Alt hun tar i blir til gull

«Nå slipper hun f*** meg enda et album i natt, Ragnhild».

En dunkel dag på hjemmekontoret tikket meldingen inn fra Rikke. Alle som har møtt Rikke i mer enn fem minutter, vet at hun er et vandrende Taylor Swift-orakel.

Taylor Swift er blant verdens største popstjerner. Rikke er en av mange millioner fans som i år har fått mye å lytte til – og diskutere.

Hitmaskinen Taylor Swift har gjennomgått det man på reality-TV ville kalt en extreme makeover.

Hun pleide å opptre slik.

Eller slik.

Men i år ble jo også hun sittende mest hjemme. Kjenne på gammelt grums, og etterhvert kreativ kløe. Hun lot de selvpålagte hit-reglene fare, lagde noe helt annet, og plutselig så hun slik ut.

Og ikke minst: Hun hørtes annerledes ut. Nostalgisk, sår, i et akustisk og dempet lydbilde. Alt preget av det nye samarbeidet med Aaron Dessner fra indierockbandet The National.

Plata «folklore» kom på sensommeren, uten den vanlige promoteringa på forhånd. Musikkritikere var overrasket og begeistret. Britiske The Guardian ga fem av fem stjerner og kalte den «et bevis på at hun blomstrer som låtskriver, uten støyen».

Audun Vinger i Dagens Næringsliv skrev rett og slett «Den nye Dylan».

Nå i desember kom plata «evermore», i samme alternative musikalske retning.

31 låter på ett år, som altså er året hun fyller 31.

En maktdemonstrasjon. Eller snakker vi overtenning?

Fansen hennes elsker alt, uansett. Rikkes neste melding var:

«Det klikker for meg!»

«Tiårets artist»

Å ikke vite hvem Taylor Swift er i 2020 er litt som å ikke ha fått med seg The Beatles i 1968.

Hun har solgt flere plater enn Justin Bieber, Whitney Houston og The Rolling Stones. Hun har 10 Grammys og flere American Music Awards enn noen annen musiker med sine 32 (Michael Jackson hadde rekorden før henne).

I fjor vant hun tittelen «Tiårets artist» og var den musikeren i verden som tjente mest (185 millioner dollar) ifølge magasinet Forbes' årlige liste.

Hun er blitt kalt millenniumsgenerasjonens Bruce Springsteen.

Hun er som Bruce en erkeamerikansk artist. Taylor Swift er kjent for å være personlig i tekstene sine. Muligens er hun blitt tolket for personlig, fordi hun lever et ekstremt synlig liv og er kvinne.

I år er det denne siden hun viser oss: Omgitt av trær og jordfargede tekstiler, framstår Taylor som en drømmende indie-sanger. En historieforteller full av referanser, litterære karakterer og glimt fra egen familiemytologi.

Et nytt kapittel i sagaen om den høyt elskede og tidvis høylytt hatede Taylor Swift er begynt.

Fra juletrær til prisdryss

Taylor Alison Swift vokste opp på bygda i Pennsylvania. Hun har beskrevet det som et eventyr. Familiegården solgte juletrær (de var greit stilt økonomisk – foreldrene hadde jobbet i finans tidligere). Hun red shetlandsponni, lekte med lillebror Austin.

I dokumentaren «Miss Americana» ser du lille Taylor pakke ut sin første gitar en julaften, ansiktet lyser opp.

Som niåring begynner hun i en musikalteatergruppe. Hun reiser til New York for sangtimer, lærer gitar av en lokal musiker. Den resurssterke bakgrunnen og støttende foreldre har vært viktige faktorer underveis.

Hun var tidlig en strateg. Som det at hun spesialiserte seg på å tolke «The star spangled banner» som barn, noe som ga muligheten til å synge på stadig større sportsarrangementer. Her i 2002:

Sangtalentet arvet hun fra mormor som sang opera og hadde en viss TV-karriere i Puerto Rico. (Du kan høre opptak av Marjorie Finley i bakgrunnen på låta «Marjorie» på den siste plata, en sang om de som er døde, men som besøker oss likevel.)

Neste ledd i karriereutviklinga er at familien flytter til countrymusikkbyen over noen: Nashville, Tennessee. Hun skriver låter, viser seg fram for bransjefolk, spiller på Bluebird café.

Som 16-åring får hun platekontrakt. (Til sammenlikning fikk Bruce Springsteen platekontrakt året han ble 23.)

Scott Borchetta gründet selskapet Big Machine Records og ble hennes sjef og mentor. Som 17-åring vinner hun sine første priser for debutplata «Taylor Swift». De neste tre albumene blir kommersielle suksesser og alle får prisen «Beste Countryplate» på American Music Awards.

Men Taylor Swift begynner å bli lei countryscenen, hun vil videre. Hun har lenge vært besatt av å komme seg et bestemt sted.

Neste stopp: New York City.

En Dolly Parton for neste generasjon

I 2014 kom plata «1989» som kuttet båndene til Nashville.

Åpningssporet «Welcome til New York» plasserer henne der hun nå er, både fysisk og psykisk:

25 år gammel popstjerne på toppen, med alt det medfører av kjendisvenner og kjendismenn. Som et videre brudd med den konservative countrystilen, er det også første gang hun introduserer skeiv tematikk i musikken sin, med tekstlinja boys and boys and girls and girls.

Skiftet over til popmusikk tar låtene ut til de virkelig store massene.

I år har professor i engelsk litteratur Janne Stigen Drangsholt drevet mye med analyse av tekstene til Taylor Swift (på fritida). Hun byr på en ikke uventet sammenlikning:
Dolly Parton. Superstjerna som startet med country fra fjellene i Tennessee, men krysset grensa til mainstream pop.

– Taylor er på mange måter lik Dolly Parton, hun er den amerikanske drømmen. Og det er ikke så mange representanter for den drømmen lenger, sier Stigen Drangsholt.

– Selv om Taylor Swift er over gjennomsnittet pen, så har hun fortsatt dette litt quirky ved seg. Når du ser på henne tenker du 'det der kunne vært meg'.

Kanskje er det noe der.

Som den litt lute ryggen. Sannsynligvis var det ikke kulest å være det høyeste hodet i klassen for Taylor Swift heller (hun er 1,79).

Det finnes en fornemmelse for outsider-rollen i Taylor. Selv som superstjerne, har hun smertepunkter. Det er kanskje derfor fansen fortsetter å elske henne, selv i periodene hvor hun fremstår mer ... overfladisk.

Etter å ha hengt mye på Swift-relatert internett de siste ukene, skjønner jeg mer av det personlige forholdet mange har til henne. Hun kommuniserer med dem. Det finnes enormt mye diskusjoner om «easter eggs»: Hint og gåter hun legger i musikken og videoene som gaver til dedikerte swifties.

Jeg har sett årets julekort med de tre kattene Olivia, Meredith og Benjamin. Jeg har sett selve kattene romstere rundt i flere av husene hennes (hun har boliger i Los Angeles, Nashville, Rhode Island, London og New York – i sistnevnte by eier hun store deler av en gate).

Sylskarp i business, ja, glamorøs, ja, men hun inviterer også fans hjem til såkalte «secret sessions». Da baker hun sjøl chocolate chip cookies og tar imot dem i stua, spiller musikk. Alle får en klem og et polaroidbilde på vei ut. Hun elsker dem tilbake.

Ganske jovial oppførsel for en person med 141 millioner følgere på Instagram, dette?

Ikke så lett å skjønne at internett en gang bestemte at hun var verdens verste person.

Kanye, comeback og #metoo

Da hun skulle få sin første MTV Videopris for årets beste video som 19-åring, hoppet plutselig rapperen Kanye West opp på scenen og tok mikrofonen fra Taylor Swift.

– Jeg beklager, men Beyoncé har laget en av de beste videoene gjennom tidene, sa han, og Taylor smilte usikkert.

Øyeblikket kunne ha ødelagt karrieren.
Det ble starten på en lang og ekstremt medieomtalt feide mellom Swift/swifties (fansen hennes) og West/kona Kim Kardashian.

Noen år senere ga Kanye West ut låta «Famous» som inneholdt linja «I feel like me and Taylor might still have sex ... I made that bitch famous». Ifølge ham var dette avklart med Taylor. Hun var ikke enig.

Videoen til sangen inneholder også en naken voksdukke som ser ut som Taylor Swift, liggende ved siden av rapperen.

Kim Kardashian er gift med Kanye West. Hun er en av verdens største influencere, og var en pioner innen internett-oppmerksomhet. Hun publiserte et telefonopptak hvor Swift visstnok går med på bruken av hennes navn i låta, og kalte henne falsk.

Det var ikke vanskelig å fyre opp internett til å mislike Taylor Swift.

Kim Kardashian gjorde slange-emojien til symbolet på Swifts uærlighet og ondskap. Folk diskuterte i vei. Som dette at hun utleverte eks'ene i sangtekster. At hun var kalkulert, at hun gjorde seg selv til offer når ting ikke gikk hennes vei.

Swift er hvit og styrtrik i en kultur preget av rasekonflikter. Kommentatorer brukte ord som «white privelege». Hun ble en av de første som har fått merke cancel culture på kroppen, en boikott drevet fram på nett.

Etter en omfattende kampanje på sosiale medier med hashtager som #TaylorSwiftPartyisOver og #TaylorSwiftIsCancelled, trakk Swift seg helt unna offentligheten.

Hun har senere sagt til BBC at det å oppleve millioner av folk hate deg høylytt, var en ensom følelse.

– Å si at noen er «cancelled» er litt som å si 'ta livet av deg', fortalte hun.

Hennes måte å komme seg gjennom det? Lage mer musikk.

Revansjen kom senhøsten 2017 med plata «Reputation». I løpet av én uke ble det årets mest solgte album.

Media har også skrevet mye om Taylor Swift og den lange konflikten om musikkrettighetene.

Scott Borchetta, mannen som oppdaget henne som tenåring, solgte rettighetene til låtkatalogen hennes. Swift sier at hun vil spille inn de fem første platene på nytt (!) av prinsipp, for å eie sitt eget livsverk. (En lang og komplisert kamp dette, det ligger en lenke til en grundig gjennomgang av saken nederst i artikkelen for spesielt interesserte)

Det mest formende som har skjedd med Taylor Swift i rettssystemet, er likevel en sak fra høsten 2017. Den tidligere radio-DJ-en David Mueller saksøkte henne for å ha ødelagt karrieren hans med falske anklager.

Swift saksøkte tilbake for symbolske 1 dollar. Hun hadde varslet om en faktisk seksuell trakassering da han befølte henne under en fotosession, og det at han mistet jobben kom som en følge av dette, mente Swift.

Taylor Swift leverte et sterkt vitnesbyrd og vant i retten. Etterpå sa hun at dette (åpenbart) ikke handlet om pengene, men om å bruke sitt privilegerte posisjon til å si fra om hvordan kvinner blir behandlet – i musikkbransjen og verden for øvrig.

På slutten av året ble hun av Time Magazine trukket frem som en av «The silence breakers» som startet #metoo-bevegelsen.

Poetisk rettferdighet

– Hun tar opp måten vi snakker om kvinner på i samfunnet på nesten alle sanger på «folklore» (plata hun ga ut i sommer red.anm.) Hun har fått mye kred, men det aspektet der opplever jeg blir oversett, sier Janne Stigen Drangsholt.

Hun hadde låter fra «folklore» på samtlige plasser på årets Spotify-oppsummering.

– Det er klassisk at kvinnelige kunstnere blir tolka kun som å være personlig utleverende, når tekstene både inneholder en rekke litterære referanser og kritikk til kultur og samfunn, sier hun.

Professoren nevner et ordspill til den britiske dikteren Wordsworth:

I've come too far to watch some namedropping sleaze
Tell me what are my words worth

– Det er slående. Hun selger masse plater, har en enorm fanskare, og hun har stor plass i mediene. 'Men hva slags vekt har stemmen min?', spør hun fortsatt.

I 2020 har Taylor Swift brukt den vekt stemmen nå måtte ha på å få folk til å nettopp stemme. Hun ga låta «Only the young» til en kampanjevideo for Biden/Harris i det amerikanske presidentvalget, hun bakte cookies (igjen), nå med blå glasur for å signalisere hvem hun støtter.

– Et åpenbart låtskrivergeni

I konsertfilmen «Folklore – The long pond studio sessions» snakker hun og samarbeidspartnerne Aaron Dessner og Jack Antonoff om hvordan verket ble skapt. Låtsnekringa foregikk på fil-utveksling, mailer og samtaler på skjerm, til og med innspillinga skjedde på hvert sitt sted.

Når produsent Jack nevner tekstlinja «I’ve never been a natural, all I do is try, try, try», lener hun seg fram:

– Jeg var usikker, kan jeg virkelig si det? Det føles nesten for sant, sier Taylor og ler.

Om hun ikke er et naturtalent, har hun sannelig jobba hardt. På YouTube finnes en drøss bakomfilmer av henne som komponerer musikk, det er fascinerende å se hjernen hennes i arbeid. Og til slutt, ansiktet hennes når akkordene stemmer! Armene som går jublende til værs når hun lander nok en ekstremt catchy bridge mellom refreng og vers, noe som er et varemerke i låtene hennes.

Artist og låtskriver Daniel Kvammen fra Geilo vet godt hvor vanskelig det der kan være. Han har fulgt Taylor Swift siden han sjøl var tenåring og falt pladask for de storslåtte kjærlighetsdramaene hun sang.

– Hun er et åpenbart låtskrivergeni. Alle som har jobbet med henne sier det. Hun er musikalsk smart, og forholder seg til trender, men er samtidig veldig sterkt seg sjøl, sier han.

Plata «1989» var laget sammen med den svenske superprodusenten Max Martin. Enda flere fikk ørene opp da americana-artisten Ryan Adams covret hele albumet: Swifts håndverk skinte, også i en mer nedtonet presentasjon.

– Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si det her ... Daniel Kvammen stopper.

På årets plater har hun altså samarbeidet med Aaron Dessner fra det Grammy-vinnende alternativbandet The National. Hun synger med Justin Vernon fra indiefavorittene Bon Iver på noen låter. Navnene har fungert som døråpnere for nye lyttere og som kred-garanti for anmeldere.

– Det der med at en del americana-elskende voksne karer skjønner hvor god låtskriver hun er, først etter at menn liksom har gått god for det ... det er jo kleint. Det burde være åpenbart uavhengig av det, sier Daniel Kvammen og humrer.

Sjøl ga han tidlig i karrieren ut EP-en «1988», hvor han har på Taylor Swift T-skjorte på coveret.

– På et avgjørende tidspunkt minnet hun meg på at jeg hadde lov til å lage grenseoverskridende og tilgjengelig popmusikk, sjøl med folkelig country eller vise-bakgrunn. Det var det jeg ville. Hun ble viktig for min retning i livet sånn sett, sier han.

I’m doing good, I’m on some new shit

Hun er den eneste artisten i historien med tre ulike album som har solgt over én million samme uke som de ble lansert. Sånt legger et visst press når man går i gang med neste plate.

Men i år var jo ting annerledes. Både for Taylor Swift, og for en eks-Beatle i studioet sitt nord i England. Sir Paul McCartney lagde også en plate (hvor han spiller alle instrumenter sjøI). De to musikerne møttes i høst for å diskutere årets spesielle arbeidsforhold i Rolling Stone Magazine. Taylor forklarte retningsforandringen hun har gjort, slik:

– Jeg tenkte, det er ingen regler lenger. Jeg pleide å ha regler som ‘Hvordan høres denne sangen ut på et stadion? Vil denne låta funke på radio?’ Men hvis du tar bort alle reglene, hva lager du da? Jeg tror svaret er «folklore», sa Taylor til Sir Paul.

Og så toppa den Billboard for 2020, den også.

Grammy-komiteen har nominert henne til seks priser. Time Magazine kaller «folklore» årets plate og sier «gå en tur og lytt til den ved solnedgang (..) dette er kanskje det beste vi kan håpe å få ut av en pandemi».

Hvor Taylor Swift selv går neste gang, det gjenstår å se.

I was dancing when the music stopped
And in the disbelief, I can't face reinvention
I haven’t met the new me yet

Her kan du lese om to andre artister som har preget popmusikken i 2020: