Dobbel darling

Musiker Tor Egil Kreken fra Ål hadde et prinsipp. Han og kona skulle ikke spille i band sammen. Ikke blande musikken og kjærligheten.

– Jeg sa det vel til deg en gang, at jeg ikke trodde det var en god idé, sier Tor Egil og ser spørrende på kona Mari Sandvær Kreken som sitter ved siden av ham i sofaen.

Hun nikker og godkjent-stempler gjenfortellingen. Det høres jo ikke dumt ut. Om noe skjærer seg på det ene eller andre området risikerer man jo at alt går i hundene.

Men så sitter vi her da, 8-9 år etter den samtalen, og drikker hjemmelaga iskaffe med Darling West på Oslo Øst. En duo og et ektepar som ikke skiller på kjærlighet og privatliv – og musikk.

Hver av de fire platene Darling West har gitt ut er blitt unisont hyllet i pressen, de har turnert Norge, USA og Tyskland. De har vært på Billboard, spilt på den største americana-festivalen i verden og deres mest spilte låt har over 2 millioner avspillinger på Spotify.

Hva skjedde med det prinsippet?

... ♠♠♠ ...

Mari og Tor Egil finner hverandre

Et av de viktigste menneskene for Kreken-ekteparet og bandet Darling West er pop- og viseartist Maria Solheim. Det var hun som «oppdaget» bassist Tor Egil Kreken under et ungdomsarrangement i Mjøndalen på tidlig 2000-tall, og ga ham muligheten i sitt band.

Det var hun som tok med seg venninnen og merch-ansvarlig Mari Sandvær på Tysklands-turne, der også Mari fikk prøvd seg på scenen – under ekstranummeret, hver kveld.

I Tyskland ble det også komponert søt musikk utenfor scenen. Tor Egil Kreken og Mari Sandvær fant ... tonen (beklager. Måtte bare).

– Maria Solheim fortalte at hun ante ugler i mosen allerede før turen, og mener å huske at du droppa en ferie til San Francisco for å være med til Tyskland. Stemmer det, Mari?

– Det gjør nok det, ja.

Kort tid etter returen til Norge var Tor Egil og Mari et par.

Og i 2008; et ektepar. Men foreløpig kun det.

Mari ville være med på moroa

Tor Egil Krekens musikerkarriere tok etterhvert form. Shining, Wibutee, Sternklang, Eivind Aarset, Maria Solheim – diverse prosjekter. Drømmen om å leve av musikk gikk i oppfyllelse.

Kona Mari Sandvær Kreken var lei av å følge musikklivet fra sidelinjen. I 2011 plukket hun opp en mandolin – og bestemte seg.

– Jeg er litt bitter for at jeg ikke starta før. Jeg tenker mye på det. Føler alltid at jeg kommer litt til kort i et veldig flinkt lag. Men det var vel også grunnen til den bratte læringskurven. Jeg strakk meg veldig og det har vært grining og sutring, sier Mari.

Tor Egil bekrefter.

– Det er noe veldig konkret med å lære seg et instrument. Men du må legge ned innsats for å få det til.

Maris glede over å lære seg å spille selv var stor. Det å mestre et instrument opplevdes som å gå inn i et helt nytt rom.

Ekteparet begynte så smått å øve sammen, men bare på moro. Mari på mandolin, Tor Egil oftest på banjo. De spilte inn jule-CD-er til venner og familie, og stilte gjerne opp med litt musikk på fester.

Dagene ellers: Tor-Egil på spillejobb – Mari hjemme. Hun øvde. Og ektemannen merket at kona begynte å bli god.

– Altså, jeg visste jo at hun var flink, og at hun sang veldig bra. Men jeg kjente ikke til omfanget av musikktalentet hennes da vi møttes og ble sammen, innrømmer Tor Egil i dag.

... ♠♠♠ ...

Ekteparet Kreken blir til bandet Darling West

2012. Ekteparet Kreken har fått låne en liten hytte (staul) uten vann og strøm og mobildekning på Vallo i Tor Egils hjembygd Ål. De har med seg instrumenter og øver på gamle amerikanske tradlåter fra old time og bluegrass. Spesielt Tor Egil er fascinert av den amerikanske folkemusikken og folkloren.

Det som også skjer på denne turen:

Mari lager en melodi.
De finner noen passende akkorder.
Tor Egil skriver en tekst.

Begge sitter igjen med en sterk følelse: dette er da noe?

De visste det kanskje ikke selv, men her blir den første band-selfien tatt:

Det var ikke til å unngå, tenker Tor Egil i dag:

– Jeg var fortsatt litt skeptisk (til at de skulle spille sammen red.anm.), også etter den turen. Men vi spilte mer og mer og det var så moro og inspirerende. Det var ingen vits i å prøve å motstå. Å holde fast i en teit ide om at det ikke går an å jobbe med ektefellen i band.

Musikervenn, gitarist Kjetil Steensnæs, ble med, og vipps så var de tre. Første plate, Winther Passing, kom i 2014. Det var en stilren utgivelse der alt ble spilt inn live og akustisk – tro mot folkemusikk-prinsippene.

Det kosta en god del, riktignok:

– Ja. Det var ikke friksjonsfritt, sier Mari.

Mye måtte gå seg til. Det var sårbart og vanskelig å finne balansen når livet og musikken ble blandet. Hvordan gir du din kjæreste tilbakemeldinger som at; «akkurat det der holder faktisk ikke»?

– Vi måtte knekke koden med å ikke ta ting personlig. Det var jo noen ganger at jeg kom med en tekst som Mari ikke likte, og jeg … jeg ble så irritert, sier Tor Egil og ler av det (i dag).

Det har ikke alltid vært noe å le av. I starten var det at de også var et ektepar – et problem. Det kunne være masete og tungt.

– Om man hadde hatt en musikalsk partner med større personlig distanse, så tror jeg ting ville gått roligere for seg. Men siden vi var så close, ble det større drama om vi var uenige, sier Mari.

Men så kom de forbi det, og forsto at det også lå en styrke i den nærheten.

De kunne hjelpe hverandre med å sette fingeren på ting – være hverandres medprodusenter – hver dag – hele tiden. Optimalisere og forbedre. Mens andre band kanskje møtes et par-tre ganger i uka, levde og lever jo Mari og Tor Egil oppå hverandre.

– Og det er godt å være to om et prosjekt. Om en av oss er litt sliten og lei kan den andre dra lasset litt, sier Tor Egil.

Suksess & skryt fra start av

Debutplata Winter passing (2014) fikk mye positiv oppmerksomhet og ble nominert til Spellemannpris.

Det kom som en komplett overraskelse på bandet sjøl som tenkte at deres lille «hobbyprosjekt» var langt under radaren.

Plate nummer to Vinyl And A Heartache (2016) fikk enda mer oppmerksomhet.

«Mari Sandvær Kreken må være Norges best bevarte hemmelighet på vokalsiden. For en stemme!», skrev Dagbladet under tittelen «Norske Darling West spiller fletta av Nashville».

En sekser på terningen. Plata vant spellemann for beste country-utgivelse.

Suksessen opplevdes som uvirkelig. Og det var ikke bare med Darling West ting gikk bra for «The Krekens».

Også Mari hadde begynt å musisere med andre: Under Vinyl And A Heartache-perioden spilte de begge med blant andre Marit Larsen og Sigvart Dagsland. I tillegg hadde Tor Egil begynt å spille med Odd Nordstoga.

«Tor Egil spelar aldri feil og kan mine låtar betre enn meg sjølv», skriver Nordstoga i en e-post.

Tredje utgivelse, to år senere – While I Was Asleep (2018) – mer skryt: «Darling West bekrefter sin posisjon i front av den nye norske countrybølgen», skrev Aftenposten.

I front! Ny norsk countrybølge? Fett!

Vent. Her må vi få litt hjelp.

Norsk country – en kortversjon

Frilansjournalist Erik Valebrokk er en av dem som har fulgt den norske country- / americana-framveksten tettest. Han forklarer at man gjerne snakker om tre bølger med country i Norge.

Den første kom på 1970-tallet med blant andre Country Snakes, Lillian Askeland og Ottar «Big hand» Johansen – den andre på 90-tallet med Somebodys Darling, Steinar Albrigtsen og Hellbillies, for å nevne noen.

– På 70-tallet het det country, på 90-tallet roots. Og der ble musikken virkelig tatt på alvor. For eksempel Hellbillies er jo en institusjon i seg selv i dag. Og det er ingen tvil om at de og andre fra forrige countryrunde har hatt enorm betydning.

En annen artist man ikke kommer utenom er Jonas Fjeld, som har vært med hele veien og som toppet USAs Billboard-liste for bluegrassmusikk i 2019 med albumet «Winter Stories», sammen med Judy Collins.

Av dagens americanaartister (den tredje countrybølgen) nevner han Malin Pettersen (også kjent fra Lucky Lips), Northern Belle, Signe Marie Rustad – og Darling West, som de mest betydningsfulle.

– Du har så klart hatt enkeltartister som Ida Jenshus også, men hun kom en del tidligere. Om vi snakker om en bølge av musikk akkurat nå, så tror jeg vi kan si at disse fire er i front.

Og kanskje helt fremst: Darling West. Det mener også en av de andre i tetfeltet:

– Ja. De har vist vei, sier Malin Pettersen.

Pettersen er americana-artist og i tillegg programleder for radioprogrammet «Kåbbåi» – et musikkprogram på NRK P13 viet americana-musikken.

– Da Darling West begynte å få oppmerksomhet i USA så var det første gang ny norsk americana-musikk fikk det. Vi andre tenkte; 'Oi! Shit!? Er det en mulighet?'

Ja, hvordan skjedde egentlig det? Vi er tilbake i leiligheten på Ryen med Tor Egil og Mari:

– Nå har jo ting forandret seg på kort tid her i Norge. Men da vi starta så trodde vi at vi måtte ut av landet for å finne et publikum. Både på grunn av sjangeren og språket. Vi var usikre på om det fantes nok folk som likte musikken vår i Norge rett og slett, sier Mari.

«The promised land»

I 2017 begynte det å løsne i USA – deres nye plateselskap Jansen hadde kontakter. På sin første tur til USA samme år, under spillejobb på musikk- og bransjefestivalen South By South West i Austin Texas, var plutselig dama som styrte americana-listene på Spotify til stede i salen.

Hun likte hva hun hørte og vipps så var «lille» Darling West inne på de største americana-spillelistene i Spotify US. Kort tid etter var de inne på Billboard «Topp 200»-lista i noen uker.

På samme tur fikk de kontakter som tok dem med for å holde konsert i Nashville og New York. Fordelen med å reise med ektefellen, er at man kan kaste om på planene raskt. Og får de et par fridager uten planer, er det familieferie.

– Vi tok det som en spontan road trip, sier Mari.

Det var et smart trekk. For på den turen ble Darling West booka til store festivaler som Americanafest (verdens største av sin sort) og Four Corners Folk Festival i Colorado.

2018 ble et like begivenhetsrikt år. Her er noen av høydepunktene:

Ting klaffa raskt for Darling West. Det kan jo ikke bare ha vært flaks? Er det noe med kvaliteten på musikken?

En av norsk musikks fremste synsere, eksperter, aktører, alltid tilstedeværende Tom Skjeklesæther, har lang fartstid som entusiast for americana-musikken. Han mener at, ja, det er noe med kvaliteten.

– Darling West har satt sin egen standard.

Mannen som fikk Flaming Lips og Gillian Welch til en låve langt ute i gokk i Halden under den sagnomsuste festivalen Down on the farm er begeistra over nivået på norsk americana generelt for tiden:

– Det er oppsiktsvekkende høyt. Jeg har svenske venner og kollegaer i bransjen som mener Norge ligger langt foran Sverige i akkurat denne sjangeren. Det er en skokk av unge musikere som er jævlig gode, ofte bedre enn det noensinne har vært i americana- / countryfeltet, sier Skjeklesæther.

Power-duo

Alle jeg har snakka med i forbindelse med denne saken snakker om Kreken-ekteparets talent, øvingsmoral og iherdighet.

– Det å se at alt de legger ned i dette – den harde jobben og kvalitetssikringa. Å se at det kan funke, det er kjempemotiverende. Noen ganger skulle jeg ønske at folk så mer av arbeidet som ligger bak musikken, sier americana-kollega Malin Pettersen.

Det er gøy å tenke på at Darling West aldri ville skjedd om Tor Egil hadde vært en litt mer prinsippfast fyr.

Fjerdeplata We'll Never Know Unless We Try (2020), er et skritt videre. Dogmene fra førsteplata har blitt fjerna litt etter litt for hver utgivelse – Darling West går videre inn i et tidvis mer elektrisk og popaktig landskap, men fortsatt med beina trygt planta i den amerikanske folkemusikken.

Også denne plata fikk strålene kritikker:

«En av den nye norske americana-bølgas fineste plater så langt.» (Klassekampen)
«We'll Never Know Unless We Try» er et høydepunkt (Dagsavisen)
«[...] i fremste rekke i den pågående nordicana-revolusjonen.» (Aftenposten)
«Bedre kan det nesten ikke bli.» (Gaffa)

I tillegg: Masse lovord fra engelske og amerikanske musikksider.

Planen var å reise på Norges-turne med den nye plata i baklomma. Men, som for alle andre, ble alt av konsertplaner lagt på is på grunn av koronapandemien.

– Vi har faktisk satt litt pris på at vi for en periode var nødt til å holde oss hjemme. Det har vær fint med rutinene i hverdagslivet, sier Mari.

Darling West har reist mye de siste årene – så klassisk hverdag er det blitt lite av. Men satsing på musikken er bare satt på pause. Selv om det koster en del og krever alt av tid, ruller Darling West videre så fort det er mulig.

– Så lenge dette føles riktig kommer vi til å fortsette, sier Mari.

Radio og anmeldelser hjelper ikke like mye lenger

Men, uansett hvor mange gode anmeldelser Darling West har fått, så er de likevel ikke blitt svære i Norge.

Musikkverdenen er muligens litt annerledes nå enn før. Der masse spilling på P1 tidligere var ensbetydende med at man ble stor, er det mer fragmentert nå. Musikere Kreken-paret spiller og har spilt sammen med, som Odd Nordstoga og Marit Larsen, kan kanskje kalles P1-fenomener. Men er de siste generasjon av sin art?

– Folk finner musikk på så mange forskjellige steder nå. Gode anmeldelser og oppmerksomhet i det sjiktet av musikkinteresserte folk som leser anmeldelser skaffer ikke nødvendigvis et stort publikum, tror jeg. Vi føler oss fortsatt litt under radaren, sier Mari.

– Er det litt overraskende?

– Ikke nå lenger. Jeg tror at om man ser på det fra utsiden, så ser det ut som om disse tingene (gode anmeldelser = stort publikum redanm.) henger sammen. Men jeg tror ikke de gjør det.

Hvor kommer dramaet fra, når alt er bra?

– Americana og country er jo musikk med mye hjerte og smerte. Hvor henter dere fram sorgen, når dere samtidig er lykkelig gift?

– På sisteplata har vi nesten bevisst prøvd å finne nye temaer. Fordi vi har skrevet en del om kjærlighetssorg, og det er sjangertro å gjøre det. Men vi har snakka om det. At det er litt ... rart og kanskje lite troverdig? Men vi har jo vært igjennom masse før vi møttes, så det er ikke vanskelig å dykke ned i ting vi har opplevd, sier Tor Egil før Mari tar ordet.

– Jeg har tenkt på det at vi har det så godt på generelt basis. Mange jeg er inspirert av har ekstrem dramatikk i eget liv, og skriver ut ifra det. Jeg har snakket med flere låtskrivere om akkurat det: 'kan man skrive gode låter selv om man har det ganske greit?' Og eventuelt 'er det verdt det å gi slipp på et godt liv for å skrive gode låter?' Trenger man motstanden som stimuli til gode låter?

Det blir hengende litt i lufta.

– Jeg håper på det første, sier Mari.

Begge ler. Det virker i alle fall som om Darling West klarer det bra.

• Hvis du akkurat nå lurer på hvordan disse to låter i levende live i skogen, er du på rett plass:

Anbefalt:

Anbefalt videre lesning: