Hopp til innhold

Liten og fin

"Brighton Blues" er en nydelig, liten roman som inviterer leseren inn til et sted og et liv.

Øystein Wingaard Wolf i 2002

Øystein Wingaard Wolf har gitt ut over 30 bøker på 30 år.

Foto: Aas, Erlend / SCANPIX

Anne Cathrine Straume

Øystein Wingaard Wolf har skrevet et trettitalls bøker siden debuten i 1981, både romaner, noveller, lyrikk og barnebøker. Nå er han ute med en liten fortelling med tittelen "Brighton Blues". Og bare tittelen viser at denne romanen ikke er en hvilken som helst roman. Den inneholder poesi! Bildet på forsiden gir samme fornemmelse; Oppå et par olabukser (eller er det en jakke?) skjødesløst sammenkrøllet på en strand, ligger et munnspill. I det fjerne skimtes bølgene, hvite og turkise, der de bryter mot en kyst de har kastet seg mot i tusener av år.


Som bølgene har "Brighton Blues" noe tidløst over seg. Samtidig finner vi tidsmarkører og stedsmarkører nok. Men som i en virkelig god fortelling blir det spesifikke universelt; vi kan skrive 1950 eller 1990, vi kan si Brighton eller Hastings, Dublin eller Southampton.

Mennesker imellom

Øystein Wingaard Wolf: "Brighton Blues"

Øystein Wingaard Wolf: 'Brighton Blues', Cappelen Damm 2011

I "Brighton Blues" møtes ung mann og ung kvinne, her er mor og sønn, (fraværende) far og sønn, her er sønn og venn eller sønn og arbeidsgiver; alle relasjoner som er usedvanlig godt skildret i denne stramme, lille romanen med den forbløffende enkle, men gode tittelen. For handler ikke boken om Brighton? Byen ved kanalen, byen med badegjestene? Jo, også det. "Brighton Blues" er en kjærlighets-sang til en by og en bys gjentagende puls, det er en fortelling om en som finner sin plass i denne byen, selv om det neimen ikke har vært lett.


Daniel er atten år og bipolar. Det betyr manisk-depressiv; han er høyt oppe og lavt nede, han har vært tvangsinnlagt åtte ganger de siste fire årene:

"Det skyer over. Solen smelter inn i psykiaterens øye. Jeg ønsker jeg var en gris som kunne slaktes en gang for alle. I stedet blir jeg ønsket velkommen tilbake til menneskeheten, må reise meg opp og gå med mamma på tehuset hvor hun blir sittende og gråte. Halve tiden ligger hun til sengs, halve tiden vasker hun for de rike. Hun gjorde meg til en gnom etter at jeg ble født, lærte meg å løpe opp alle de bratte bakkene til Seven Dials, men jeg falt ned i avmakten over å ha sett alle sammenhengene raskere enn noen. Hun tåler meg, men elsker meg ikke. Det er for mye å be om." (s 8)

Fantasiens kraft

Daniel arbeider i O'Briens marsjandise, en antikivtetsbutikk som får solgt sitt gamle skrap takket være Daniels evne til å dikte opp de mest fantastiske fortellinger. Forøvrig spiller han munnspill, og lengter etter O'Briens skjønne og selvbevisste datter Sophia.

En blå tone - jeg tror bestemt den er blå - går gjennom hele romanen, som mer enn en fortelling med dramatiske høydepunkt er blitt en invitasjon inn i en stemning, et sted, et liv.

Subtile sammenstilninger

Mange avsnitt kunne vært sitert for deres egen skjønnhets skyld, andre for deres evne til å sammenfatte og gripe ulike skjebner i én og samme setning. Vi har med en kresen språkbehandler å gjøre. Navn som Lars Amund Vaage, Per Petterson og Håvard Syvertsen klarer noe av det samme. Eller Tomas Espedal.

Det er lenge siden poeten Øystein Wingaard Wolf kom med en roman sist. Det bør ikke gå like lenge til neste gang.

- Men jeg synger av full hals

Kulturstrøm

  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka

  • Tidligere Kiss-gitarist er død

    Familien bekrefter til Variety at Ace Frehley er død, 74 år gammel. Litt tidligere meldte TMZ at han lå i respirator etter hjerneblødning.

    Frehley fikk en hjerneblødning etter at han falt i studio for et par uker siden.

    Frehley var med å starte Kiss i 1973, sammen med Gene Simmons, Paul Stanley og Peter Criss, Bandet som er kjent for pyro, ansiktssminke og kostymer.

    Kiss fikk ordentlig suksess da de ga ut konsertalbumet Alive! i 1975. Ace Frehley forlot bandet i 1982, men ble gjenforent med bandet i en periode på midten av 90-tallet.

    Han har holdt flere solokonserter i Norge, blant annet på Rockefeller i Oslo i 2015.

    En gruppe mennesker med masker som spiller instrumenter på en scene
    Foto: PAUL WARNER / AP / NTB
  • – Meir nedtona, meir angst

    Kor roleg, tilslørt og plaga kan popmusikk eigentleg verte før han vert berre nedstemt og trist?

    På «How Did I Wind Up Here?» tøyar Spellemannprisen-vinnande Jouska (30) grensene for kor mykje skjør angst sjangeren toler, og lagar eit nydeleg album i prosessen, skriv NRK P3s kritikar Sofie Martesdatter Granberg.

    Albumet blir gitt ut 17. oktober.

    en person som sitter på gulvet ved siden av en gitar
    Terningkast 5 Musikk

    «Kor plaga kan popmusikk eigentleg verte før han vert berre trist?»

    ANMELDELSE: «How Did I Wind Up Here?» av Jouska