En ny vår

Noen artister klarer å formidle lidenskap til musikk slik at man som lytter føler seg lykkelig og svimmel som en humle i et glass med rom og cola.

Det var en sånn følelse som gjorde at jeg som tenåring skrev et brev (dette var før internett) til det nye, mystiske bandet Motorpsycho med en ullen henvendelse om å «få mer informasjon om bandet». Jeg fikk et like ullent svar fra daværende trommeslager Håkon Gebhardt på baksiden av en Egberts rullingspakke.

I tida etterpå har livet fart godt med dem. De har en solid fanbase over hele verden og regnes blant Norges aller, aller beste rockeband. Produktive, kvalitetsbevisste, utforskende. Men også krevende og ubøyelige.

Nå skjer det imidlertid uvante ting der i gården. Etter det ene ambisiøse progrock-albumet etter det andre de siste årene, gir Motorpsycho nå ut en liten gladlaks av ei plate.

Med et lekent cover og den livsbejaende tittelen «Yay!» bys det på trestemt sang, enkle låtstrukturer, congas og akustiske gitarer.

En «vårplate» på vei mot livets høst, altså. Har de blitt «softe» med årene? Sikter de seg inn mot å bli «folkekjære»?

På tide å følge opp den snart 30 år gamle uforløste korrespondansen og få ut litt mer informasjon om Motorpsycho.

Når tre blir til to

Svartlamon øst i Trondheim har i lang tid vært arenaen til byens frisinnede kunstnere og politiske aktivister. Motorpsycho har alltid vært knyttet til den trehusbebygde bydelen ved jernbanelinja med utsikt til de urivelige betongveggene til nazistenes ubåtbunker Dora.

Klokka er elleve, arbeidsdagen har pågått i en time, og de to som i dag utgjør bandet, sitter i sitt overfylte øvingslokale med hver sin kopp kaffe.

Seks ulike trommeslagere har vært inne på kortere og lengre opphold siden bandet ble dannet i 1989. Den siste av dem, Tomas Järmyr, slutta rundt nyttår. Nå er det bare originalmedlemmene Bent Sæther (54) og Hans Magnus «Snah» Ryan (53) igjen.

Til å være så dedikerte som de er, framstår det kanskje som et paradoks at de samtidig er joviale, flirfulle og lite selvhøytidelige.

– Herregud, vi har det så jævlig artig, og har alltid hatt det, gliser gitarist Hans Magnus, som med sin grå manke kan minne om kjærlighetsbarnet til Sarumann fra Ringenes Herre og J. Mascis i Dinosaur Jr.

At de har det gøy, skyldes at de alltid er på gang. De er ikke opptatt av å dyrke nostalgien til plater fra 1990-tallet, men jakter hele tiden noe nytt. Fans over hele verden følger spent med på hvilken musikalsk retning bandet beveger seg i.

Musikkanmeldere i inn- og utland tar kvaliteten for gitt og sliter med å sette store nok ord på følelsene sine. Alt er sagt før, forsterkerne deres går bare til 10.

Virketrangen har skapt en tjukk bunke av album, singler, EP-er og kompilasjoner. Nettstedet Discogs opererer med at de står bak rundt 90 utgivelser. Flere av dem finnes i spesialutgaver i begrenset opplag og omsettes gjerne for over 10.000 kroner på den internasjonale platebørsen.

Progrock, country, psykedelia, indierock, kammerpop, jazz, folk, hardcore, metall, diverse bestillingsverk, musikk til danseforestillinger og eh ... backingband for Ole Paus, er bare et utvalg av hva de har vært innom. Tonen ble satt allerede på gjennombruddsplata «Demon Box» fra 1992, hvor det høres ut som det er 14 forskjellige band som spiller.

Prisen å betale for å være så uforutsigbare og allsidige er at de er vanskelige å selge til massene. Det viste seg tydelig da de skulle spille en konsert i Paris rundt årtusenskiftet, like etter at de hadde gitt ut «Let Them Eat Cake», deres kanskje mest lettfordøyelige og poppete plate.

Franske bransjefolk var til stede på konserten, og det lå en forventning om at Motorpsycho skulle «breake». Men den kvelden var ikke bandet hypp på å spille låter fra popplata si. De ville spille beintunge og lange «jams». Høyt. Bransjefolkene skjønte fint lite, og før konserten var over, hadde de stukket av.

Hva bandet spiller, kommer rett og slett an på dagsformen. Og de holder seg med en tommelfingerregel: Dersom de spilte en låt bra i går, ikke spill den igjen i dag.

– I gode øyeblikk kan både vi og publikum se meningen med livet gjennom musikken. Men vi kan ikke spille et fast show, det ville handlet mer om revy og sirkus, sier Bent, bandets kjeftsterke bassist, multiinstrumentalist og hovedvokalist.

En Motorpsycho-konsert kan bringe med seg intense, dypt givende opplevelser for publikum. Den erfarne musikkanmelderen Morten Ståle Nilsen skrev en gang: «På kvelder som den i går er det nærmest umulig å gå fra en Motorpsycho-konsert uten å være hellig overbevist om at du nettopp har sett verdens aller, aller beste korps.»

Samtidig har mang en uforvarende konsertgjenger fått halvtimeslange improvisasjoner i fleisen og latt tankene drive til hvorvidt strykejernet ble koblet fra før hen dro hjemmefra.

Akkurat det har verken Bent eller «Snah» noen problemer med.

– Det er naturlig at man faser litt ut på konserter, det gjør mange på kino også. Men det betyr også at vi vinner, for da er vi et nisjeband som gjør noe ingen andre gjør. Og det er flere der ute som er interesserte i den dype, oppslukende greia enn man skulle tro, sier Bent.

Han er overbevist om at de som musikere har plikt til å være begeistret over det de driver på med. Å gjenskape det du gjorde i går er Den store Satan.

– Alt du hører av hits fra siste 50 år, er musikk fra folk som har vært genuint begeistret over det de har laga. Denne begeistringen smitter over på lytteren. Men hvis du året etter prøver å lage akkurat den samme låten en gang til, da hopper du etter deg sjøl. Da prøver du å gjenskape noe som var genuint i fjor. Da er det ikke noe ekte glede eller begeistring her, og da har det ikke en sjanse til å bli en hit, slår han fast.

Symbiosen

Bent og Hans Magnus har kjent hverandre siden de møttes som femtenåringer i Steinkjer, og har blitt vant til å kommunisere uten ord. Nå er de usikre på om de i det hele tatt skal ansette en ny fast trommeslager, eller om de skal hyre inn ekstrafolk på prosjektbasis. Å skulle komme utenfra som et nytt bandmedlem og forholde seg til denne symbiosen, er nemlig ikke lett.

– Det er sikkert helt jævlig. Dritvanskelig, sier Bent.

– Du mener det?

– Ja, det mener jeg. Det er så mye som vi har sagt og tygd over og ment og tenkt. Vi tar så mange greier for gitt, og det er ikke så lett å skjønne alltid for folk utafor. Motorpsycho er ikke et kompisband som hører på plater og drikker seg full i helgene. Vi er «kailla» på snart 55 år som går på jobb hver dag, sier han.

Bandets tidligere trommeslager Håkon Gebhardt har beskrevet det å være med i Motorpsycho som en 24-timersjobb som spiser deg helt opp.

– Krever dere mye?

– Noen må være tydelig fram til det sitter. I definisjonsprosessen kan det være litt strengt, det er klart. Men det handler om å være nådeløs på musikkens vegne. Musikerne er bare verktøyet, sier Bent.

– Da er det vel viktig å være åpne med hverandre?

– Sikkert. Men vi er nordtrøndere, så vi bare grynter til hverandre. Hahaha.

Redningen

Mange ting tyder på at Motorpsycho befinner seg i et lekent hjørne. De har åpenbart kost seg grovt med å ta bandbilder som bare en duo – for eksempel ved å parodiere det velkjente og skjebnesvangre bildet av spiondømte Arne Treholt i samtale med KGB-agenten Gennadij Titov i Wien i 1983.

Plata «Yay!» blir presentert som en reaksjon på de digre prog-verkene de har laget de siste årene. Men den er også et postkort fra det desperate gravalvoret under koronanedstengningen for et par år siden. Trebarnsfaren Hans Magnus hadde knapt nok tid til å spille gitar på et halvt år. Musikklivet var den største taperbransjen under pandemien, og Motorpsycho var intet unntak.

Bandets eksistens var rett og slett i fare. Var det sånn det skulle ende etter 35 år?

Redningen ble å hente fram korte, uinnspilte låtidéer de hadde liggende. De bygde om øvingslokalet til et enkelt studio, slo av lysstoffrørene i taket, koblet fra gitarforsterkerne og gikk i opptak.

Råopptaket sendte de til den svenske Dungen-gitaristen og lydteknikeren Reine Fiske, som har jobbet tett med Motorpsycho de siste årene. Han fikk spørsmålet: «Er dette ei plate – og har du i så fall lyst til å gjøre den ferdig?»

Fiske nølte ikke med å svare «ja» på begge deler. Han og landsmann/psykedeliakollega Fredrik Swahn gikk løs på oppgaven med å produsere og mikse, legge til og trekke fra. Halvannet år senere dro Bent til Stockholm for å høre resultatet. Han ble slått i bakken.

– Det var helt oioioi! Det var fantastisk! sier han oppglødd.

^{Hør første smakebit fra «Yay!»}

Bandet har masse andre låter fra samme innspilling som kanskje blir gitt ut som søskenbarnet til «Yay!» en dag. Men hva som blir neste steg, vet de knapt nok selv, for det er mye som skjer om dagen. Plata er den første Motorpsycho gir ut på sitt eget plateselskap, samtidig som de forbereder turnéer i Norge og Storbritannia.

– Det handler om å overleve den umiddelbare fremtid. Bare «gunne» på, sier Hans Magnus.

En vanlig kommentar fra dem som ikke hører på Motorpsycho, er at de ikke har «skjønt» dem. Vil den nye, lyse og lette «allbruksplata» åpne bandet opp for flere?

– Vi taper og vinner fans. Det er like mange som kommer på som faller av, virker det som. Men om plata åpner døra for at flere skal få noe ut av oss, er det i så fall helt strålende, sier Bent.

– Det er jo hyggelig med litt oppmerksomhet i langt fremskreden alder, bemerker Hans Magnus med et revesmil.

De tighte jeans' frykt

Å bli en eldre rockemusiker har flere omkostninger. Ikke bare må man prøve å leve et godt og harmonisk samliv med eventuell tinnitus. De fleste blir også sett på som mindre relevante i sin samtid.

Motorpsycho har klart å leve av greiene sine lenge etter at mye av pengene og oppmerksomheten forsvant fra rockebransjen. Det er det de er aller mest stolte av i dag. Alle artister har nemlig bare et lite vindu hvor de reflekterer tidsånden og er relevante, hevder Bent.

– Vår kjerneperiode var fra 1994 til 2000. Vårt vindu ble nok lengre enn de fleste andres fordi vi gikk flere veier. Det er bare sånn det er, vi kan ikke gjøre noe med det. Man blir gammel, det er helt naturlig, sier han.

Motorpsychos oppskrift på å få det de gjør til å kjennes relevant ut, er å være bånn ærlige på hva de selv synes er interessant å holde på med. Så får de heller gjøre noe som ingen andre gjør.

– Det er helt OK, det. Å være et halvstort nisjeband i hele Europa er helt strålende. Heller det enn å hige etter en samtidsrelevans der du blir en desperat gamlis i altfor tighte jeans.

30 år etter at jeg skrev fanbrevet til Motorpsycho, føler jeg for å takke dem på en klossete måte.

– Kjenner dere på stolthet over hvor mye dere faktisk har betydd for folk?

De aldrende nordtrønderne med antatt begrenset følelsesvokabular, blir overraskende nok verken brydd eller stotrete.

– Jeg blir glad hvis jeg møter folk som liker musikken vår, det er jo klart, begynner «Snah».

– Jeg underviser på en folkehøyskole og ser at elevene der er veldig «happy» over vår eksistens. Og det gleder meg intenst, sier han med ettertrykk.

Bent legger ned stemmeleiet et par knepp.

– Jeg blir veldig ydmyk hver gang jeg møter noen som vi har betydd mye for. For oss som er midt i det, er det innlysende at det er dritviktig, så det er fint at det faktisk kommuniseres.

Han forteller at det regelmessig tikker inn meldinger på hans Instagramkonto ved navn «onkelfuzzbass». De kommer fra unge generasjoner langhårede gitarister og musikknerder som lurer på hva slags fuzzpedaler bandet bruker og hva de tenkte på da de skrev den og den teksten.

– Jeg håper at jeg selv ville sett på Motorpsycho i dag sånn som jeg så på Grateful Dead eller Neil Young da jeg var ung. En egen liten greie ute i musikkuniverset som holdt på med sitt i sitt eget tempo og var opptatt av egne ting. Som man som musikkfan kan synes er relevant innimellom – og som representerer en verdi, sier han.

– At du som musikkelsker skjønner hva det er for noe.

Albumet «Yay!» slippes 16. juni.

Fikk du med deg dette?