Charley og countryfabrikken

På sensommeren 1966 ble det arrangert et stort countryshow på Detroits Olympia Stadion. Flere av de største og mest populære artistene var samlet og opp mot 18.000 publikummere hadde løst billett.

En av artistene det var knyttet stor spenning til var nykomlingen Charley Pride. Låta «Just Between You and Me» var blitt en radio-hit, men ingen ante hvordan mannen så ut. Musikken som ble sendt til radiostasjonene inneholdt minimalt med informasjon, og heller ikke noe bilde. Det var uvanlig.

Annonsøren pisket opp stemningen før Pride skulle på scenen, som kveldens tredje musikalske innslag. «Jeg håper dere tar ham vel imot, Country Charley Pride!»

Applausen runget – Charley Pride kom ut på scenen med et stort smil – applausen døde.

– Det var som om noen skrudde av lyden, sier Pride i dokumentaren «Countrymusikkens historie».

Så hva gjør man? Når stemningen er litt … tja, klam? Charley Pride fortalte en slags vits.

– Mine venner, jeg skjønner at det er spesielt at jeg kommer ut her – som permanent solbrun – og skal synge country- og westernmusikk for dere. Men sånn er det.

Applaus, latter – og konsert.

Det er vel slikt man kaller et øyeblikk for historiebøkene. Historien er i alle fall blitt fortalt i intervjuer, bøker og dokumentarer siden 1966, og Charley Prides håndtering av situasjonen er symptomatisk med hvordan han forholdt seg til snakk om hudfarge igjennom hele karrieren:

Han var ikke så veldig interessert i å snakke om det.

Unnvikende, mente noen – smart og ikke-polariserende, mente andre. Litt som Dolly Parton og politikk. Det gikk jo greit med henne.

– Han er en interessant og viktig skikkelse, sier Stian Vestby.

Vestby er førsteamanuensis i musikk ved Høgskolen i Innlandet og har forsket og fordypet seg i countryen i flere år. Han tok doktorgrad om «Norsk Country Treff», en festival på Breim på Vestlandet.

– Det var og er ikke mange svarte i countrymusikken, sier Vestby.
– Nesten ingen?
– Nei. Ikke mange fremtredende, i hvert fall.

Charley Pride har vunnet fire Country Music Association-priser, fire Grammy-priser, tre American Music Awards-priser, han er i Country Music Hall of Fame. Men suksessen kom ikke rekende på ei fjøl.

Barndom i Sledge, Mississippi

Charley Pride ble født i 1934 og vokste opp i et hus med tre rom, to foreldre og ti søsken.

Faren jobba i bomullsåkeren, på fritida hørte han aller helst på sin kjære radio. Ingen andre enn far i huset fikk lov til å røre tuningen på den. Det var med andre ord det han ville høre som var det musikalske tilbudet hjemme hos familien Pride.

Hver lørdag kveld lyttet han til countryprogrammet «Gran Ole Opry Show», som var et direktesendt konsertprogram fra Nashville.

Nashville var Mekka for countrymusikken og «Gran Ole Opry Show» var Kaba – hovedhelligdommen for alle countryfans.

Unge Charley (nummer fire i rekka av unger) likte også det programmet – og spesielt Hank Williams. Han fikk seg gitar som 14-åring, og begynte så smått å klimpre.

– Men jeg ante ikke hvordan man skulle stemme den. Jeg nilyttet til radioen, spesielt til slutten av sanger der gitaristen slo igjennom strengene, og stemte etter beste evne. Jeg endte med åpen stemming, og spilte faktisk med gitaren slik helt til jeg begynte å gå i studio, fortalte Pride i et intervju med irsk TV i 2015.

Drømte han om å en dag spille på «Gran Ole Opry Show», mens han gikk til skolen og ble forbikjørt av bussen med hvite unger som ropte «hey, nigger!» ut av vinduene?

Njæ ... Jo da, kanskje. Men det var ikke countrymusikken som ble fluktruta ut av åkrene.

Baseball-drømmen

I det segregerte sør, lenge før borgerrettighetskampen ble vunnet i 1964, satt unge Charley og så Jackie Robinson bli første svarte spiller i Major League Baseball med Brooklyn Dodgers i 1947.

Det var et ekstremt motiverende syn.

– Da Jackie debuterte, jobba jeg i åkeren med faren min. Jeg sa det til meg selv: «Det er min vei ut!» forteller han i «Countrymusikkens historie».

Og slik ble det – omtrent.

Charley kom seg til «The Negro American League». Ja, en egen liga for svarte. Målet var hele tiden Major League, som helten Jackie, men etter opphold hos flere forskjellige lag på ulike nivåer, og en skulderskade som gikk ut over kastingen hans, ble han vervet til forsvaret i 1956.

Drømmen om Major League smuldret opp.

Etter militærtjenesten endte han til slutt i Helena, Montana – med gitaren på slep.

– Som guttunge planla jeg at jeg først skulle knuse alle rekorder i Major League, deretter skulle jeg synge, fortalte Pride med et smil om munnen i et intervju med TV-kanalen FOX17 i 2017.

Første del av planen hadde gått sånn halvveis, men del to var jo fortsatt oppnåelig.

Sangeren Charley blir oppdaget

I Helena fikk Charley Pride seg jobb på det lokale smelteverket med å skyfle kull inn i glødende ovner og spille på det semiprofesjonelle baseball-laget East Helena Smelterites.

Han begynte også å opptre med sang og gitar før kampene.

Laglederen til Smelterites merket at musikken dro litt ekstra tilskuere, og Charley tjente litt ekstra cash. Ti dollar for kampen, ti dollar for oppvarminga.

Han begynte også å opptre på en lokal bar, og det var der det skjedde!

En kveld satt countrystjernene «Red» Foley og «Red» Sovine i publikum. Charley Pride sang Hank Williams’ «Lovesick Blues» – og imponerte.

«Dette er jo veldig bra», tenkte «Red» og «Red». De oppmuntret ham til å reise til Nashville.

I Nashville møtte Charley Pride «Cowboy» Jack Clement – en uavhengig plateprodusent og låtskriver som hadde lyst til å sparke det han opplevde som et litt stagnert Nashville i ræva.

– Jeg hørte ham synge, og det var fantastisk! Jeg ville spille det inn, forteller Clement i dokumentarserien «Countrymusikkens historie».

Neste stopp: Det legendariske Sun studio.

Men det var ikke lett å få noen av plateselskapene på kroken. Det var dette med hudfargen, da.

– Hvorfor var det så vanskelig?
– Det er sammensatt og knytter seg både til segregering og markedsmekanismer, sier countryforsker Stian Vestby.

Opprinnelig var countryen en musikalsk smeltedigel. Folkemusikk og ulike former for populærmusikk: spirituals, gospel, vaudeville, blues, irsk folkemusikk, you name it. Det ble også gitt ut musikk med svarte hillbilly-musikere fra starten av 1900-tallet, og flere svarte musikere var mentorer for hillbilly- og bluegrass-artister.

– Bill Monroe, som ses på som en slags bluegrass-gudfar, lærte jo av svarte musikere, sier Vestby.

Men.

Etter hvert som Nashville ble en kommersialisert countryfabrikk, ble plateselskapene mer og mer oppmerksomme på hvor kjøpekraften lå: Hos den hvite arbeider- og middelklassen – ikke hos fattige svarte.

Klarte de i tillegg å lage en country-hit som vippet over i popmusikk-markedet, kunne det bety enormt for salget. Og hvem var pop-publikumet med penger?

Artist-feltet var hvitt fordi det kjøpesterke publikummet de forsøkte å nå også stort sett var det – og det var altså i denne verdenen Charley Pride ville opp og fram.

Blindtesten

«Cowboy» Jack Clement fikk den legendariske musikeren og plateprodusenten Chet Atkins til å ta med seg Pride-innspillingene til sjefene sine i plateselskapet RCA.

Atkins var ingen hvem som helst. Han hadde flere av de største countryartistene under sine vinger. Om de skulle lytte til noen, så måtte det vel være ham?

Chet Atkins samlet sjefene, spilte av Charley Prides musikk – de likte hva de hørte – deretter viste han dem et bilde av hvem de hadde hørt.

Ehm … OK!

RCA ga ut de første singlene og uten å nevne hudfargen – uten å sende ved bilde til radiostasjonene. DJ-ene i country-radiokanalene og publikum antok at Charley Pride bare var en ny, vakker stemme fra sørstatene.

Charley Pride brøt igjennom lydmuren i countryen – uten farge.

Men hva skjedde da publikum skjønte at mannen bak den dype barytonstemmen med den behagelige vibratoen var en farget mann?

Boom!

Han ble en enorm suksess.

I løpet av sine mest aktive år (1966-1987) hadde Charley Pride 52 topp 10-plasseringer på Billboard Hot Country Songs-lista, 36 av dem nådde førsteplassen. Han vant «the Entertainer of the Year award» på the Country Music Association Awards i 1971.

Pride er én av tre afroamerikanere som er medlemmer av the Grand Ole Opry (de andre er DeFord Bailey og Darius Rucker). Han ble innlemmet i the Country Music Hall of Fame i 2000.

Han har en haug med andre utmerkelser.

Han er den første svarte artisten med en countryplate på listetoppen. Den første artisten overhodet som vant Country Music Awards-pris for beste mannlige vokalist to år på rad.

Charley Pride har solgt rundt 70 millioner plater! (inkl. best of-utgivelser og singler.)

Den eneste artisten RCA hadde i stallen i denne perioden, som solgte mer enn Charley Pride, var Elvis Presley.

– Antakelig var timingen god, sier countryforsker Stian Vestby om Chet Atkins og RCAs gambling på Charley Pride. Men de var forsiktige, altså de var lidenskapelige, ja, men også kyniske bransjefolk som skulle gjøre Pride salgbar og spiselig.

Tilnærmingen til den hvite middelklassen var utrolig viktig. Kjærlighetssanger som kunne antyde at han sang om en hvit kvinne, for eksempel, ble valgt vekk. De listet seg rundt for ikke å støte noen.

– Og det kom ikke et ras av svarte artister etter Pride?

– Nei, det gjorde ikke det. Nashville var – og er – konservativt for svarte. For kvinner også, for den del. Kampen er større og lengre for folk som ikke er en hvit «mainstream» mann.

– Det er litt rart, egentlig. Det foregikk veldig mye kult og mangfoldig i andre sjangre på 1960- og 70-tallet?

– Definitivt. På 70-tallet boltra kvinner og svarte seg i andre miljøer, bare se på Ray Charles i soulen, for å nevne én. Og når han gjorde country, var det ikke klart definert, men sjangeroverskridende. Countryforskerne i USA er opptatt av dette; at alle omfavner mangfoldet inntil et visst nivå, men at streken går et eller annet sted.

I mars 2021 ble det skapt historie i countryverdenen: Artisten Mickey Guyton ble første svarte countryartist til å opptre på Grammy-prisshowet.

Hun ble også første svarte som var nominert til prisen «beste solo-opptreden». Hun vant ikke – men det skjer noe, i hvert fall.

En utrolig opplevelse på Vestlandet

Charley Pride holdt det gående, også etter storhetstiden. Han reiste verden rundt med superhiten «Kiss an Angel Good Mornin’» og drøssevis av andre slagere, og holdt konserter helt til det siste.

I 2004 holdt han én konsert i Europa, og den var i bygda Breim på Vestlandet.

Nils R. Sandal er artistansvarlig for festivalen Norsk Countrytreff i Breim, og har vært med å drive festivalen siden den kom i 1995. Han kjøpte sin første countryplate 30 år før det igjen.

– Johnny Cash’ «Walk the Line». Den henger på veggen hjemme.

Den tidligere ordføreren og fylkesordføreren har pensjonert seg, men ikke fra lidenskapen: country og festival. Den lille bygda har hatt storheter som Marty Stewart, Vince Gill, Emmylou Harris og Tanya Tucker på scenen, likevel er det Charley Pride-konserten som står ut for den erfarne festivalarrangøren.

– Det var helt fantastisk.

Sandal henta Pride på Flesland og kjørte 4,5 timer nordover til Breim.

– Og makan til hyggelig fyr. Han satte seg foran på ferga og ville absolutt ikke inn. Godværet traff oss, så vi var heldige med den, sier Sandal og ler. Jeg husker lydprøven de hadde etter at vi kom fram. Jeg skjønte med en gang at dette kom til å bli noe helt spesielt.

Det vakre været holdt seg. Da bandet gikk på scenen, sto Charley Pride og kikket ut over fjord og fjell mens hitlåtene trillet ut over de rundt 6.000 fremmøtte.

– Jeg så tårene rant hos folk i publikum. Noen hadde med seg LP-plater som de viftet med foran scenen. Charley tok tak i dem, kikket på låtene og ga bandet beskjed om ønsker fortløpende. Du vet, vi har jo mange i publikum som fulgte ham i storhetstiden, det å se ham i full vigør var en stor nostalgisk opplevelse.

Hyllest, død & spekulasjoner

Den 11. november 2020 sto Charley Pride på scenen under Country Music Association Awards (CMA) for å motta Willie Nelson Lifetime Achievement Award. 86 år gammel.

– Dere vil kanskje ikke tro det, men jeg er kjempenervøs, sa en tydelig rørt Pride fra scenen før han fiklet opp en huskelapp og takket alle sine støttespillere igjennom en lang og innholdsrik karriere.

Samme kveld opptrådte han med Jimmie Allen, en svart countrysanger som kanskje kan bli en nøkkelfigur for å åpne countryen for flere. Sammen sang de Prides aller største hit, «Kiss an Angel Good Mornin’».

Det var glissent med publikummere i salen på grunn av pandemien, men noen artister og bransjefolk var samlet rundt runde bord – det var ikke ett munnbind å se.

En måned senere, den 12. desember 2020, kom nyheten om at Charley Pride var død av covid-19.

Spekulasjoner om Pride ble smittet under prisshowet begynte å spre seg i sosiale medier. Countrysanger Maren Morris la følgende ut på Twitter:

«Jeg skal ikke dra noen forhastede slutninger her, for familien har ikke gitt noen uttalelse enda. Men om det viser seg at dette er et resultat av at CMAs ble arrangert innendørs, så bør vi være rasende! Rest in power, Charley.»

Også countrysanger Mickey Guyton lurte på når Pride ble smittet:

«Vi må få svar på hvordan Charley Pride fikk Covid.»

Det ble oppslag i flere større aviser. Begge artister har siden slettet innleggene sine.

CMA var kjapt ute med en uttalelse om at Pride hadde testet negativt både før, under og etter showet. Alle tester var negative, alle nødvendige smittevern-hensyn ble tatt, sa de.

Familien informerte om at Pride ble innlagt på sykehuset i slutten av november, og at sykehuspersonalet jobbet som helter – uten å lykkes. Men de har ikke sagt noe om hvor eller når de tror han ble smittet. Det er jo ikke alltid mulig å finne ut av, dessverre.

Dolly Parton smilte bredt da hun fikk koronavaksinen i mars, men den kom dessverre for sent for hennes gode venn Charley Pride.

Litt ekstra snadder:

Skal du se én TV-serie om countrymusikk, så tror jeg du bør velge «Countrymusikkens historie». Dokumentarserien er laget av den legendariske filmskaperen Ken Burns og ligger i NRK TV:

Skal du høre én norsk versjon av Charley Pride-hiten «Is anybody goin’ to San Antone», så ville jeg valgt «Er det noen her som skal til Kirkenær» av Onkel Tuka:

– Det var krevende å tolke og spille inn denne låta. Det er av og til en fin linje mellom danskebåten og country, sier vokalist Håkon Ohlgren og ler.

Likte du saken om Charley Pride? Da vil du kanskje like å lese noen av disse også: