– Kortromanen kan få en ny plass i norsk samtidslitteratur

Da «Sone Z» kom ut i slutten av 2014, fikk forfatteren positive tilbakemeldinger på det korte formatet.

– Romanen kjemper om tiden mot sosiale medier og tv-serier. Det er flere som har sagt til meg at de liker korte bøker som de får plass til i livet sitt, sier Vågnes

Han tror det vil komme enda flere kortromaner fremover.

– Flere har også sagt at fragmentet passer dem godt – de korte sekvensene med scener, snarere enn lange, episke kapittel. Dette har fått meg til å lure på om kortromanen kan få en ny plass i norsk samtidslitteratur.

– Ville skjære til beinet

Et forbilde for Vågnes er Cormac McCarthys «The Road», som han mener er en nærmest perfekt roman. McCarthy fikk skryt av kritikere for det knappe og konkrete språket i den dystre framtidsromanen.

• Les også: McCarthys bok treffer hardt, på grunn av forfatterens litterære klo.

Vågnes ville også begrense seg, og skjære helt ned til beinet da han arbeidet med manuset til «Sone Z».

– Dette var en av grunnene til at det ble kort. Jeg ville ikke ha lange, konkrete beskrivelser av teknologi, for eksempel, som en finner i en del sci-fi. Jeg synes det er drepende for en litterær tekst. Det tar bort noe av oppmerksomheten mot det menneskelige, som er viktig i min bok.

Åtte andre korte romaner

Øvvind Vågnes er ikke den eneste som har skrevet en kortroman. Her er åtte andre gode lesetips til bøker du kan lese ferdig på én kveld.

«Alle utlendinger har lukka gardiner» (2015) av Maria Navarro Skaranger.

Antall sider: 112

Dette er en av vinterens store boksnakkiser. Forlagsredaktør Andreas Østby i Pax Forlag sammenlignet den unge debutanten med Alf Prøysen.

– Bak den bildeskapande tittelen «Alle utlendinger har lukka gardiner» skjuler det seg ein rapport om å vere fjortis i drabantbyen Romsås i Oslo, skriver Marta Norheim i sin anmeldelse.

• Les også: Marta Norheim sin anmeldelse av «Alle utlendinger har lukka gardiner».

«Undis Brekke» (2014) av Gunnhild Øyehaug

Antall sider: 128

Gunnhild Øyehaugs nyeste roman er sentrert rundt et middagsselskap hvor det fortæres smalahove.

– Dei brå zoomingane og alle laga som ligg der og snakkar med kvarandre gjer romanen til ein fest å lese, skriver Marta Norheim i sin anmeldelse.

• Les også: Marta Norheim sin anmeldelse av «Undis Brekke».

«Kveldsvævd» (2014) av Jon Fosse.

Antall sider: 59

Denne romanen er en frittstående oppfølger til «Andvake» og «Olavs Draumar». De tre romanene ble i fjor samlet til en triologi, og Jon Fosse er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2015 for denne.

• Les også: Jon Fosse om nominasjonen.

– I «Kveldsvævd» viser Jon Fosse hvor rotfestet han og alle vi andre er i en folkelig, religiøs forestillingsverden, skriver Knut Hoem.

• Les også: Knut Hoem sin anmeldelse av «Kveldsvævd».

«Helioskatastrofen» (2013) av Linda Boström Knausgård. Oversatt til norsk i 2014.

Antall sider: 127

En roman som fremstår som en moderne Athene-myte.

– Jeg holder på å skrive nå. Det blir en lysere bok enn «Grand mal», som er beksvart. Det er en kjærlighetshistorie, og handler om relasjonen mellom far og datter, og foregår i Västerbotten, der faren min vokste opp, og i Hellas hvor jeg har vært mye som barn. Det er landskaper som kjennes hverdagslige for meg, sa Linda Boström Knausgård til NRK da hun arbeidet med boken.

• Les også: Linda Boström Knausgård synes det var helt nødvendig å være personlig i novellesamlingen «Grand mal».

«Kom hjem når sorgene har løpt forbi» (2013) av Ylva Ambrosia Wærenskjold.

Antall sider: 85

I denne romanen møter vi et lesbisk par i et destruktivt forhold. Karakterene Heli og Karin er unge og blakke. Samtidig som de prøver å finne sin egen identitet, må de finne ut hvordan de kan dele livet som par.

• Les også: Wærenskjold mener det finnes altfor få bøker om lesbiske forhold.

«Brighton Blues» (2011) av Øystein Wingaard Wolf

Antall sider: 129

Øystein Wingaard Wolf har skrevet et trettitalls bøker siden debuten i 1981, både romaner, noveller, lyrikk og barnebøker.

– «Brighton Blues» er en nydelig, liten roman som inviterer leseren inn til et sted og et liv, skrev Anne Cathrine Straume i sin anmeldelse.

• Les også: Anne Cathrine Straume sin anmeldelse av «Brighton Blues».

«Roskilde» (2009) av Linn Strømsborg

Antall sider: 140

Strømsborg har vært på festivalen flere år på rad, og skriver i sin debutroman om de beste konsertene, de verste festene og gutten som var der i fjor. Med sine 140 sider er boken den lengste på denne listen, men til gjengjeld er tekstene korte.

NRK anmeldte ikke Strømsborgs debutroman, men hun fikk mye skryt av litteraturkritiker Leif Ekle for «Furuset».

• Les også: Leif Ekles anmeldelse av Linn Strømsborgs andre bok.

«Forsoningen» (1960) av Fred Uhlman. Oversatt til norsk i 1977.

Antall sider: 95

Det er ikke bare de ferskeste romanene som er korte. Den tysk-engelske forfatteren og maleren Fred Uhlman holdt seg til under 100 sider da han skrev sin eneste roman, «Forsoningen», som først ble gitt ut i 1960.

Romanen handler om vennskapet mellom to gutter før annen verdenskrig, den ene er jøde, den andre tysk aristokrat.

Er du glad i kortromaner? Hvilke vil du anbefale? Si din mening i kommentarfeltet.