Ikke her for å pynte opp

Loga ášši sámegillii

– Følte du at jeg var sint på deg da du kom?

Máret Ánne Sara (41) ser plutselig rett på meg. Mørkebrune øyne under lys rosa lugg.

Det er fire dager til denne kvinnen blir historisk. Som den første samiske eller norske kunstner noensinne har hun bygd et verk for Tate Modern i London, verdens mest besøkte institusjon for moderne kunst.

Jeg er kommet for å intervjue henne, og to minutter etter at vi møttes, ba hun meg om å ikke avbryte. Beina i kors, kroppen var stram, ansiktet lukket.

To Tate-ansatte gløtter stadig oftere på døra. Intervjuet har vart lenger enn avtalt. Men kunststjerna er ikke ferdig, og hun har altså stilt meg et spørsmål.

– Eh ... Jeg tenkte at du har mye press på deg og kanskje helst ikke ville bruke tid på dette her?

– Ja. Jeg har ikke gleda meg til å snakke med norsk media, sier Máret Ánne Sara.

Kompromissløs

Da vi noen timer tidligere ankom den gigantiske Turbinhallen, selve inngangspartiet til museet, jobbet 20 folk i gule vester på spreng med å gjøre Máret Ánne Saras installasjoner klare til åpningen. Som NRKs kunstkritiker Mona Pahle Bjerke sier:

– Dette er veldig big deal!

Verket er todelt og heter Goavve-Geabbil. I den første installasjonen er vaiere og strømkabler spent 28 meter fra gulv til tak, med reinskinn flettet innimellom. (Den røde liften er ikke kunst, men arbeidsverktøy).

Inspirasjonskilden bak denne delen er goavvi, et nordsamisk begrep som betyr at snø omdannes til stålis på grunn av temperaturforandringer. Beitemark blir dermed låst under isen.

I den andre enden av hallen er det reist en labyrint bygget av unge trær og kjepper, en del av dem med utskjæringer. Hodeskaller og kjevebein av rein danner mønstre.

Kurator Helen O’ Malley er blek. På spørsmålet om hun har sovet i natt er svaret et kort «no».

Har det vært krevende å jobbe med Máret Ánne Sara? spør jeg. Helen synes ikke det. Årets utkårede kunstner har sterk handlekraft, hun tar avgjørelser raskt og er veldig tydelig.

– Hun prøver ikke å gjøre deg til lags. Hun gjør noe hun syns er verdifullt, og hun håper at du vil bli med, sier Helen.

Forskningsformidling

Máret Ánne Sara begynte med kunst som ren aktivisme. Det utløsende var da broren Jovsset Ante Sara i 2016 ble bedt om å slakte flokken sin fra 350 til 75 dyr, etter et vedtak i Stortinget om å senke det voksende reintallet i Finnmark ned til bærekraftig nivå. Slaktingen ville gjort flokken for liten til å leve av, ifølge Sara, som gikk til sak mot staten. Underveis lagde søsteren Máret Ánne verket kalt Pile o Sápmi, en haug med avkuttede reinhoder utenfor rettslokalet.

Det er fortsatt noe veldig lite kunstaktig over måten Máret Ánne Sara snakker om verkene sin på. Det er mye mer naturfag enn kunst- og håndverkstime når hun forklarer.

Geabbil, labyrinten, har fått form etter et stykke utsøkt ingeniørkunst fra naturens side, nemlig reinnesa. Dyrets pusteorgan kan forandre lufttemperaturen med 80 grader i løpet av et sekund. Det er ganske imponerende.

– Å skifte perspektivet slik at du som menneske blir liten i møte med reinnesa, tror jeg kan gjøre noe bra for oss, sier Máret Ánne.

Hun bruker ofte ordet «indigenous science», urfolks vitenskap. Det handler blant annet om den nedarvede kunnskapen om å leve av og i pakt med naturen. Máret Ánne mener dette er kunnskap vi som menneskeslekt trenger nå, og det ganske akutt, i møte med klimakrisa.

Hennes erfaring er at den kunnskapen som kommes fra urfolk, ikke tillegges verdi av de som har makt og fører ordet i Vesten.

– Det ses litt på som overtro eller mystisisme. Nesten som voodoisme.

Hun mener Norge må skjerpe seg, begynne å ta urfolksperspektivet på alvor. Og her er vi tilbake ved hvorfor hun kjenner en skepsis i møte med sånne som meg, majoritetsnorske journalister. Hun unnskylder seg litt, mente ikke å være krass innledningsvis. Hun bare kjenner at kroppen blir anspent i disse situasjonene.

– Men det er også fordi at ... Ja, det er så mye undertrykkelse fortsatt. I samfunnsstrukturer, maktapparatet og holdninger, sier hun.

Hun kaller det norske systemet en pågående kolonialisme.

– Det er en tung kolonial historie og arv vi lever midt oppi fortsatt den dag i dag.

Derfor har Máret Ánne Sara null prosent ambisjoner om å pynte opp eller dekorere med håndverket sitt.

Det hun vil formidle, er erfaringen av å leve som samisk, og altså vitenskapen nedarvet gjennom generasjoner. Kunst er bare språket for å få oss til å lytte.

Det nye verket skal aktivere alle sanser. Det visuelle, lydlandskap og intervjubiter i hodetelefoner – og ikke minst nesa. Det er veldig hot om dagen å bruke diverse duft (hilsen alle butikker og hoteller i London!).

Hos Máret Ánne Sara handler ikke lukt om å skape velbehag.

Stanken av frykt

Reinskinnene i den høye installasjonen er satt inn med en stram odør.

Hun vokste opp i en nomadisk reindriftsfamilie. Et tydelig minne fra tidlig på barneskolen sitter sterkt i henne. Familien var kommet til sommerbeite på Kvaløya, like ved byen Hammerfest. Der var hennes folk ikke velkomne. Lokalbefolkningen jaget rein og stevnet reineiere for retten, med bakgrunn i at dyrene spiste planter og blomster og urinerte i bybildet.

Denne gang var det Máret Ánnes far som ble kalt inn til politihuset. Hun maste seg med. Inne i en stor murbygning satt en politimann i uniform bak pulten sin.

– Jeg forsto selvfølgelig ikke det med maktubalanse og alt det jeg i dag jobber med i kunsten min, men jeg husker hvordan min far forandra seg der, rett foran øynene på meg, sier Máret Ánne.

Den sterke, stolte pappaen som ga henne trygghet i villmark og storm, endret talemåte, slo blikket ned, mistet kroppsholdninga. Og ikke minst:

– Jeg syns at han fikk en sånn ubehagelig lukt.

Nesten 30 år etter begynte hun å forske i minnet i kunsten sin. Det har blitt til lukta hun bruker i kunstverket, inspirert av angstsvetten til faren – som igjen likner den reinsdyr skiller ut i møte med fare.

– Vi er jo også dyr, det er bare å erkjenne det.

Kunstverdenens oppvåkning

Okke som. I kunstens verden er de undertrykte stemmene mer til stede enn tidligere. Her vi står nå, på Tate Modern, har de i flere år hatt det som en del av sitt uttalte mål å løfte frem urfolksperspektiver. Kanskje er det den britiske kolonifortiden som ligger til grunn, en slags kunstverdenens skyldkompleks?

– Jeg håper ikke at det gjøres av dårlig samvittighet, men en reell anerkjennelse og erkjennelse av at det ligger viktig visdom og perspektiver her, sier Máret Ánne Sara.

Hun har elsket samarbeidet med den britiske institusjonen. Hvert eneste valg blir omregnet i «carbon print», de ansatte er som henne opptatt av resirkulering og gjenbruk av alle materialer.

– Det er forfriskende å jobbe med Tate. Jeg er litt miljøskada av å jobbe og være oppvokst i Norge, fordi klimabevisstheten er så påtatt, sier hun.

I Sápmi er hun kjendis, i den internasjonale kunstverdenen en stigende stjerne, et navn store institusjoner bruker årevis på å lande avtaler med. Et søk på norske artikler i avisarkivet Atekst (hennes navn + «kunst») gir over 900 treff. Men likevel:

– Det er helt bisart å forholde seg som kunstner i Norge etter den her reisa. Er det kunst som ikke betyr noe i Norge, eller er det jeg som ikke egentlig tillates plass? Det vet jeg ikke, sier Máret Ánne Sara.

Noen bryr seg da. Dagen før utstillingsåpning kom dronning Sonja til London til en personlig omvisning av kunstneren.

Det er ikke første gang de møtes. Da dronningen tidligere ville stille ut et verk av Máret Ánne i sin kunsthall, ba Máret Ánne om en audiens før hun sa ja. Den gang pågikk brorens rettsdrama om reinslaktinga for fullt.

– Jeg kan ikke låne ut kunsten min bare som et smykke. Dronningen måtte vite om den brutale realiteten bak, sier Máret Ánne.

På slottet fant hun noe hun ikke hadde opplevd før.

– Det er ikke ofte jeg har møtt varme, omsorg eller forståelse i møte med det kalde og brutale statsapparatet og lederskapet i Norge. Dronning Sonja har vist langvarig og uforbeholden støtte til samisk kunst og meg som menneske, sier hun.

De to fortsatte samtalen i London.

– Det er det opprinnelige som slår igjennom i kunsten hennes for meg, i alle fall, sa Dronningen etter Tate-besøket.

– Jeg er veldig stolt over å dele det her åpningsøyeblikket med deg, sa Máret Ánne og så på dronningen med varme i blikket.

Undertrykt eller privilegert

Tate Modern har omkring 6 millioner besøkende i året. Inngang i Turbinhallen er gratis. Alle som stikker innom fram til 6. april neste år, vil å se Máret Ánne Saras kunst.

Gir ikke dét en følelse av makt? En så stor talerstol?

– Ikke makt, men ... et ansvar.

– Hva tenker du om det?

– Jeg tenker at det er derfor det føles viktig å gjøre dette prosjektet. Når jeg er ute i verden med min kunst kjenner jeg at det er et desperat behov for en annen type tenkning. Hvis verden faktisk respekterer og henter frem det som er blitt trykket ned over så lang tid, kan urfolksfilosofi og urfolks vitenskap få en kjempeviktig rolle.

Hun er ikke lett å sette i bås. Hun får prestisjeoppdrag og skryt, men snakker som en undertrykt. Hvem vil hun være? Hva slags makt vil Norge gi henne?

Det er ikke en ukjent fortelling fra den klassereisende, eller for kunstneren som kom fra gata og inn i eliten: Selv om de andre ser deg som en vinner, bor det du kommer fra fortsatt i kroppen.

Truslene hun opplever fra den norske stat mot samisk levesett, er for mange til at Máret Ánne Sara kjenner seg seierrik eller optimist. Som den pågående kampen mot Nussir-gruva ved Repparfjord.

– Mens jeg sto her og jobbet med strømkablene og reinene, symbolet på at vi er fanga i dette systemet, så fulgte jeg samtidig livestream på telefonen av at min gudfar ble arrestert fordi at han sammen med miljøforkjempere prøver å stoppe sprenginga av våre kalvingsområder og flyttlei, sier Máret Ánne Sara.

Når lukta av frykt har satt seg, er den vanskelig å vaske vekk.