Norge, mitt Norge

På fredag startet Åge Aleksandersen og Sambandet på sin aller siste turné. Det betyr at vi nærmer oss slutten på en æra.

I løpet av en 55 år lang musikerkarriere har han kjørt flere millioner kilometer på norske landeveier og spilt over 5000 konserter – et helt vanvittig tall.

Dette er historien om hvordan vi ble på fornavn med en rastløs, ung mann fra Namsos med en helt usedvanlig drivkraft.

Jakten på et fritt liv

Dersom størrelsen på en artistkarriere skal gjenspeiles i hvor bra kontorutsikt man har, er Åge på rett sted. Høyt over havna i Trondheim, med 360 graders panoramautsikt, kan 75-åringen grunne over sitt unike livsverk.

Men om vi spoler helt tilbake til der det startet, var det lite som tydet på at han skulle bli en så folkekjær artist.

Åge skapte rett og slett uro hos flere generasjoner.

Hvis du var en ulydig unge i Namsos på slutten av 1960-tallet, kunne voksne true med at Prudence kom og tok deg dersom du ikke oppførte deg.

Den langhårede og smålurvete gruppa fra Nord-Trøndelag – med Åge som vokalist, gitarist og låtskriver – var blant Norges aller første til å spille og leve som et ekte rock-'n-roll-band.

Hele besetningen hadde et eller annet i bagasjen som gjorde at de ville bort fra trange Namsos.

– Vi representerte en fare, og foreldrene mislikte det vi holdt på med. Konfrontasjonen med dem var beinhard, sier Åge.

Prudence viste fingeren til det konforme og omfavnet et ukomfortabelt liv i jakten på spilleglede og frihet.

Hver helg kjørte de gjerne 1000 kilometer i søplete minibusser på norske veier, som sammenlignet med i dag var sjokkerende smale og svingete. De spilte på samfunnshus på bygda og uglamorøse klubber i industribyer.

Armert med et norgeskart gikk de i møte med snøstormer, bilhavarier, dårlige fergetilbud og nesten­utforkjøringer.

Mangel på kommunikasjon i denne førdigitale tida kunne skape kjedelige situasjoner. En gang Prudence befant seg på Olsborg i Midt-Troms, fikk de beskjed om at de hadde fått en konsertjobb i Haugesund. De hev seg rundt og kjørte et par tusen kilometer sørover – kun for å få vite at de hadde bommet med ei uke.

Åge forteller at de sov, spiste (brødmat) og drakk i bandbussen. Det første kjøretøyet de eide, hadde sitteplass til tre foran, mens resten måtte sitte i en sofa som ble plassert i lasterommet sammen med det usikrede utstyret. Hadde de krasja, hadde de blitt klemt i hjel.

Når Åge ser tilbake på denne tida, er det én tanke som slår ham:

– At vi overlevde!

Men dette var ikke noe de tenkte på, bedyrer han.

Heller ikke det at bandkompis Terje Tysland kastet gitaren mot Åge og bomma med noen få centimeter, ble ansett som noe annet enn en nødvendig ventil, en akseptabel hendelse blant unge menn som gikk oppå hverandre døgnet rundt i månedsvis.

– Den lidenskapen vi hadde i oss, og den fantastiske følelsen av frihet, gjorde at vi målte alt annerledes. Det var aldri slitsomt.

Det var heller aldri lønnsomt.

Konserthonoraret kunne like gjerne som penger være øl, mat og ei seng. Flere i bandet måtte jobbe på sagbruket i Namsos for å tjene penger til å dra på nye turnéer.

Da bandet bestemte seg for å gi seg på tampen av 1975, hadde de faktisk en gjeld på 60.000 kroner. Dette til tross for å ha spilt opp mot vanvittige 270 konserter i året og lagt bak seg 500.000 kilometer på norske bilveier.

Åges reise hadde bare så vidt startet.

En ny start

I 1976 hadde Åge rukket å bli 27 år gammel. Han bodde i en blokkleilighet sammen med kone og to barn og jobbet i musikkforretning i Trondheim for å forsørge familien og betale ned restskattgjelden.

Her kunne det ha vært takk for nå til musikerkarrieren, det var gøy så lenge det varte, på tide å leve som en lykkelig gjennomsnittsmann. For Åge var ikke dette noe alternativ.

Snart var han tilbake på veien som soloartist sammen med nyoppstartede Sambandet. I helgene trosset de grov søvnmangel og uoverkommelige avstander for å spille hvor som helst for små folkemengder. Samtidig ble de et stadig bedre og mer samspilt band.

«Hvorfor gi seg med musikken, selv om jeg nå har passert 30?» sa han i et intervju med VG i 1979. Artisten Chuck Berry var jo fortsatt aktiv, til tross for at han hadde nådd den svimlende høye alderen 48 år.

Det magre 1970-tallet ble avløst av et eventyrlig 1980-tall.

Gjennombruddet skjedde i stigende rekkefølge med platene «Ramp» (1980), «Dains me mæ» (1982) og i særdeleshet «Levva livet!» (1984).

Etter en lørdagskveld i januar 1984 skulle ingenting bli som før.

Nasjonalskalden

Med framføringen av «Lys og varme» på Spellemannprisen spredte Åge-feberen seg raskt, og hele landet befant seg i risikogruppen.

Teksten, som deler ambivalensen rundt det å sette et barn til verden, traff som et knyttneveslag.

Da sommeren kom, dro Åge og Sambandet ut på den store signingsferden. Alle ville få med seg det velsmurte bandet med det imponerende lyd- og lysshowet. De spilte overalt, enten det var idrettsbaner, messer, ungdomsklubber eller samfunnshus.

Alle generasjoner møtte opp, konsertene ble solgt ut, og det ble gjerne ekstrakonsert samme kveld.

Ordførere og lokale næringslivs­pamper ryddet timeplanen for å få seg en avtale med superstjernen.

Folk med dramatiske historier og behov for sjelesørging tok kontakt. Åge møtte et ektepar som hadde mistet sin eneste sønn da han falt ned i en silo. Han ble oppsøkt av en alvorlig kreftsyk person som ville møte ham før en konsert.

Åge var Snåsakaillen og Jesus fra Nasaret i en og samme person.

Hvorfor ville alle ha en bit av ham?

– «Lys og varme» traff et eller annet. Det virket som at folk så på meg som en kompis som de kunne betro seg til. Det er det fineste en sangskriver kan oppleve. Det eneste negative er vel at jeg har blitt tillagt kvaliteter som jeg ikke har, sier han.

Tematikken på plata «Levva Livet!» traff også mange i en tid hvor trusselen om atomkrig var intens.

– Tekstene handler om å være glad i folk, ha gode venner, og være i stand til å ta imot det andre gir deg, forklarte Åge i dette intervjuet med Dagsrevyen:

Han fikk også brev – tusenvis av dem – og de er sendt til Nasjonalbiblioteket. Men om du er en av avsenderne, trenger du ikke være nervøs for at dine innrømmelser nå er tilgjengelige for allmennheten. Navnene i brevene har blitt sensurert av Åge.

– Det som står der, er alltid mellom meg og den som har sendt, sier han.

Åge og oss

Åge synger «Æ like ikke Norge» på en av sine låter. Påstanden ville neppe ha overlevd en faktasjekk. For nå som han står ved turnélivets ende, står én ting klart for ham.

– Konsertene er forgjengelige. Summen av det jeg har holdt på med, er reisen min i Norge, sier han.

En vane han har, er å kjøpe lokalavisa dit han drar for å finne ut hva de er opptatte av. Kanskje kan det være at en senterpartiordfører akkurat har meldt seg ut av partiet.

I alle disse årene som vi har sett på ham, har han samtidig sett tilbake på oss. Han koser seg med å observere hvor forskjellige folk er fra landsdel til landsdel.

– Kystfolket sier «satan, Åge, ka du gjør her», mens fjellfolket spør «å ja, har du tenkt å stjele steingjerdet mitt», sier han og ler, før han utdyper:

– Man må lære seg stammespråket, og jeg synes det er fascinerende å gå på gata i Tromsø og bli skjelt ut og kalt «hestkuk» av folk som gjør det for å vise at de er glade i meg.

Åge har samtidig vært med på alle opp- og nedturene landet har opplevd.

– Jeg har spilt på de store industristedene når det blomstret der, når oppturen var konstant. Og jeg har spilt i Finnmark når mennene satt på pub midt på dagen – ikke fordi de var så glade i øl, men fordi de ikke fikk fiske på grunn av restriksjoner. Så kommer jeg tilbake noen år etterpå, og da er alle på sjøen.

Men selv ikke en forgudet rockestjerne er forskånet fra å oppleve store karrieremessige nedturer.

Nedturen

Høsten 1991 stinket for rockestjernen Åge Aleksandersen. Anmelderne rev det ferske albumet «Laika» i fillebiter, platesalget var skuffende og interessen for ham dalte.

Holdninger han møtte i deler av musikkpressen, var med på å gi ham et ambivalent forhold til hovedstaden. Han følte at de leste ham i verste mening.

– Jeg kan gi deg et godt bilde på hvor forbanna teit man var, sier Åge med skarpe t-er.

– På «Laika» er det en sang som heter «Uten kjærlighet», der åpningslinja er «vi møttes i toget i 72 / du vart med på fest, det va Vømmøl som spælt» Så skrev journalistdritten i anmeldelsen sin: «selv herr Aleksandersen må vite at det heter at vi møttes PÅ toget», sier Åge med bomber og granater i blikket.

– Min reaksjon var at de bare får holde på. Jeg greier meg godt uten. Jeg kan spille på Hamar i stedet.

Dette er en av grunnene til at oppholdene mellom Oslo-konsertene kunne være på opptil15 år. Dette er noe han angrer på i dag.

– Jeg tror det var jævlig dumt av meg. Statistikk og tall viser jo at det er fryktelig mange som har kjøpt platene mine der.

Vel nede fra pidestallen måtte Åge venne seg til å spille for hundrevis av tilskuere, ikke tusenvis. I tillegg ble løsslupne «fest på lokkale»-konserter byttet ut med sobre sittekonserter i nybygde kulturhus.

Den småbrisne publikumspraten mellom låtene forsvant. Den nye stillheten måtte fylles av den lett introverte Åge.

– Det var en bratt læringskurve. Jeg hadde aldri snakket noe mye på scenen før. På min første solokonsert spilte jeg i tre og en halv time uten å si ett ord til publikum. Det var ikke noe spesielt vellykka, for å si det rett ut.

Læringskurven flatet ut etter 70 alenekonserter over hele landet. I dag er han såpass komfortabel med formatet at han etter egne ord snakker tilnærmet like mye fra scenen som Halvdan Sivertsen.

Samtidig skjedde det noe like etter årtusenskiftet. Unge hipstere omfavnet Åge.

– Det er jo nesten sprøtt å se så mye unge folk som kan så mange gamle sanger. Og det er ikke bare et trøndersk fenomen. Jeg vil også bare få sagt at jeg ikke spiller «trønderrock». Det slutta med Prudence.

Han utdyper:

– Jeg får ikke raserianfall av å høre at jeg spiller «trønderrock». Jeg synes bare det er teit. Det handler om et dominant Oslo som prøver å sette ting i bås.

– Er ikke det et hedersbegrep?

– Nei, jeg synes ikke det.

– Hva er trønderrock for deg? Jeg tenker jo på D.D.E.

– Ja, mulig det.

– Hvem tenker du på?

– Det sir æ itj nå om. Hahaha.

Det avgjørende øyeblikket

I Åges luftige tårn henger det et norgeskart med en nål festet til hvert sted han har spilt konsert. Det vil si: Han ga opp underveis, det var ikke plass til alle.

På hans aller siste turné, skal små steder som Lærdal, Raudeberg og Sistranda besøkes av Åge og Sambandet for aller siste gang. Neste sommer avsluttes eventyret med tre utsolgte konserter på Lerkendal stadion i Trondheim.

– Det er jo en type vemod, selvfølgelig. Allerede i år vil jeg spille mange steder for siste gang.

75-åringen mener at timingen med å gi seg er god. Han og bandet kjenner seg i god form, og han vet at de vil klare å gjennomføre en knallhard turné med den verdigheten som kreves.

Selv om turnélivet med Sambandet er over, betyr ikke det at Åge skal slutte helt å spille enkeltkonserter.

– Neineinei. Jeg kommer til å ta en lang pause – men skal ikke slutte å spille.

Selv om han på så mange måter befinner seg øverst i tårnet, blir han ikke lei av utsikten. Horisonten er full av ting som gir ham spenning.

Som innspilling av ny plate med Sambandet i november. Han gliser fett når han viser fram sine to nye Marshall-gitarforsterkere (som også de andre med kontorer i bygningen har stiftet bekjentskap med).

Samtidig er han nøye med å minne seg selv på en hendelse som hele hans livsgjerning kan spores tilbake til:

Den første konserten han spilte.

Da han i 1965 sto på en scene for første gang på avholdskafeen i Namsos som en del av bandet Mads Inc.

– Folk klappet fordi det sto en 15-åring der på scenen som fikk det til. Den følelsen har jeg bevart i meg. Helt ubesudlet. Årsaken til at jeg holder på med dette, ligger der, sier han.

– Den gangen jeg fikset noe som ble veiviseren for meg.

Skriftlige kilder: Aftenposten, VG, «Åge – historien om Norges største rocker» av Ole Jacob Hoel.

Åge-nerd? Prøv denne quizen!

Anbefalt videre lesning: