20 år uten Jokke

Mot slutten var det trist. Joachim «Jokke» Nielsens rusproblemer hadde fått overtaket.

– Han endte med å sitte i hjørnet på barer og synge for 1500 kroner for å få råd til ‘medisinen’ sin, forteller vennen Petter Baarli.

Men Jokke var så mye mer enn det.

– Når han var i form så var han den kuleste vokalisten av dem som sang på norsk, men det er jo tekstene som står ut i hans låter, så klart. Det er så realt og rett på sak – og dritkult!

Denne saken handler om mannen og bandet bak festsangene «To fulle menn», «Sola skinner» og «Gutta» – og en katalog av låter som i ettertid sees på som et av de viktigste bidragene til norsk rockehistorie.

***

Joachim Nielsen starter på Forsøksgymnaset i Lakkegata i Oslo i 1980. Forsøksgym var en alternativ videregående skole for elever som av ulike årsaker ikke trivdes i det vanlige utdanningsløpet. Det var også et kreativt plaskebasseng for ungdom på søken.

Michael Krohn (Kjøtt og Raga Rockers) og Jørn Christensen (De Press, CC Cowboys og senere produsent for Jokke & Valentinerne) var nettopp ferdige med skolen da Nielsen startet. Det var også Anders Giæver, som i dag er politisk kommentator i VG.

– Jeg hang der fortsatt en del, selv om jeg hadde slutta. Det var et slags alternativt senter kan du si, og jeg husker Joachim godt. Han hadde gitar og var keen på å starte band.

Men han var jo ikke alene om det. Norske kontorer er fulle av folk med havarerte rockestjerne-drømmer.

– Når skjønte du at Jokkes band kom til å bli noe stort?

– Det skjedde vel gradvis. Jeg studerte utenbys noen år, og da jeg kom tilbake og så dem som en trio med Håkon (Torgersen), May-Irene (Aasen) og Jokke – da tenkte jeg at dette var kult!

– Tror du Jokke skjønte sin egen betydning, eller sitt potensial på den tida?

– Vet ikke helt. Jeg tror han var drevet av ambisjoner og han må ha hatt brukbar selvtillit. Vi var mange som heiet på band fra samme miljø, men det var også en del kritiske folk. Alle var ikke nødvendigvis så rause. Man skulle ha litt panser for å tåle det, for å tørre å stikke huet fram.

Tekstene til Jokke handler om øl, kameratskap og moro, men ikke bare det. Det er også mørke skygger. Angst, depresjon, utenforskap. Direkte fortalt. Effektivt og ujålete.

***

Ordkunstneren med teft for gode melodier

May-Irene Aasen var med fra starten av. Hun og Joachim Nielsen var henholdsvis 18 og 17 år gamle da de først ble kjærester, og siden begynte å spille sammen i Jokke & Valentinerne. Aasen spilte trommer i bandet fra starten i 1982 – til de ble oppløst i 1994.

– Og selv om vi var oppløst så spilte vi flere konserter etter 1994. Vår siste konsert som Jokke & Valentinerne var i 1998.

Hun husker vennen og bandkameraten som en ordkunstner:

– Han var veldig opptatt av språk, litteratur og tegneserier. Og han hadde bra humor.

– Hva var hans største styrke, i dine øyne?

– Det var evnen til å lage fengende låter med innhold, og med refrenger som festet seg umiddelbart, både musikalsk og tekstmessig.

– Hvor tett på hverandre var livet og musikken og kunsten for ham?

– Det var vel ofte ganske tett, selv om ikke absolutt alle tekster må tolkes selvbiografiske. Men han skrev uansett om ting han hadde kunnskap om.

De første årene laget Jokke tekster og musikk parallelt. Da kom han til øvingslokalet med ferdige sanger. Men han var ingen kontrollfrik. Hvordan de ble tolket på trommer og bass var helt opp til May-Irene Aasen og bassisten. Håkon Torgersen på 80-tallet, Petter Pogo på 90-tallet.

– Og vi hadde stort sett sammenfallende oppfatning om hvordan det skulle høres ut.

Sammen spilte de inn de legendariske skivene til Jokke og Valentinerne:

De siste årene ble mange av låtene til ved at bandet jammet i øvingslokalet med utgangspunkt i riff Jokke presenterte på gitaren.

– På den tida ble tekstene skrevet etterpå, forteller Aasen.

Det var da også metoden i arbeidet med plata mange (men ikke alle!) mener er bandets beste: «Frelst!».

Den unge produsenten

Kyrre Fritzner var pur ung og uerfaren plateprodusent da han fikk Jokke & Valentinerne i fanget i 1990 – resultatet ble den Spellemann-vinnende fjerdeplata «Frelst!» (1991), med blant annet «Her kommer vinteren».

– Jeg har hørt at du har sagt at ‘å være i studio med Jokke var som å føre selvangivelse på fest’?

– Haha! Jeg kan ikke huske å ha sagt det, men jeg stiller meg 100 prosent bak utsagnet, sier Fritzner som i dag er en svært merittert musiker og produsent.

Det var ofte folk i studio som ikke hadde noe som helst med musikkinnspillinga å gjøre, og det hendte at innspillingsdagene utvikla seg til rene vorspiel. Det var som regel en pose øl i nærheten av Jokke og hans entourage.

– Det er godt jeg var ung på den tida. Fem år senere hadde jeg nok ikke orka det opplegget.

Men Fritzner opplevde også en skjerpa og viljesterk Joachim Nielsen i studio.

– Absolutt. Han hadde en ekstrem kraft og vilje, og var presis på hva han ville uttrykke. Det var helt nytt for meg å møte en så overbevist fyr. Det var overraskende.

– Hvorfor overrasket det deg?

– Fordi han samtidig var en fyr som ofte tenkte at ting ikke var så farlig. Han var ingen perfeksjonist, men han var helt klar på hvordan han ville at ting skulle låte.

Selv om Jokke var kompromissløs på sound og uttrykk, likte han også å sette seg godt nedi i sofaen etter at hovedgitaren var innspilt.

– Han var ikke videre opptatt av være med på å bygge ut sangene med andre instrumenter. Det syntes han det var helt greit at andre gjorde, mens han satt i bakgrunnen og ga klare meldinger om ting funka eller ikke. Petter Pogo var utrolig viktig i ferdigstillinga av låtene på Frelst!.

Ljugepaven

Året før hadde Petter Pogo servert sitt livs viktigste løgn og fått bass-jobben i Jokke & Valentinerne, etter at Håkon Torgersen hadde gitt seg.

– Jeg var jo gitarist, men løy på meg basserfaring, lånte meg en bass og niøvde inn låtene før jeg fikk prøve meg. Og det gikk jo heldigvis bra, sier Pogo og ler.

Før han ble med i studio for å spille inn «Frelst!» ble han med May-Irene og Jokke på turne med tredjeplata «III» (1990). Pogos musikalske erfaring var fra totalt ukjente band – overgangen til Jokke & Valentinerne var … stor.

– Ja, de var jo populære og hadde et helt vilt publikum. Det var et sjokk. Jeg husker veldig godt den første konserten jeg var med på.

Det var i kjelleren på Garage i Bergen. Da bandet ankom stedet, var allerede én publikummer sendt på legevakta.

– Dritings eller om han hadde slått seg, akkurat det husker jeg ikke.

Men konserten sitter klistra i minnet.

Det ble kasta øl og flasker, det var stagediving og avbrudd. Lydanlegget, som sto på siden av scenen, ble delvis revet ned underveis i konserten.

– Jeg husker at jeg sank bakover på scenen mot May-Irene og trommene, på jakt etter trygghet, sier Pogo.

– Hvordan var det å komme inn i det bandet, egentlig? Hvordan funka det?

– Jeg vil påstå at vi var et tight band. May-Irene og meg klarte å følge Joachim. Så om han hoppet over et vers eller spilte litt ustabilt, eller utafor skjema om du vil, så hang vi på.

Om konsertene av og til var ville, så var det ikke alltid full baluba ellers i bandlivet. Jokke & Valentinerne var en kreativ lekegrind, sier Pogo.

«Nykomlingen» jobbet tett med Kyrre Fritzner da de fylte ut lydbildet på «Frelst!», enten med Jokke i sofaen eller forsinka, eller forsvunnet.

«Jeg er bassist-løgnen» betalte seg for Pogo da det for eksempel skulle legges mandolin på «Her kommer vinteren». Det var jo et instrument han behersket fra før av.

– Har du forresten hørt Ingrid Olavas tolkning av den sangen?

– Ja, den var veldig fin. Hun tilførte den en annen dimensjon, synes jeg.

– Du vet at hun fikk kraftig motbør på nett fra noen Jokke-fans, at hun til og med ble drapstruet?

Petter Pogo høres irritert og oppgitt ut:

– Ja, jeg tok kontakt med henne da jeg leste om det og sa at ‘det der skal du bare drite i’. Jeg tror Jokke ville mislikt kritikken sterkt. Han hadde ikke noe til overs for pedantiske purister.

Hva skjedde der, egentlig?

Tolkningen alle elsket – bortsett fra noen

2008. Ingrid Olava har blitt utfordra av P3: Spill en «afterski-sang» på radio!

– Jeg hadde aldri vært på afterski, sier Olava og ler.

Men kvelden i forveien hadde hun sunget på Jokke-klassikeren «Her kommer vinteren» i en taxi. «Det er kanskje en afterski-sang?», tenker Olava. På direktesendt radio setter hun seg alene foran pianoet og spiller en naken og sårbar versjon, langt unna den mer lystige originalen.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Lytterne krevde umiddelbart gjenhør, låta ble lagt ut på nett, A-lista på både P3 og P1, og etter hvert utgitt. Etter avtale med Jokkes bror Christopher gikk inntektene til Regnskogsfondet.

– For å være helt ærlig så var det var en sjokkerende opplevelse. Det å treffe så mange på en eller annen måte, og at den versjonen skulle stå igjen så lenge. Det hadde jeg aldri forestilt meg.

Men det var altså ikke alle som likte at Ingrid Olava plukket i Jokkes musikalske arv, og kritikken gikk innpå:

– Jeg var jo utrolig opptatt av å bli tatt på alvor som artist, så jeg ble helt satt ut av de negative reaksjonene. Jeg spilte ikke den sangen på sju år.

Nå har hun tatt den tilbake. «Her kommer vinteren» er en stolpe i Olavas konsertrepertoar.

– Ja, nå er det en veldig koselig sang for meg å synge. Og jeg synes mange av sangene til Jokke & Valentinerne er veldig gode. Det er jo sånn at noen sanger er fine bare fordi en bestemt artist spiller dem, men om du fjerner artisten, så forsvinner også den fine sangen. Men om du plukker Jokke ut av Jokke & Valentinerne, så står det igjen et sterkt melodisk reisverk og poesi. De har veldig mange sterke låter, rett og slett.

Og låtene lever fortsatt – du hører Jokke på utesteder, TV-sendinger og radio. Radiokanalen P13 har A- og B-lister for ny musikk, men også noe som heter en «Gullbase». Og der er Jokke & Valentinerne fast inventar.

Musikksjefen i kanalen Kristin Winsents mener bandet har en tidløs appell.

– Det er jo ikke alt fra 80- og 90-tallet som har holdt seg like godt, men Jokke opererte veldig uavhengig av de musikalske trendene, det være seg synth pop eller for eksempel grunge. Låtene hans er tekstene og fortellingene, og de appellerer fortsatt.

Winsents var tett på musikklivet i Oslo på den tida Jokke & Valentinerne ble et av landets største rockeband. Først for studentradioen, deretter P3.

Første gang hun hørte bandet var på konsert i et okkupert hus i Oslo på midten av 80-tallet.

– Jeg var vel 17 år og det var fem kroner i døra, tror jeg. Jeg husker jeg tenkte at dette var veldig fett.

Jokke hadde «gutta» sine – de var en gjeng som man så overalt i Oslo, men som man kanskje ikke satte seg ned med, uten videre.

– Jeg så på ham som en helt særegen karakter. En tilgjengelig fyr som satt med gutta på diverse barer og prata med folk som kom forbi. Men han var også skarp i replikken, altså. Ikke ufarlig.

Kameraten og gitaristen

Etter at Jokke & Valentinerne ga seg i 1994, ble en av norsk rocks mest kjente gitarister Petter Baarli fast musikalsk partner for Jokke. Først på soloalbumet «Nykter» (1996), deretter som del av Jokkes nye band Jokke med Tourettes (der også Petter Pogo var med i starten).

– Hva tenker du når jeg sier Joachim Nielsen?

– Jeg tenker på en mann med beina på gølvet og på mottoet hans ‘det beste for meg og alle mine venner’. Han var god med sine venner og jeg tenker på ham hver dag.

Baarli, som for de fleste er kjent som gitarist i Backstreet Girls, har så lang merittliste at du kan pådra deg musearm ved å scrolle deg igjennom diskografien på Wikipedia. Skal noen kunne vurdere Jokke som gitarist, så må det være denne mannen:

– Så hvordan var Jokke egentlig som gitarist?

– Veldig undervurdert. Du kunne høre at det var han med en gang, han tok fra alle stilarter og gjorde det til sitt. Han brukte aldri plekter, noe som også ga ham en egen sound. Han spilte enkelt, i beste mulige betydning, altså.

Jokkes faste gitar var klassikeren Fender Telecaster. Han hadde et par stykker, en av dem henger på veggen hjemme hos Baarli.

– Etter at han døde så fikk jeg den ene av familien, og den har jeg hengende her ja, med sigarett-brennmerke og strenger som ser ut som om de har gjennomgått en krig. Han pleide å si at det var ‘buser på strenga!’, sier Baarli og ler.

Døden

Joachim «Jokke» Nielsen døde av en overdose heroin 17. oktober 2000, 36 år gammel. Han var på perm fra rehabilitering på Tyrilikollektivet.

Anders Giæver ble overrasket da han ble gjort oppmerksom på at det var gått 20 år allerede.

– Han døde altfor tidlig. Det synes jeg da han døde og, men nå når jeg sjøl er nærmere 60 så tenker jeg at det er utrolig trist at han døde så ung. Han var jo kanskje bare på begynnelsen av sin karriere. Mange at de siste låtene hans ga bud om at han var på vei et sted, rent kunstnerisk. Det er utrolig bortkastet at han døde.

Petter Baarli er skråsikker på at Jokke ville ha fortsatt med musikken om han var i live:

– Definitivt. Det var livet hans og han var jo ikke en kravstor fyr. Det eneste han trengte var en leilighet, filmer og bøker. Han var en underdog og trivdes med det …

Petter Baarli og Petter Pogo spiller stadig sammen i hyllestbandet Valentourettes – og Baarli merker at Jokke fortsatt er svært. Det er fulle hus på konsertene når de er ute i landet på turne.

– Hvorfor, tror du?

– Det er noe tidløst i denne musikken som folk, uansett om de bor i Førde eller Oslo, kjenner seg igjen i. Alt Joachim skrev om gjelder fortsatt, alle har oppturer og nedturer. Og ingenting er pakket inn i vriene metaforer. Det er en ærlighet der jeg tror folk liker … og trenger.

• I november 2005 ble låta «To Fulle Menn» kåret til tidenes norske låt i en avstemning gjort av NRK P3 og magasinet Spirit.
• Sjekk ut dette: NRK samler all musikk fra sine sendinger her
• Hør: NRKs Lisbeth David-Andersen møter Petter Baarli hjemme i stua i Oslo.

Jokke-gull fra arkivet: