De største norske TV-fiaskoene

Hver gang TV-kanalene og strømmetjenestene lanserer nye programmer og serier, kjenner de på usikkerheten: Vil seerne like dette?

Også denne høsten blir det hard kamp om publikum. Noen serier ender kanskje opp som megasuksesser på linje med «Farmen», «Maskorama» eller «Skavlan». Andre går det ikke fullt så bra med.

Norsk TV-historie er nemlig full av eksempler på at alt gikk lukt til helvete og seerne holdt seg langt unna.

Her er et gjensyn med åtte av de aller største fiaskoene.

Sett på maken (TV 2, 1995)

Som alle andre kanaler har TV 2 lansert serier som har endt opp som ribbede og svimeslåtte kalkuner i veigrøfta. På midten av 1990-tallet fikk de to i fleisen omtrent samtidig – begge signert samme TV-produksjonsselskap.

Det helt ferske selskapet Litteris fikk i oppdrag å lage en norsk variant av den populære britiske satireserien «Spitting Image». Konseptet var at kjendiser ble parodiert ved hjelp av dukker som (på papiret) skulle ligne på dem. I den norske varianten ble velkjente skikkelser som Gro Harlem Brundtland, Tande P. og Jon Michelet parodiert.

Det mest parodiske med serien var at kun én av de 12 planlagte episodene ble vist på TV. Årsak: Kanalen mente at serien ikke holdt bra nok kvalitet. Faktisk var den så dårlig at flere tekstforfattere sluttet i protest etter å ha sett første episode.

(NB: Vi skulle gjerne vist fram noen klipp både her og i resten av saken, men disse gamle arkivgreiene er neimen ikke lett å få tak i.)

TV 2s da temmelig unge underholdningssjef Trygve Rønningen forteller i dag at han gremmet seg fælt.

– Det var ikke noe gøy. Det var sårede selvbilder rundt noe vi trodde skulle bli veldig bra, men som ikke ble det, sier han.

Han forteller om en TV-produksjonsbransje som var veldig ung og uerfaren, samtidig som de hadde for dårlig kvalitetssikring.

– Hvis det ikke er morsomt, dukkene ikke ser bra ut og parodistemmene ikke ligner originalene, da har du feila på de viktigste komponentene.

– Stemmer ryktet om at dukken med Jon Michelet egentlig var en dukke av Saddam Hussein, kjøpt på billigsalg fra «Spitting Image»-gjengen?

– Haha. Det er en artig historie. Men det er positivt feil.

Sommerfugl (TV 2, 1996)

Selv om dukkeserien gikk dukken, fortsatte TV 2 å samarbeide med Litteris – åpenbart uten å ta hensyn til uttrykket «fool me once, shame on you; fool me twice, shame on me».

Produksjonsselskapet fikk i oppgave å lage «Sommerfugl», en ungdomssåpeserie fra sykehus-, heste- og ungdomsmiljøet. Serien ble solgt inn som den norske versjonen av «Melrose Place» og «Beverly Hills 90210».

Men etter at første episode gikk på lufta, ble den tildelt negative karakteristikker som mangler sidestykke i norsk anmelderi. «Jeg tror ikke det er mulig å gjøre det verre enn det innledende avsnittet legger opp til», skrev VG-anmelder Jon Selås.

Han krydret anmeldelsen med fyndord som «uhyggelig», «svinsk», «ekkel» og «lavpannet», før han resignert spurte hva vi som nasjon hadde gjort for å fortjene dette.

Heller ikke seerne var begeistret. Planen var at dette skulle bli en langvarig serie, men etter bare 12 episoder ble den stoppet på grunn av dårlige seertall.

I tillegg ble Litteris refset i offentligheten for betingelsene i skuespillernes arbeidskontrakter. «Slavekontrakt», sa lederen i Norsk Skuespillerforbund, mens den ene kjendisskuespilleren etter den andre ba TV 2 ta et moralsk ansvar og avslutte samarbeidet med produksjonsselskapet.

Tingene løste seg for så vidt av seg selv. To måneder etter premieren på «Sommerfugl» troppet Litteris opp i skifteretten for å slå seg selv konkurs

Venner og fiender (TVNorge, 1998–99)

Vi skal holde oss til såpeserier litt til. Da også TVNorge prøvde å fenge med denne sjangeren, begikk de samtidig en av norsk TV-histories aller største mageplask.

Kanalen bestemte seg for å satse steinhardt på å lage en norsk, oversatt versjon av den svenske seersuksessen «Vänner och fiender». Et enormt produksjonsapparat ble satt i sving for å masseprodusere to episoder hver dag, en før lunsj og en etter. På få måneder var 170 episoder i boks.

Men seerne var ikke spesielt imponerte over intrigene i den fiktive småbyen Kvernfoss. Håpet var minst 200.000 seere, men på det verste var det kun 33.000 som benket seg for å se Inger Lise Rypdal, Geir «Labbetuss» Børresen og en 16 år gammel Triana Iglesias.

Og da ingen ville se på den 45 millioner kroner store megasatsingen, var det heller ingen inntekter fra Pampers-reklamer. Pengene fosset ut av kanalen.

Etter 140 av de 170 episodene var det nok, og de siste 30 episodene ble låst inn i skuffen.

Pål Trælvik var administrerende direktør i TVNorge og måtte svare i pressen for de elendige tallene, noe som føltes urettferdig siden serien allerede var bestilt da han begynte i jobben.

– Seerutviklingen endte opp med å bli på høyde med et gjennomsnittlig middagsselskap hjemme hos meg, sier han i dag.

Trælvik forteller at det ikke var noe særlig å få inn de daglige rating-dataene.

– Er det noe feil med datamaskinen? tenkte jeg og trykte «oppdater» uten at tallene forandret seg, sier han.

Det var ikke noe mindre surt for TVNorge at konkurrenten TV 2 hadde premiere på «Hotel Cæsar» noen uker senere. Såpeserien ble laget i 3123 episoder og ble den lengstlevende i Skandinavia gjennom tidene.

Sent med Simen Sund (TV 2 Zebra, 2011)

En dag fikk TV 2 en fiffig idé: Hva med å hente inn en komplett ukjent person til å bli talkshow-vert?

Som tenkt, så gjort. Etter å ha vurdert 350 håpefulle kandidater, ble en 23 år gammel markedskonsulent fra Haugsbygd på Ringerike presentert som ny programleder for sitt eget prate-med-gjester-program, nemlig «Sent med Simen Sund».

Han var selv vantro over å få være norsk TV-bransjes svar på Jeppe på Bjerget, den vanlige mannen som en dag våkner opp i baronens seng:

– Jeg er en bygdegutt som har forvillet seg inn i denne verdenen helt tilfeldig, sa han.

Hans egen teori rundt hvorfor han ble valgt ut, handlet om at han rent fysisk lignet på en blanding av TV-gullkalvene Thomas Numme og Henrik Thodesen.

Med forbilder som Graham Norton og Jon Stewart gikk Sund løs på oppgaven med å lage tre ukentlige show.

– Det å ha mange rare ideer og å få lov til å bruke masse penger på å virkeliggjøre dem, er jo helt ko-ko. Hvis vi får lyst til å spille inn noe med Davy Wathne, så blir han plutselig flydd inn for å komme i studioet. Det er rart, men også veldig morsomt, sa han til lokalavisa.

Seerne ville imidlertid ikke være med på denne moroa. Hvert program ble i snitt sett av bare 9000, og etter et halvår var det slutt.

Puck (NRK2, 1996–98)

Da kanalen NRK TO (senere NRK2) ble lansert, var forventningene høye. Sulteforede, yngre seere skulle få store doser kultur og underholdning. Og programmet «Puck» skulle være flaggskipet i så måte. (Navnet hadde selvsagt ingenting med ishockey å gjøre, men var hentet fra høykulturen og figuren Puck i Shakespeares «En midtsommernattsdrøm»)

Men den temmelig eksperimentelle stilen med eh ... uvanlige intervjusituasjoner skapte raskt vantro i de tusen hjem.

Som her, i det første innslaget i den første episoden:

Ikke mange utenfor NRKs vegger på Marienlyst hadde noe pent å si om programmet i starten. Dagbladets anmelder mente at «Puck» var noe av det mest ubehjelpelige og amatøraktige TV-programmet som noensinne var laget. VGs anmelder skrev at hun trakk et lettelsens sukk da mora ringte mens hun så på programmet. Beskyldninger om «trendfascisme» og «Natt & Dag på TV» haglet.

I snitt var det bare 30.000 som så på «Puck» – langt unna det NRK kunne forvente.

Erling Fossen, som var en av programlederne, sier at de fikk frie tøyler til å lage det rareste og særeste programmet i NRKs historie, med veldig lite penger.

– Av og til traff vi blink, og noen ganger bomma vi totalt. Men vi prøvde, som de glade amatørene vi var, og lyktes også å snakke om byutvikling på en underholdende måte for første gang.

Kanalsjefen forsvarte programmet iherdig, men etter hvert begynte han å blinke med lyset på hjemmealenefesten. Da han tok et kvarter ut av en episode fordi den ikke holdt god nok kvalitet, sluttet Erling Fossen på dagen i protest.

Under tre måneder etter lanseringen, opplevde kanalen store kutt. «Puck» fortsatte med forkortet sendetid, men etter to år var det ugjendrivelig slutt.

Under en debatt et par år senere ble den notorisk frittalende kringkastingssjefen Einar Førde spurt hvordan det sto til med NRK2. Jo da, den klarer seg bra, men den hadde en dårlig dag da Erling Fossen ble ansatt i «Puck», svarte han.

– Det var bare morsomt. Jeg var møteleder i den debatten, og det å bli utsatt for NRK-høvdingen Einar Førdes bitende sarkasme var et stort kompliment for meg, sier Fossen.

Lyst til å dyppe tåa di i noen gamle Puck-episoder?

Tweet4tweet (NRK3, 2012)

På den tida da Twitter var noe nytt og kult, var det mange som gjorde sine første forsøk på å være humorister i offentligheten. Med maks 140 tegn til rådighet kjempet de om likes og delinger ved å lage de beste «onelinerne».

NRK ville vise fram moroa som skjedde på sosiale medier ved å by på et slags «Nytt på nytt» fra de digitale bredder. Vignetten til «Tweet4tweet» flommet over av tidsriktige alfakrøller og hashtager – noe som ga assosiasjoner til tidligere ungdomsprogrammers bruk av den hippe bokstaven z («Kluzz», «Zikk-Zakk» og «Zting»).

Jenny Skavlan debuterte som programleder, mens Hasse Hope og Øivind Vogt var de to faste i panelet. Blant oppgavene var å forfatte en morsom tweet på 40 sekunder med utgangspunkt i et avisutklipp. I interaktivitetens tegn ble også seerne invitert til å være morsomme – og premien for beste bidrag var å bli retweetet av panelet (!).

Men Twitter ville absolutt ikke ha humorprogrammet om Twitter. «Flaut», «pinlig» og «krampaktig» var reaksjonene som dominerte på det sosiale mediet etter premieren.

Dagbladets anmelder kjente på et behov for å bruke iPaden som pute for å dekke ansiktet mens han så programmet. Han trillet en ener på terningen mens han pekte på hovedproblemet: at vitser på internett ikke nødvendigvis er like morsomme når de leses opp på TV.

Dagen etter premieren prøvde Jenny Skavlan å ta tyren ved hornene med hjelp av selvironi.

Mange år senere fortalte Hasse Hope til Dagbladet at han trodde at TV-karrieren hans var over. Mens redaksjonen satt og deppet, kom en trøstende Jon Almaas innom med et avisutklipp som viste at også storsuksessen «Nytt på nytt» ble slaktet i starten.

Godt forsøk, men «Tweet4tweet» skulle ikke få mer enn én sesong før det var slutt.

Bare Brita Show (TVNorge, 2007)

Brita Møystad Engseth ble et kjent ansikt som infam filmkritiker på NRK og programleder for «Big Brother» på TVNorge. Hennes TV-erfaring var altså vesentlig større enn tidligere nevnte Simen Sund da hun i 2007 fikk sitt helt eget gjestetalkshow – uten at det skulle hjelpe.

Tanken var at personligheten til Brita skulle være en seermagnet, men ifølge TV-anmelderne ble det hele for snilt og trivielt. Håpet var opp mot 300.000 ukentlige seere, men allerede i episode to bikket det under 100.000.

Dermed ble «Bare Brita Show» tatt med bak låven og tildelt det barmhjertige nådeskuddet.

– Vi har fått klare tilbakemeldinger fra seerne våre. De ønsker ikke denne typen talkshow på vår kanal. TV er nådeløst. Du får én sjanse til å få med deg seerne, sa programdirektør Eivind Landsverk i TVNorge etter avgjørelsen.

Reaksjonen til Brita var av det selvironiske slaget:

– Ja, jeg suger. Rett og slett. Det er endelig offisielt – jeg er Norges dårligste programleder. Jeg tar selvfølgelig konsekvensen av det og går nå i indre eksil i TVNorges lokaler på jakt etter et nytt smakløst realityshow jeg kan vie livet mitt til, sa hun.

Kanalledelsen varslet at det ledige hullet i sendeskjemaet på mandagskvelden ville bli erstattet med «utenlandske dokumentarer». Og seerfangsten ble nesten doblet da TVNorge – i stedet for Britas talkshow – viste en reprise av dokumentaren «Verdens største pupper».

Nabofeiden (TV 2, 2004)

Norske TV-kanaler har ved flere anledninger vært på desperat jakt etter noe som skaper god underholdning på TV: nabokrangler.

For knapt 20 år siden var programleder-slugger Per Ståle Lønning frampå i TV 2s egenreklamer hvor han ba seerne stille opp på TV for å snakke om den gufne stemningen over hekken. I TV-konseptet «Nabofeiden» skulle et panel med jurister komme med en «dom» i nabofeidene, mens de stridende skulle forplikte seg til å godta den.

– Jeg vil tro at avgjørelsen i 99 prosent av tilfellene vil være den samme hos oss som i det vanlige rettsapparatet. Den største forskjellen er nok fraværet av saksomkostninger, sa Lønning, som selv nylig hadde vært i en profilert nabokrangel angående en garasje.

Men det var bare ett gigantisk problem: å overtale begge partene i nabokonfliktene til å møtes i TV-studio og snakke sammen.

Produksjonsselskapet Monster hadde fått en bestilling på seks programmer, men klarte bare å lage to. Det var også et problem at juryens vedtak i programmet ikke nødvendigvis ble respektert av partene i ettertid.

TV-produsenten Trond Kvernstrøm hadde ideen til serien sammen med Lønning. Han mener at nabokonflikter er god TV, men at én part kanskje ikke har noe behov for å løse tvisten.

– Det var vanskelig å finne «caser» hvor begge parter ville finne en løsning. Mange var fornøyde med situasjonen slik den var.

Kvernstrøm er en legendarisk skikkelse i norsk underholdnings-TV med erfaring fra bransjen siden 1980-tallet. I dag får seertallene fra direkte-TV mindre oppmerksomhet, mens det er kampen om strømmekundene som dominerer.

Likevel er én ting fortsatt helt likt:

– Jeg vil si at forskjellen mellom suksess og fiasko er den samme nå som da jeg startet i bransjen: nemlig at ingen sitter med fasiten på hva som kommer til å lykkes eller ikke. Det er akkurat like spennende hver eneste gang.

Anbefalt videre lesning: