ingvaldsen beholder guttens blikk gjennom hele romanen. Språket er tvers gjennom troverdig. Her er korte hovedsetninger som avløser hverandre. Klare registreringer uten utlegning av voldsomme følelser.

Ungdomsskolen av Anders N. Kvammen

Anders N. Kvammens debutbok, tegneserieromanen «Ungdomsskolen» er en av to nominerte fra Norge.

Foto: No Comprendo Press

Også tegneserieromanen « Ungdomsskolen » av Anders N. Kvammen byr på store utfordringer for hovedpersonen. Aksel skal begynne på ungdomsskolen. Vi møter ham på fjelltur i sommerferien, sammen med sin eldre fetter Eirik. Eirik er et stort forbilde for Aksel, en det hadde vært fint å ha i nærheten, en han kunne snakket med om han trengte noen. For Aksel ser ikke frem til å begynne på en ny skole med nye klassekamerater.

I svart -hvitt, med stor innlevelse,har debutanten Anders N. Kvammen tegnet frem en helt vanlig gutts strev med å finne seg til rette i et nytt miljø. Jeg liker at han innimellom de faste rutene lar ett bilde fylle boksiden. Det kan være en naturskildring av skog eller fjell, en skolesituasjon eller en kirkegård. Der rutene kan bli litt like og ensformige, åpner de store oppslagene opp for en ro og ettertanke der de visuelle inntrykkene kan bearbeides.

Aksel opplever både ensomhet og mobbing. Det blir ikke lettere for ham når fetteren dør i en bilulykke. Det meste ser svart ut. Men det er lys i enden av tunnelen. Blir det for enkelt når det hele slutter med et kyss?

Hvem vinner?

Savner jeg noe i dette utvalget av det fremste som utgis av nordiske barne- og ungdomsbøker akkurat nå? Klimautfordringene er nærmest fraværende, det samme er flyktningproblematikken. Humor er mangelvare og de storslagne eventyrene er borte på bekostning av realistiske skildringer av en vrien tilværelse der identitet, seksualitet og autonomi utfordres.

Dette er femte gang Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok deles ut. Hvert år har prisen gått til et nytt land. Skal jeg spå dansk vinner i år? Begge de danske kandidatene har potensial til å engasjere en sammensatt jury. Blir det ikke dansk, har Sverige to sterke utfordrere.

Anbefalt videre lesning:

Dei nominerte til Nordisk råds litteraturpris 2017
Foto: LOUISE JEPPESEN / NORDEN.ORG

Ein av desse skreiv Nordens beste bok i fjor. Somme får ein kilevink, mens andre greier å gå til grunne heilt på eiga hand. Hadde det ikkje vore for humoren, ville den nordiske litteraturen vore til å bli deprimert av. Les saken

Henrik Nor-Hansen
Foto: Ole Andreas Bø / NRK

Norges ukjente priskandidat. Han ville gjøre det motsatte av Karl Ove Knausgård. Det er han nominert til Nordisk råds litteraturpris for. Les saken